Arkiv

tirsdag 19. februar 2019

Da vi reiste til Skottland


Jeg glemte kanskje at det eksisterte en hverdag og et annet liv bare noen timer med fly fra de øyeblikkene jeg nøt i nydelige Edinburgh med skikkelig fine folk.

Jeg trodde kanskje at alt hadde stoppet opp litt mens jeg var borte, men sånn var det jo ikke. Livene her - menneskene, tiden, hverdagen, alt eksisterte fortsatt uten meg til å vandre i de travle gatene i den milde vinden i midten av februar i Trondheims gater. 

Og mens jeg går her og tenker tilbake på ei helg full av gode minner og tidløse øyeblikk, blir jeg likevel sakte men sikkert hentet tilbake hit. Her er jeg, igjen. Hjemme.

Er det ikke bare en helt vanlig Tirsdag i dag? Jo, det er jo det. Noen har kanskje vinterferie. Andre går over veien for å ta bussen til undervisning der nede på Gløshaugen.  

Sånn er det altså. I det ene øyeblikket sitter jeg på pub med skotsk whiskey, fordypet i samtale og latter - og i det andre er jeg her, alene men omringet av trøndere og nordmenn som farter rundt i byen i jakker og skjerf og shoppingposer og eksisterer i hverdagen som de kjenner så alt for godt. Nå skal jeg også eksistere i hverdagen. Nå skal jeg inn i rutinene igjen, inn i hverdagen - tilbake.

Men jeg lånte et øyeblikk i Skottland. Jeg lånte litt by. Litt tid. Litt omstendigheter. Jeg hørte til der også, jeg. Det gjorde vi alle. Det var som om det var sånn det skulle være og at det var der vi var ment til å være, akkurat den helga, sånn midt i februar. 

Vi manglet ingen - for det skulle være oss. Og jeg tenker at det er slike stunder som de jeg har fått som gjør at jeg allerede nå planlegger min neste reise. For livet må være mer enn å gå mandag til fredag i mekaniske, upersonlige øyeblikk og gjøremål - mer enn bare det å eksistere, å eksistere for eksistensen skyld?

Jeg lever kanskje litt for øyeblikkene. Lever for å samle på minner. Er det ikke de man husker etterpå likevel? Er det ikke de som gjør at vi som mennesker bygger dypere relasjoner, kommer nærmere hverandre og lærer? 

Jeg lever for dem. Det eneste øyeblikket av evigheten hvor vi lo og pratet, så utover hele byen og nøt sola og tenkte at i dag var en fin dag, tok bilder, flirte av smerten vi hadde av å gå, klatret i trær og falt ned, løp opp langs gatene, stønnet irritert fordi vi alle var sultne, spiste frokost og drakk kaffe fra skåler, tetta doen og lo av det, spiste nattmat på gulvet klokka fem, så sola gå ned fra himmelen over byen og lure på hvilken av klippene som egentlig er best å gå opp til. Og er det der nede et slott? Skal vi spise biff til middag? Er dere sultne? Nå hadde det vært godt med en irish coffee.

Sånne små øyeblikk i midten av noe så ordinært og vanlig som hverdagen. Jeg lever for å samle flere av de øyeblikkene. 


 
 
 
 
 

lørdag 16. februar 2019

husker du da jeg falt?

husker du da jeg falt

og du bare, hvorfor ligger du der? 


og jeg sa, hjelp meg opp da
og du hjalp meg

og jeg trodde at alt skulle bli fint 

men ingenting ble det samme
da jeg kom opp igjen

torsdag 14. februar 2019

Jeg tror på kjærligheten


There´s no need to imagine that you´re a wondrous beauty, because that´s what you are." - Tove Jansson

Jeg tror på kjærlighet. Jeg tror på ekteskap. Jeg tror på et dypt, betingelsesløst og sterkt bånd mellom mann og kone som kan vare livet ut, om man bare er villig til å gi sitt fullstendige ja til den ene, og ved dette lukke dørene for alle andre. Jeg tror at kjærlighet er et valg. Og jeg tror dessuten at kjærligheten er det absolutt klokeste valget man kan ta i livet! 

Ja, jeg er faktisk så heldig at jeg har en evig valentinsdate, jeg! Tenk det! (og denne valentinsdagen reiser vi faktisk til Skottland med en vennegjeng, haha!) Men sånn liker vi det. Reising og mennesker og gode samtaler og opplevelser. Det er jo livet, da dere!


I dag håper jeg du tar vare på dine nærmeste. Jeg håper du går på date med kjæresten, sender en hyggelig hilsen eller tekstmelding til noen du er glad i, kjøper roser for å glede en annen, har datenight med ektefellen eller spanderer en kopp kaffe på venninna di. Det er ikke så mye som skal til - men kanskje utgjør den lille gesten en giga forskjell i noens liv. 

Det er jo ikke slik at man ikke skal ta vare på sine nærmeste i hverdagen - for det skal man jo absolutt gjøre (syns jeg), men nå er det i alle fall valentinsdagen aka kjærlighetens dag. Røde hjerter, roser, sjokolade og allting foran øynene på oss hvor enn man går. Man glemmer ikke valentinsdagen, liksom. 

Så derfor utfordrer jeg deg til å gjøre det lille ekstra i dag - for en du er glad i eller en som trenger litt ekstra oppmerksomhet. 

Vis kjærlighet i dag! 
Og ja! Spis sjokolade da, så klart! Selv skal jeg tilbringe valentinsdagen i Amsterdam mens vi venter på flyet til Edinburgh, men pytt. Der kan man vel også kjøpe sjokolade? Dessuten kan jeg kanskje unne meg å holde Daniel litt i hånda også - du vet, på kjærlighetens dag og allting. 

"You are altogether beautful, my darling; there is no flaw in you."
- Song of Solomon 4:7

Om du ønsker å lese mer om meg og min valentine (ja, min kjære ektemann) finner du et innlegg jeg har skrevet om ekteskap her! - og et innlegg om vår historie her!

Ha en fin valentinsdag, lovelies. 

M. 

onsdag 13. februar 2019

Nei, jeg vil ikke bli en blogger

Jeg får ofte spørsmål om jeg ønsker å bli en såkalt blogger (eller som de nå kalles: influencer) - og det er jo ikke så rart at folk spør om det, for jeg blogger jo nok så ofte. Og jeg liker godt å blogge. Jeg elsker å skrive, elsker å uttrykke meg gjennom det å skrive - og jeg har det gøy med å lage blogginnlegg om ting jeg bryr meg om: være det dypere temaer eller overfladiske ting kun for gøy.

Så når folk da spør meg om jeg vil bli en blogger/influencer, så er svaret ganske så enkelt nei. Det er ikke det jeg holder på med her! 

Og det har mye å gjøre med å bloggkulturen i Norge i dag. Mitt inntrykk er at de som kaller seg bloggere/influencere i dag lever av å reklamere for produkter egentlig kun ved å vise fjeset sitt og si noen ord om produktene... Mange er kjente egentlig helt uten grunn - og ulike bedrifter bruker disse kjente og pene fjesene til å reklamere og selge varer som de ønsker mer oppmerksomhet rundt fordi bloggeren har så innmari mange følgere. For et merkelig yrke da, sånn egentlig? De fremmer seg selv som et produkt for en bedrift - bedriften betaler bloggeren for å vise trynet og reklamere for noe, og bedriften får flere kunder ved at bloggeren tipser sine følgere til å kjøpe ditt og datt. 

             

Jeg ser ikke på flesteparten av bloggerne i Norge i dag som flinke og dyktige skribenter som produserer tekster om ting de bryr seg om - ja, kanskje kommer det et par slike innlegg sånn midt oppi all reklamen og sponsen (og ja, mange ER jo flinke sånn egentlig) - men jeg syns ikke det ser ut som at det er dette de egentlig holder på med. Men jeg syns det er slik det burde ha vært! Jeg syns at bloggere/influencere burde vært mennesker som bruker sin formidlingsevne gjennom skrivekunsten til å dele tanker, ideer og verdier som andre får lese - og som kan gjøre en forskjell... som kan inspirere og forandre. 

Er det ikke det blogging og skriving er da? Skrive? Formidle? Hadde ikke det å skrive (om mer(!) enn produkter og dagens gjøremål) vært en ypperlig mulighet til å nå ut til mennesker - gamle og unge, til mennesker som tenker annerledes enn deg selv - for å opplyse og vise til det komplekse av et menneske og et menneskeliv? 

For når alle disse bloggernes følgere ser at en blogger bruker den og den sminkekosten, eller kjøper klærne sine på den og den nettsiden/butikken sier jo ikke dette noe om hvem bloggeren er - og det inspirerer ikke leserne til noe som helst annet enn å bli mer lik bloggeren selv. Og hva er vitsen med det? Hvorfor vil man bli lik denne bloggeren om alt man vet om bloggeren er at a) han/hun er pen og b) bruker disse produktene. Hvilke forbilder er de, egentlig? Hvilke holdninger har de, egentlig? Hva er det de egentlig står for - og er det noe vi ønsker å la oss inspirere av? Vi vet jo ikke, gjør vi vel? For de skriver ikke noe om det. De viser sitt vakre fjes og hvilke produkter de bruker. Det er klart man må kjøpe det, da. Man vil jo være som dem! 

     
     
Forstå meg rett - for det er mange flinke og dyktige bloggere der ute. Bloggere som er dyktige skribenter, og som faktisk skriver om ting som betyr noe... (av og til) Men jeg syns det er kjipt at det de faktisk tjener penger på er alle samarbeidene de holder på med - som om det egentlig har noe med skriving å gjøre? Som om det egentlig er viktig? 

Jeg skulle ønske at fokuset var på å skrive. Og ikke bare om livet sitt, om hva de spiste til lunsj, hvor de har kjøpt klærne de hadde på seg i går, om hva de har gjort den dagen, om feriedestinasjoner eller fremme de pene bildene av seg selv i bikini med en kokosnøtt i hånda - 

Men at fokuset var å skrive noe som rørte hjerter. At fokuset var å skrive noe som faktisk var for å gjøre verden til et bedre sted. Noe som kan forandre holdninger som er vonde, eller som kan støtte noen, hjelpe noen eller inspirere andre til å stå opp for seg selv. Jeg skulle ønske at fokuset med blogging var å skrive, og at det som skulle skrives skulle være til ære for menneskene der ute i verden. Alle og enhver. For å forene og knytte oss sammen. Hjelpe oss å forstå hverandre. For vi er et folk fra ulike kulturer, med ulike trossyn, synspunkt, tanker og verdier. Kunne ikke det å skrive være et forsøk på å bringe oss nærmere en forståelse av hverandre? 

     

     

Jeg skulle ønske noen turde være modig, si noe de virkelig mente om noe og stå for det. For slike folk inspirerer andre til å gjøre det samme. Jeg er ikke interessert i produkter som er sponsa - ansiktsmasker, klær og sminke. Jeg er interessert i mennesket. Det hele og ekte, det upolerte og sanne - tankene, ideene, verdiene, drømmene... det indre. Jeg skulle ønske blogging handla om det. For om blogging handla om det, kunne jeg svart ja på spørsmålet om jeg ønsker å bli blogger eller influencer. 

Men slik det er nå, er ikke svaret det. Når folk spør meg, så er svaret enkelt: Nei, jeg ønsker ikke å bli blogger. Jeg ønsker å bli skribent. Jeg ønsker å skrive og jeg ønsker å formidle. Og det er det jeg holder på med gjennom denne bloggen. Ingenting annet. 



   



tirsdag 12. februar 2019

Leiligheten vår




Da Daniel og jeg først kjøpte leiligheten vår var vi litt impulsive med kjøp av møbler - alt gikk så innmari fort, semesteret begynte, Daniel hadde fått seg jobb, og vi bodde på et rom i huset til mamma og pappa. Dermed var vi litt stressa over å få flytta inn i leiligheten vår så fort som mulig før hverdagen begynte. Det endte altså med at vi kjøpte "det første vi så" - uten egentlig å prate skikkelig sammen og finne ut hvordan vi faktisk ville ha det. 

Nå har vi bodd her i 2 og 1/2 år, og først nå begynner vi å finne vår egen stil. VI elsker å søke etter skatter på brukthandler, eller lage ting selv. Mye av det vi har og eier i dag har vi fått eller kjøpt brukt, så det er virkelig noe vi kommer til å fortsette med når vi i fremtiden kjøper oss hus. Ellers går det jo an å lage det aller meste - og da får man jo virkelig noe helt unikt som ingen andre har! Og det liker vi! 

        

Her ser du vår lille sofakrok! Tv-benken kjøpte vi på en brukthandel, lampa i taket har Daniel laget! Han er så flink, er du ikke enig? Bokhylla har han dessuten også laget, samt lakkert og fikset kassene vi bruker rundt om i leiligheten som små bord med pynt på. Det begynner virkelig å bli koselig hjemme hos oss nå, altså! Teppet vi har i stua har jeg arva fra bestemor - den hadde hun i stua si i alle de år som jeg kan huske. 

(Det hvite bordet, derimot, er vel et sånt billig og litt enkelt bord fra Ikea - og det tenker vi å bytte ut om ikke lenge - Daniel tenker å lage det, og har allerede satt i gang design og en plan for hvordan han skal gå frem!)



Vi føler oss utrolig velsigna for at vi fikk mulighet til å kjøpe oss leilighet sammen - bare ett år inn i ekteskapet. Før dette bodde vi på Ekne i mamma og pappa sitt hus der, og betalte vel egentlig kun for det vi selv brukte. Deretter var det rett til Trondheim og inn i ny leilighet - en liten, søt og helt perfekt leilighet som er vår egen, og som er den perfekte beliggenhet for oss: nært både studiesteder og sentrum og familie.

Som sagt så er det først nå, ila det siste året, at vi har begynt å finne ut hvordan vi faktisk vil ha det, for vi har faktisk vært innom en god del ulike stiler. Nå vet vi at det viktigste for oss er å finne det vi faktisk liker - ikke det trendene sier at vi skal like. 

   

Jeg elsker kommoden vi kjøpte oss rett før jul. Den fant vi på gjenbruksbutikk i byen. Den har noen få riper i seg, men er ellers i fin nok stand til at vi uten tvil ville ta den med oss hjem. 

Det lille bordet til venstre fant jeg tilfeldigvis da jeg stakk snuten innom en bruktbutikk i Levanger og tok det med meg hjem på flekken! 

Ellers er jeg jo helt vill etter å pynte med bøker og rare greier. Daniel syns at jeg kan bli "litt vel kreativ" til tider, for jeg har så lyst å finne nye og kule måter å gjøre ting på. 

Kofferten på dette bildet blir hyppig brukt til helgaturer - den tilhørte bestemor sin bror, og den fungerer jo nesten som dekorasjon også! Og bildet som henger er av oss yngste søskenbarna - et bilde bestemor hadde hengende på en bildevegg på soverommet sitt. 


Og det neste steget nå er vel å hente hjem keyboardet til Daniel slik at vi faktisk kan begynne å spille og øve på musikk! Både Daniel og jeg er veldig glad i musikk og det kreative - og da ønsker jeg jo også at hjemmet mitt skal reflektere nettopp dette: hvem vi er, liksom! 







søndag 10. februar 2019

Trikset er å finne hverdagsgleden


Daniel og jeg har vært kjærester i sju år nå til sommeren, fire av de som mann og kone. Det begynner virkelig å bli ei god stund. Og vi har det så utrolig fint sammen. Kanskje er det teit av meg å si det (for ingen vet hva framtida vil bringe), men jeg kan ikke fatte hva folk mener med at ekteskap liksom skal være så tungt? Alle forhold er jo ulike - og alle har jo sine uenigheter - så jeg skal ikke sitte her og late som at Daniel og jeg er så perfekte. (Vi kan være uenige, vi også). Men jeg skal likevel ikke skamme meg over at vi har et skikkelig godt og trygt og bra ekteskap! Jeg håper det kan inspirere andre, for jeg tror man kan bestemme seg - velge å takke ja eller takke nei. Jeg hadde ikke lyst til å gå inn i ekteskap med en innstilling om at det skulle bli et sabla styr (hvorfor gidde da, liksom?). Jeg gikk inn i ekteskap fordi jeg ønsket å dele livet mitt med min aller beste venn. Og vet du? Vi har det skikkelig bra! 

 


For oss var det faktisk kjærestetida som var mest turbulent og forvirrende. Vi var ganske mye yngre, litt usikre på både hvem vi var og hva vi ville, og ingen av oss hadde egentlig hatt kjæreste sånn på skikkelig før. Plutselig var man stormforelska - samtidig som man ville leve livet sitt selvstendig. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi innså at vi ønsket å leve livene våre sammen - og etter at vi fant ut av det var det ganske straka veien fram mot mann og kone, egentlig!

Det var vårt ja og vår villighet til å velge hverandre som gjorde at all usikkerhet eller uenighet forsvant: for med en gang vi begge fant ut at det var nettopp det vi ville - velge hverandre uavhengig av hva livet ville kaste vår vei, så visste vi jo at vi skulle stå sammen i det - og i absolutt alt. Og her er vi fortsatt, den dag i dag!

Ekteskapet og forholdet vårt er både ungt og gammelt. Det er ungt i forhold til alle årene vi har foran oss - men det er modent ut i fra alt vi har vært gjennom sammen! Og vi er villige til å lære. Vi vet at livet gir og tar, at ikke alt er rettferdig hele tiden og at vi ikke kan forvente å fly rundt på skyer full av drømmer resten av livet. Men er ikke det litt spennende, da? Alt man har i vente - alt man skal lære og finne ut mens man går? 




Hverdagen med Daniel er enkel. Enkel, trygg og behagelig. Vi fyller den med gode samtaler, med tv-serier eller filmer, med gode middager, med reising, med venner og familie, med tusenvis av drømmer om framtida, med Gud, musikk, kreativitet og egentlig hva som faller oss inn i øyeblikkene. As we speak er Daniel nede i kjelleren og lager ei lampe (eller var det 3D-printeren han har laget seg som han skulle fikse fikse på)? - mens jeg sitter her, med et godt glass vin og ser på "Emil i lønneberget" (yep, i´m a kid by heart) og koser med lille kaninen vår Luno.

Jeg føler meg utrolig heldig som har funnet meg en som jeg kan leve så trygt og harmonisk sammen med. Og det er aldri kjedelig. Drømmene våre og lidenskapene våre holder oss i live og gjør at vi stadig vekker gløden i hverandre. Vi vil det samme - vi har det samme framtidshåpet og de samme drømmene for framtiden. Vi ser verden fra samme linse - men av og til fra ulik vinkel, og det liker jeg! For vi lærer stadig av hverandre og hjelper hverandre til å bli bedre, til å lære mer, til å komme nærmere Guds vilje for våre liv, samtidig som vi blir mer og mer kjent både med hverandre og med oss selv og med Gud. 




Jeg tror trikset er å finne hverdagsgleden. Trikset er å senke skuldrene, spørre seg selv hva man faktisk ønsker å bruke tiden sin på - og gjøre det. Man må jo leve livet man selv ønsker, være tilstede i øyeblikkene og være sammen i stillheten. For man skaper faktisk livene sine helt selv - ingen andre enn deg selv kan gjøre det. Og da er det jo utrolig viktig hvem du velger å leve dette livet sammen med! Hvem er det du velger deg som livspartner, liksom. Er ikke det det aller største og viktigste valget du kan ta? 

For Daniel og meg er det Gud som har vært vårt fundament hele veien. Vi ber sammen hver dag og stiller spørsmål både til hverandre og til Gud - og søker å forstå vår rolle og vår plass på denne jorden. Og det er jo ikke slik at vi har alt på plass, sånn egentlig. Akkurat nå er vi begge fulltidsstudenter. Vi vet ikke helt hva tida etter studietida vil bringe, og vi vet ikke hvor vi vil bo når vi endelig skal kjøpe oss hus og begynne å etablere oss... Ja, vi vet ikke helt sikkert hva framtida har å by på - 




- Men vi vet at det skal være oss to, uansett hva. Vi vet hvordan vi ønsker at livet vårt skal se ut. Og vi vet at vi går i Guds vilje for våre liv. Hvordan vet vi dette? Gud snakker til oss hele tiden - og vi kjenner det med hele oss at livet er fredfullt, deilig, spennende og eventyrlig! Selv i det enkle og hverdagslige. Og slike følelser skapes ikke av seg selv. 

For en frihet det er å være ung og leve i dag, dere! For en frihet det er å ha verden for sine føtter og kunne få lov til å steppe ut i det ukjente og ikke helt vite hva framtiden vil bringe! Og for en forfriskende og deilig tanke å vite at Gud faktisk mente det slik at du skulle være akkurat den du er: 


You were born for such a time as this! 




















fredag 8. februar 2019

Hvordan går det med prosjekt 365?

Hei alle fine! Håper alt står bra til, og jeg håper ikke vinterdepresjonen har kapret hele deg... 
Det er ikke lenge til våren, hold ut! Nå er det jo også helg, og det er jo deilig! Selv sitter jeg hjemme og leser pensum og drikker kaffe. Deilig å være student på sånne dager!

Det har nå gått halvannen måned med "prosjekt 365" som jeg har valgt å kalle det - altså det å ikke bruke sminke på et helt år, og jeg tenkte derfor å oppdatere bittelitt om hvordan det faktisk går. 

Jeg skal være ærlig - jeg trodde at det å kaste mascaraen skulle gjøre meg skikkelig usikker, men faktisk så har det hatt helt motsatt effekt. Jeg føler meg mye er selvsikker og mye fri enn før! Også av noe så lite som å droppe sminke, da!

Jeg tenker ikke lengre over at jeg ikke har sminke på! Og jeg føler meg faktisk nok så fin hver eneste dag, jeg! Det er nesten som det å vise trynet som det er gjør at jeg blir mer selvsikker på en måte. Det er deilig!

Jeg anbefaler alle å prøve seg i lengre perioder uten sminke! Det er skikkelig befriende, jeg lover! 





Nå som alt av sminke er ute av bildet kan jeg heller bruke tid på å sette sammen antrekk som jeg føler meg fresh i! (Denne blazern hadde jeg helt glemt at jeg eide. Er ikke den råkul? Buksa er forsåvidt ny også, og jeg eeesker den) 

Det er rart med det, egentlig, hvor avhengig man kan være av noe - for så å gi helt slipp. Jeg føler helt oppriktig at jeg ikke noen gang kommer til å trenge eller ha behovet for å sminke meg. Jeg husker at jeg i begynnelsen så på bilder og tenkte, æsj - jeg sku ha hatt sminke på, da hadde bildet vært så mye bedre. 

Sånn er det ikke lengre nå. Jeg syns det er kjempegøy å ta bilder - og blir faktisk fornøyd med dem og - selv med mitt nakne, upolerte fjes. 




Ok, ja, så ser jeg jo type 12 år yngre ut nå, men vet du, det tåler jeg, haha! Jeg kan godt gå rundt å se ut som om jeg er 14 år jeg. (eller kanskje 12?)

Det viktigste for meg per dags dato er rett og slett å faktisk føle meg fri og fullstendig som meg selv, fullt og helt - og dette året er det altså utseende som får prøve seg. Neste år kan det jo hende det er noe helt annet! 

Men altså... det skal sies at kroppen og fjeset hadde hatt gått av litt sol nå da, så jeg gleder meg som et barn til våren og sommeren! Har litt reising og en del planer på gang, og det er gøy. Det er viktig å ha noe å se frem til, syns jeg.


Ha en fin dag, kjære deg! Vi blogges snart ♡


onsdag 6. februar 2019

STRIPES





"I always find beauty in things that are odd and imperfect, they are much more interesting."





"Anyone can get dressed up and glamorous, but it is how people dress in their days off that are the most intriguing."





"Style is a way to say who you are without having to speak."





"A little bad taste is like a nice splash of paprika. We all need a splash of bad taste—it's hearty, it's healthy, it's physical. I think we could use more of it. No taste is what I'm against."





"Don't be into trends. Don't make fashion own you, but you decide what you are, what you want to express by the way you dress and the way to live."