09.03.2021

9. Mars. 2021 - ventetid

 

Hei kjære deg! Hvordan går det med deg? Jeg håper alt står bra til, tross at været viser seg å være helt idiot med tanke på at vi faktisk er inn i første vårmåned... (Skulle det ikke ha vært sol og hestehov nå?) 

Jeg sov lenge i dag. LENGE. Og det var uten tvil nødvendig. De siste ukene har jeg sovet skikkelig dårlig. Det kan godt hende det kommer av at jeg nå er inn i tredje trimester, at magen og kroppen generelt er tyngre, at blæra får mindre plass og alt det som følger med... Heldigvis er jeg hjemme for tida og kan ta igjen den tapte søvnen senere på dagen. For meg er det helt kritisk å få nok søvn og nok hvile for ikke å gå på en smell med hodepine, svimmelhet eller kvalme og oppkast. 

I går sov jeg alene i egen seng. Daniel er på jobbtur, og jeg merket at det var vanskelig å klare å sovne uten ham ved min side. Før jeg la meg scrollet jeg på Instagram og så hvordan en småbarnsmor delte en kort historie om hvordan hun hadde vært helt utslitt og sagt til Gud at hun ikke orket en dag til med samme tempo. Hun våknet dagen etterpå og hadde en helt fantastisk dag. Jeg bestemte meg derfor for å velge samme taktikk. Jeg bad til Gud om at jeg skulle klare å sove natta igjennom uten å våkne opp for å tisse eller skifte posisjon på grunn av ubehag osv. Jeg våkna kl. 07.00 og hadde faktisk sovet heeele natta - uten en eneste tissepause eller ubehagelig posisjon. Takk, Jesus! Jeg snudde meg på siden og lukket øynene, og vipps så våknet jeg klokka 11.00. 

Nå sitter jeg her med formiddagskaffen og spiser frokost, og det føles så godt å være uthvilt for en gangs skyld. Nå gleder jeg meg til at Daniel kommer hjem om bare noen timer. Han har bare vært borte ei natt, men jeg merker at jeg er mye mer "avhengig" av Daniel for tida enn ellers. Kanskje er det baby i magen som savner pappaen sin, hehe.

Per dags dato har jeg mange tanker i hodet, og hadde faktisk en liten krise-meltdown med Daniel en dag for ikke så lenge siden. Heldigvis kjenner mannen min meg godt nok til å hvite at alt kaoset jeg har i hodet er kaos nettopp fordi jeg ikke har det skrevet ned - og derfor foreslo han å skrive ei liste over de tingene som jeg stressa over; være det at vi enda ikke har kjøpt stellebord, at vi må kjøpe hus, at vi måtte ta oppvasken (haha) og hva vi skulle ha til middag. Store og små ting i en og samme mølje blir altså kaos. 


Ikea: "Er denne fin å ha til baby?" 

Vi er i en periode nå om dagen hvor vi venter. Vi venter på våren. Vi venter på baby. Vi venter på hus. Og hus er kanskje den tingen som opptar tankene aller mest akkurat nå. 

Vi har noen hus vi er nysgjerrige på, og er derfor i en prosess hvor alt vi tenker på er nettopp dette: hus, hus, hus. Det er jo ingen hemmelighet at vi ikke ønsker å oppdra barn i en leilighet på 31 kvm, haha. Målet er å kjøpe hus nå så fort som overhode mulig, og rekker vi ikke å flytte inn før babyen kommer så er det heldigvis ingen krise, og da har vi jo faktisk et hus som venter på oss. Da vi ble gravide i slutten av august trodde vi jo at vi skulle rekke å kjøpe hus før jul, men fant altså aldri et hus som vi faktisk ville ha. Derfor er vi altså her vi er nå, snart i uke 30, snart fødsel - og uten hus. MEN! Vi har troa, og ser allerede nå at våren byr på nye spennende muligheter. 

Ellers er det mye liv og spark i magen om dagen, og det er selvfølgelig veldig gøy. Nå er det bare 80 dager igjen til termin - og vi har begynt å glede oss voldsomt mye til å møte den lille i magen! Faktisk er det nesten alt jeg tenker på (når jeg ikke tenker på huset vi ønsker oss, hehe). 80 dager!!! Det er faktisk bare litt over 2,5 måned det. Fy søren, så fort det går nå! 

25.02.2021

Å gi ut ENDA ei diktbok...

 

Hei kjære venner! Som mange kanskje har fått med seg har jeg fått klarsignal fra forlaget mitt om å gi ut enda ei diktbok/tekstsamling. Dette er jo nesten litt for godt til å være sant, og det var jo ikke egentlig en del av planen å gi ut enda en diktbok... men litt som sist gang har jeg i løpet av det siste året samlet sammen tanker, scenarioer og ideer til en bunke med tekster som jeg nå har lagt sammen og som har blitt til manuskriptet "Det kommer ikke til å vare"

Boka er en samling tekster som har en samlet rød tråd om det tapte og det glemte. Samtidig er denne boka litt mindre subjektiv og personlig - og strekker seg heller mot "de andre". I et forsøk på å granske mennesker rundt seg blir jeg-et (og alle de ulike jeg-ene, haha) konfrontert med å granske og prøve å forstå menneskers adferd... 

Hvor ble du av? Hvem er du nå? Husker du da vi var barn? Hvorfor mistet vi den barnlige leken da vi ble voksen?

Jeg har slik som forrige gang fått i oppdrag fra forlaget om å samle inn forhåndsbestillinger på boka! Ønsker DU å støtte meg i dette kan du sende meg ei melding på facebook/pm med navn, epost/telefon og adresse - så skriver jeg deg opp på lista over forhåndsbestillinger. Boka koster 298 kr + 50 kr porto - og blir sendt rett hjem i postkassa di! 

På forhånd takk til hver og en som velger å kjøpe, det betyr mer enn dere aner! 



Jeg skal være heeelt ærlig! Det å skulle samle inn kjøpere til egen bok er en nok så sårbar greie. Jeg kjenner at jeg går langt utenfor komfortsonen min i denne prosessen, men jeg vet at det å pushe sine egne grenser er eneste måten å konfrontere frykt og overvinne den på! 

Som skribent (og forfatter) er man avhengig av å markedsføre seg selv og by på det man har: et produkt man kan være stolt av! Da jeg jobbet for trd.by/adresseavisen publiserte jeg innlegg ukentlig i et år, og fikk herdet meg i det å skulle by på meg selv og tåle at andre tenkte og mente ting om meg. Det skal bare mangle, spør du meg, når en byr på seg selv på et så offentlig plan. 

Det er kanskje ulempen med å velge å satse på et kreativt yrke - nemlig det å tåle at hvordan produktet blir tatt i mot er subjektivt, og at det ikke nødvendigvis faller i smak hos alle. 

Men øvelse gjør mester, og jeg tror man kan lære mye ved å tørre å by på seg selv - og tørre å si til seg selv at; Ja, jeg er bra nok. Det jeg har er bra nok og jeg er verdt det - være det å skulle selge et produkt, by på seg selv i sosiale sammenhenger, gå på jobbintervju, skrive søknad, invitere en person på en kopp kaffe eller hva enn det skulle være... tørr å tenk at DU er bra nok og at det du HAR å by på er bra nok! 

... Ta det fra meg! Jeg (som er en nok så dårlig selger) er nå avhengig av å selge et produkt som jeg selv har produsert og skrevet - og dermed by på meg selv for alt det er verdt, haha! Til tider kleint? Ja. Ubehagelig? Ja. Men så vet jeg jo - og det skal du også vite - at frimodighet har stor lønn! 

Jeg hadde ikke fått gitt ut boka mi hadde det ikke vært for at jeg sendte det inn til et forlag. Jeg hadde aldri endt opp med Daniel (som for meg er verdens beste ektemann) hadde det ikke vært for at jeg faktisk bød på meg selv da vi ble kjent. Jeg hadde ikke hatt jobben min hadde det ikke vært for at jeg sendte inn og spurte om de trengte folk! 

Så hvordan kan DU gå ut av komfortsonen din i dag? Kanskje kjenner du at en tanke brenner på innsiden av deg nå mens jeg skriver...? Er det noe du skulle ha gjort? Noe du skulle ha sagt til noen? En søknad du har lyst å sende inn men som du ikke helt tørr...? 

Frimodighet har stor lønn. Just sayin´ ... 


Ha en nydelig dag, kjære venner. 
Vi blogges snart! 

Mathilde. 


19.02.2021

You should go and love yourself


GRAVID! Vondter hist og her. Våkner på morgenen av at jeg må tisse, sover dårligere, vanskeligere å finne en god sovestilling, konstant utslitt, hodepine etter en kvart dag på jobb, andpusten av å gå opp trappa, må sove etter jobb på de tyngste dagene. En liten tur rundt nabolaget gjør at både lysk og bekken nesten kollapser (føles i alle fall slik). 

Ja, det er ikke bare bare bare. Men igjen, så er det jo bare for en liten periode. 9 måneder, faktisk. Sånn cirka et helt skole-semester. Så det er ikke lange tida man har på seg til å bli gravid, finne ut at man er gravid, komme seg gjennom kvalme-ukene i begynnelsen, få babybump, rekke å kjøpe inn det som trengs og mentalt forberede seg på det som skal skje. Plutselig er ikke 9 måneder så veldig lang tid likevel. 

Er det èn ting jeg har lært meg de siste månedene så er det hvor enormt vanskelig det er å legge i fra seg "flink pike"-tankene jeg stadig bærer og konstant forsøke å presse meg til å se, være og fungere som normalt. Noe som er helt rart å tenke på ettersom jeg faktisk er i en ganske så unik og voldsom prosess om dagen... men jeg har rett og slett hatt vanskeligheter med å forstå mine egne behov. 

Og nå har jeg kanskje gått på veggen litt. 


Jeg la merke til tankene da jeg begynte å fokusere på størrelsen på magen min. I begynnelsen gikk jeg bare rundt og venta på at den skulle poppe, og spesielt da det nærmet seg uke 18 og 19. Da tenkte jeg: nå må det jo særr komme en bump snart! Det tok litt tid, og de sier jo at det er sånn det er med førstegangsgravide. Men da magen endelig begynte å poppe for real ble jeg jo både stolt og glad. Det skjedde i romjula en gang, husker jeg rett. Og det var stort! Endelig kunne jeg kle meg i klær som faktisk fremmet en babymage og ikke bare en halvchubby oppblåst godterimage, haha. 

Nå vokser magen stadig, og bevegelsene til lille baby Thrana er jo også mer og mer gjenkjennelige. Det føles som et lite mirakel hver gang jeg kjenner et lite spark eller dytt. Slike øyeblikk gjør at jeg blir påmint hvor heldig jeg er som får oppleve dette her. 

MEN! Det kjipe med det å gå gravid og samtidig være svært opptatt av kropp og helse (jeg har jo dessverre fokusert alt for mye på kosthold og kropp de siste årene), er jo at jeg som gravid faktisk sammenligner meg med andre gravide. Jeg sammenligner størrelse på mage, på hvor mye eller lite de har lagt på seg i samme uke som meg og på formen deres generelt. 

Det var ei som så magen min da den endelig hadde poppet og som sa: "Wow! Magen din er stor til å bare være i uke x!" Da hadde jeg enda ikke begynt å tenke over at størrelse på mage var en greie, og at man kanskje har stor eller liten mage. Og jeg aaaner ikke hvorfor, men jeg ble så enormt usikker, ja, nesten skamfull! Jeg fikk ikke lyst til å vise frem magen i det hele tatt. Jeg ville bare gjemme meg bak alt for store klær og late som den ikke eksisterte. 

Og hvorfor!? Skal ikke en babymage være en positiv ting? 


Nå som jeg har kommet meg godt over halvveis i svangerskapet har jeg rett og slett bare bestemt at jeg ikke skal fortsette sånn her lenger. Alle kropper er ulike - og alle kropper ER fine! Gravidkroppen er faktisk nydelig, det har jeg alltid tenkt! Så hvorfor skal jeg da ikke elske min egen? 

Jeg har aldri tenkt over at gravidkroppen kan være vanskelig for jenter å tilpasse seg til, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kjenne på kroppspresset eller på sammenligningen generelt. Jeg har alltid gledet meg til å bli gravid, til å gå i søte kjoler og ha en rund og god mage å vise til. Plutselig begynte jeg å stresse over om magen min var større enn andres, om jeg så feitere ut enn andre gravide, om jeg var en dårligere gravid fordi jeg ikke maktet å trene som normalt eller i det hele tatt leve som normalt slik andre gravide greide helt fint... Sammenligningen ble farlig! 

Jeg vokser stadig - både fysisk og psykisk. De siste månedene har jeg lært mye om meg selv, hva jeg klarer og hva kroppen min faktisk klarer! Det største mirakelet er jo det den holder på med akkurat nå: produserer et helt nytt liv. Det er en ganske så voldsom jobb spør du meg, og min kropp KAN! Det er jeg stolt over. 


Fokuset mitt må jo først og fremst være at lille mini skal ha det bra og vokse seg stor og sterk og sunn! En viktigere jobb enn det har jeg faktisk ikke, selv om jeg har blitt kapret av "flink-pike"-syndromet og gjort et forsøk på å fungere og virke og se ut som normal. Men akkurat nå er jeg ikke "normal." Akkurat nå fungerer jeg ikke som normalt. Jeg lever i en unntakstilstand hvor fokuset mitt må være på lille mini - og på at jeg selv skal ha det bra frem mot fødsel. Og helt ærlig så har jeg ikke hatt det bare bra. Men fra nå av skal jeg det. 

Vi har mer enn nok fokus på både kropp og sammenligning sånn ellers. Det å være gravid er jo en helt unik tid hvor kroppen forandrer seg mye og jobber på spreng for å produsere et helt nytt menneske! For en superkraft det er! Det gjør meg stolt å være kvinne! Det gjør meg stolt å være meg og få den ære av å bære frem et barn. Jeg tar det absolutt ikke for gitt! Jeg vet at det finnes mennesker som ikke er i stand til å bære frem barn av ulike årsaker, eller som strever lenge før de får det til. Jeg er derfor heldig! Ingen kropper er like, men alle kropper er bra kropper! (En fin påminnelse til deg som til meg!) 


Stor gravidmage, liten gravidmage, masse energi, konstant utslitt, kvalme eller ikke kvalme... det finnes tydeligvis ingen fasit, og det er jeg glad for! Jeg heier på meg selv, jeg heier på kvinnekroppen, og jeg heier på gravide kvinner som går gjennom mildere og verre utfordringer og tanker enn det jeg gjør. Vi bærer frem et helt nytt liv! Hvor kult er ikke det!? 
 

09.02.2021

Februar, update, sammenligning etc.


Hei venner! Håper alt går bra med hver og en av dere. Nå er jeg påbegynt uke 26(!), og det føles helt vilt å tenke på. Det var jo i går jeg oppdaga at jeg gravid... (altså, det føles i alle fall sånn)


De siste ukene har det vært fullt kjør. Ikke at jeg egentlig har hatt veldig mye å gjøre, men kroppen min har vært uforutsigbar og gjort seg utslitt av den enkleste ting. Bare det å gå til butikken har tappet alt ut av meg til tider... Men! Jeg klager ikke. Eller, jo litt, men jeg mener det ikke på ordentlig, hehe. For nå har jeg begynt å innse at A) jeg går inn i tredje trimester om to uker og B) at jeg faktisk skal føde om snart bare 100 dager. Fy, så fort tida går! Og jeg gleder meg helt enormt til å møte det lille nurket som ligger og godgjør seg i magen min om dagen! For en velsignelse å få bære frem denne lille jenta!

Nå for tida er fokuset mitt å ta vare på meg selv. #DoctorsOrders. Jeg har pusha både kropp og sinn i mot det å fungere nogenlunde som normalt, og møtte så til slutt veggen. Nå har jeg altså fått i oppdrag å ta vare på meg selv og min egen helse og kropp! Og det skal jeg så klart ta på alvor. 


Det er fort gjort å sammenligne seg med andre gravide når man er i min situasjon (eller i alle situasjoner som gravid antakeligvis). Noen blir kvalm, noen legger mer på seg, noen er mer utslitt, noen får bekkenproblemer og andre ikke... og heldigvis har jeg innsett at dette er utenfor min kontroll. 

Da jeg ble gravid var jeg i god form! Fra januar 2020 og frem til sommeren trente jeg nesten daglig og var mye aktiv i hverdagen. Jeg var generelt i god form. Da jeg ble gravid følte jeg lenge på det at jeg skulle ha klart å møte graviditeten på en annen måte enn jeg gjorde, men jeg ble som dere vet helt slått ut av det. Jeg har brukt mye tid på å forstå og akseptere at alle graviditeter - og alle kvinner og kropper er ulike. Dette er rett og slett utenfor min kontroll. Og det føles egentlig helt greit. Da blir liksom denne sammenligninga litt meningsløs og uten dybde. Det er som å klage over at jeg får mer menssmerter enn andre, eller at jeg har størrelse 37 i sko og andre har 36 eller 41. Vi er ulike - og kroppene våre reagerer ulikt på det meste.  


Nå skal jeg bruke tida fremover på å ta vare på meg selv. Hvile mye, sove lenge, spise næringsrik mat, gå turer og få frisk luft, trene rygg og bekken og sørge for at jeg har overskudd til å gjøre de tingene som gir meg glede og energi. 

Det er ikke bare-bare å være gravid (jeg regner med mange mødre kan skrive under på dette), men jeg er fortsatt og vil alltid være både takknemlig og i lykkerus over at jeg er så heldig å få oppleve dette. 

Jeg ønsker deg en velsigna god uke! Klem fra lille H og meg. 

 

01.02.2021

Februar, I welcome you

 

ENDELIG februar. Jeg anser februarmåned som den siste vintermåneden. Nå kommer sola. Nå kommer lysere tider. Ja, jeg vet jeg er litt tidlig og jeg vet at våren ikke titter frem før, tja, sikkert tidlig mai? - men nå har januar vart i to evigheter til sammen, så jeg for min del er glad for at februar endelig er her. 

Februar byr på vinterferie og på valentinsdagen, og dessuten er det en mye kortere måned enn de andre, noe som betyr at mars er rett rundt svingen - og når mars kommer er det jammen meg vår i mine øyne. Gaaaaah, jeg kan ikke tro at denne vinteren endelig (og saaakte men sikkert) strekker seg ut mot våren. Og ja! Nå som vi er påbegynt februar er jeg også inn i graviditetsmåned 6! Det er sjukt å tenke på, det! 

Jeg håper du har hatt ei fin helg denne siste helga i februar. Jeg for min del har brukt tid med familie, slappet av og sovet masse (som alltid for tida og aldri nok virker det som), gått en liten søndagstur i sola sammen med Daniel, sett rådyr i nabolaget (det var weird), spist masse godis og generelt hatt ei fin og avslappende helg. Nå møter jeg februar med en positiv innstilling! Jeg skal nyte de siste ukene med vinter og snø, og be om at gradene stiger slik at vi etterhvert kan se bar asfalt igjen. 

Ha en fin uke! Vi blogges, kjære deg. 

    Mathilde. 

31.01.2021

Not a happy preggo

 

Ok, er det bare meg eller har januar vart i typ fire måneder? Det føles som en evighet siden nyttår, og jeg er gørrlei vinteren nå! Men jo da, det kan godt ha mye å gjøre med at jeg faktisk går og venter på våren og på vår lille vår/sommer-baby.   

Til uke som kommer går jeg inn i uke 25 av dette svangerskapet. Plutselig har ukene begynt å rase avsted, og det er jeg glad for. Forhåpentligvis går ukene og månedene fort frem mot varme, sol og vår!... og mot fødsel. (SJUKT Å SI!) 


Jeg skal være ærlig med dere. Jeg er ikke av de veldige tilfredse gravide... De finnes, det er jeg helt sikker på(!), men jeg er bare ikke så heldig å havne inn under den kategorien denne gangen, haha. Jeg klarer for eksempel ikke å si som mange andre: "Jeg har aldri følt meg finere." Mesteparten av tida føler jeg meg oppblåst, tung og med bollekinn som stadig finner nye veier rundt fjeset. Jeg føler meg litt som en elefant i vekst. Jeg syns dessuten det er stress å våkne opp med full blære, vondter hist og her, smerter som kommer og går i bekken og lysk - og følelsen av at alt jeg gjør er oppoverbakke, og at jeg må sette meg ned etter en tur på butikken. Som jeg sa: not a happy preggo.

Men så kan jeg jo sitte sent en kveld og slappe av, puste ut og nyte en kopp te - og plutselig kjenne bevegelse fra inne i magen. Et lite spark eller to. Jeg stopper så opp, legger hånda på magen og kjenner etter. Lytter. Smiler. Og føler meg med ett som den heldigste i hele verden. All utmattelse, all kvalme, vondter hist og her, ubehag... det har plutselig ingenting å si. For kroppen min er faktisk ganske så fantastisk spør du meg! 

Kroppen min produserer et helt nytt menneske. Ei lita jente. Jeg bærer henne inni meg hver eneste dag. Hun beveger seg, lever, smatter, sparker... hun finnes! Ingen har noensinne fått lov å være nærmere enn denne jenta mi er akkurat nå: for snart vil hun komme ut, og da vil vi gå et nytt eventyr i møte. Men akkurat nå - her og nå - straks i inngangen av uke 25 - er jeg så heldig å få ha henne med meg overalt hvor jeg går. Og hun er helt og fullstendig mi! (og Daniel si så klart, hehe). 


Så kanskje er jeg litt happy preggo likevel...? Jeg ville i alle fall aldri byttet dette mot noe annet i verden, tross alt! (Og det sier litt om hvor fantastisk det egentlig er å være gravid!) Jeg syns det skal være lov å sutre litt en gang i blant, lov å innrømme at man har det litt kjipt og være ærlig om at det å være gravid faktisk er ganske så tøft! 

Men på samme tid er man kanskje lykkeligere enn man noensinne har vært... Jeg er i alle fall det♡ 

Der en opplevelse ikke alle er like heldige å få oppleve. Og noe av det fineste med hele opplevelsen er at den er helt unik for nettopp meg og min reise! Ingen andre vil ha samme graviditet, samme tanker, samme erfaringer eller samme opplevelser som det jeg har. Det er en unik reise som jeg og min kropp får gå gjennom helt selv! Jeg er heldig. Heldig og glad. 

Men jo da. Jeg gleder meg likevel til å være ferdig med å være gravid... 

Mathilde. 


21.01.2021

Mine "to" babyer

 

Da jeg var barn hadde jeg en stor drøm. Jeg skulle bli forfatter. Jeg skulle skrive bøker, tekster, dikt og noveller. På skolen var jeg av de som jublet i mitt stille sinn om vi fikk i oppgave å analysere dikt eller skrive skjønnlitterære tekster. Det var (og er) lidenskapen. 

Da jeg ble eldre la jeg ikke fra meg drømmen om å bli forfatter. Jeg la fra meg drømmen om å bli skuespiller og fotograf (haha), men forfatter - og skrivedrømmen ble alltid værende. Jeg har alltid visst at jeg ønsker å skrive! 

Jeg startet med en blogg. Ja, denne bloggen, faktisk, men på en annen plattform. Dette gjorde jeg det året jeg gifta meg i 2015, og Daniel og jeg bodde i et lite hus på Ekne for et "hvile-år". Vi jobba litt (men ikke noe fast), og mesteparten av tida brukte vi på å nyte rolige dager på Ekne, reise rundt i verden (Thailand, England, Frankrike, Italia, Latvia, California og India), og slappe av hjemme i det koselige og fredfulle huset der. 

I 2016 flytta vi til Trondheim for å studere. Vi kjøpte leilighet, og jeg begynte på en bachelor i språk & litteratur. Også her blomstret jeg i de fagene som omhandlet litteratur og skriving. Jeg fikk ny inspirasjon og fortsatte å blogge og skrive jevnt. Og denne bloggen har faktisk lært meg mye om kunsten på uttrykke meg. Det første innlegget jeg faktisk fikk betalt for var originalt et blogginnlegg fra denne bloggen! For i 2019 sendte jeg innlegg inn hos Trd.by. og fikk etterhvert en spaltistjobb der, hvor jeg sendte faste ukentlige innlegg. Endelig fikk jeg betalt for å skrive. En milepæl av drømmen gått i oppfyllelse! 

I 2020 skjedde det likevel noe som for meg var enda større enn å skrive menings - og debattinnlegg. Jeg slutta med faste innlegg hos Trd.by, men fikk grønt lys fra et forlag om å gi ut min aller første bok! Første steg mot forfatterdrømmen var og er altså satt i livet! En bok med korte og lettleste tekster som omhandler livet og tankene rundt det å leve var blitt til ei lita, nydelig bok med navnet "En liten bit", og jeg er og var så enormt stolt! 

OBS! Har du IKKE lest boka mi, så kan du finne den ved å klikke her! 

Støtt drømmen og kjøp boka mi da vel?🤍


For mange var 2020 et vanskelig og slitsomt år grunnet Covid-19 (and I´m with ya), det har ikke vært lett! Men det skal likevel sies at en drøm som plutselig skal gå i oppfyllelse ble større enn pandemien i mitt personlige liv! Og i tillegg til at jeg faktisk fikk gitt ut min første bok i 2020, var det samtidig en annen drøm som også skulle bli virkelighet... 

Jeg er en romantiker by heart, og fra jeg var lita har jeg alltid elska barn. Jeg har dessuten alltid visst at jeg skulle gifte meg og få barn selv. Det er en drøm som aldri har vært en typisk etterjagende drøm, men mer som en sannhet jeg har båret med meg. Jeg har liksom alltid visst at det vil skje en dag. 


Og i 2020 skjedde jo også noe av det største - større og viktigere og finere enn noe jeg har opplevd før. For ja, ekteskap med Daniel tromfer det meste. Og bokutgivelsen føles nesten uvirkelig. Men da Daniel og jeg bestemte oss for at vi ønsket å bli foreldre - og faktisk ble gravide høsten 2020, gikk jeg inn i det største livet har å by på spør du meg! 

Jeg kjenner henne bevege seg i magen hver eneste dag. Hun er nærmere enn noen andre har vært noensinne! Hun er ekte, og et resultat av den fineste gaven jeg har fått i livet, nemlig ekteskapet mitt med Daniel. Plutselig fikk jeg det fineste livet har å by på i 2020 - og som jeg skal bære med meg inn i 2021, hvor jeg faktisk får møte henne ansikt til ansikt. 

2020-2021 har altså vært året hvor jeg har fått de største og fineste gaver. Da jeg la ut selfie med boka mi for første gang skrev jeg: "My first baby", haha.

På det tidspunktet hadde jeg jo en ekte baby i magen, og tross at gleden over å holde sin første bok i hendene er ubeskrivelig, tror jeg gleden over å holde sitt eget barn vil være større og finere enn noe annet i livet. Og jeg kan nesten ikke VENTE med å få møte henne! 

Og flere babyer skal det bli! Ja, både babyer i form av bøker (haha), og babyer som faktisk er ekte babyer! 

Jeg tror 2021 blir et fantastisk år, tross alt som kommer vår vei som vi ikke kan styre! ❤ 

Vi blogges snart, kjære venner! 
Hilsen oss (Mathilde og lille jenta i magen) 



18.01.2021

Går jeg rundt grøten i mine innlegg?

 

Jeg har mottatt både ris og ros for at jeg skriver innleggene mine slik jeg gjør. Jeg får høre at jeg treffer en nerve hos mange. Hos andre hører jeg at det er så fint hvordan jeg klarer å si så mye uten å fornærme. (Misforstå meg rett; fornærmet har jeg tydeligvis også klart!) Men nå leste jeg nylig en kommentar hvor en spurte seg om hvorfor jeg gikk rundt grøten: Jo, det skal du få svar på nå. 

Jeg har så klart mange subjektive og personlige meninger om ditt og datt (as do we all, right?) De siste årene har jeg fremmet meningene mine på en nok så offentlig plattform hvor hvem som helst har fått lov til å kritisere eller rose meg for det jeg skriver. Det har vært mange positive tilbakemeldinger både offentlig og privat, men jeg har også støtt på provoserte folk som vil ha talerøret mitt kutta av for at jeg skriver det jeg skriver og/eller for at jeg mener det jeg mener. Ikke at det jeg skriver er så voldsomt radikalt spør du meg, men det har da likevel klart å provosere og irritere flere - og kanskje aller helst har jeg irritert og provosert de gangene innleggene mine har vist litt for mye av det Mathilde mener om noe. Rart det der... : ) 

Mine tanker og tekster har aldri vært til for å provosere eller irritere. Tvert i mot har jeg alltid ønsket å skape dialog, nysgjerrighet og være med på å stille spørsmål til temaer jeg selv finner interessante. Dette betyr ikke nødvendigvis at det har vært viktig for meg å slå alle i hodet med mine meninger om hvordan ting skal og ikke skal være; heller dele min historie og dele tanker. Og disse tankene har jeg ønsket å dele med flest mulig mennesker. Du spør meg hvorfor jeg går rundt grøten, og svaret mitt er følgende: Jeg går ikke rundt grøten i innleggene. Men jeg snakker som regel (og helst) generelt enn konkret/spesielt. Og hvorfor gjør jeg det? 

I mange av innleggene mine er det drøfting som står i fokus. Jeg stiller retoriske spørsmål og setter i gang tankene mine (og kanskje dine?) ved å gjøre dette. Hadde jeg tatt to problemstillinger og stilt dem opp mot hverandre, for eksempel vegetarianere versus kjøttetere; og drøftet saken, ja, nesten som ved en skoleoppgave, så ville jeg vel kanskje ha snevret inn publikummet mitt. Og jeg må ærlig si at jeg ikke har sterke tanker rundt dette temaet spesielt. Det jeg kan ha sterke følelser rundt derimot, er jo nettopp dette med å takle uenighet for eksempel. Hvordan vi diskuterer, hvordan vi ter oss i et kommentarfelt, hvordan vi prater til og om mennesker med andre livssyn, religioner, etnisitet og kulturer enn oss selv... Ved å løfte blikket vekk fra det konkrete dilemma føler jeg selv å få mer overblikk - og da kan jeg være med å vekke tankene til flere enn bare de få som tilhører akkurat den spesielle gruppa. For uenighet finnes det mye av, og der kan vi lære mye: om vi så er uenige om ulike ting innenfor ulike temaer. Derfor! Derfor "går jeg rundt grøten", eller som jeg liker å si: derfor skriver jeg generelt og ikke spesielt. Det har aldri handlet om hva jeg mener, eller om det jeg mener faktisk er rett eller galt. Jeg er interessert i dialogen. Jeg er interessert i nysgjerrigheten. Og jeg er interessert i mangfoldet. Det er viktig for meg å kunne tale høyt om hvem jeg er slik at du også kan tørre å gjøre det samme, om det så viser seg å være noe helt annet enn meg... 

Så hvis du som leser syns at jeg skriver litt for generelt og ønsker å vite mer om hva jeg syns om mer konkrete temaer så kan jeg si det så enkelt som dette: Ikke alt er til for å dele med alle. Jeg er en privat person tross at jeg deler mye offentlig ved disse innleggene. Dette gir deg likevel ingen rett til å kreve min mening om det jeg selv ikke ønsker å ytre. Så enkelt er det! Og godt er det! Vi lever heldigvis i et fritt og godt land med ytringsFRIHET. Fri til å tale og fri til å tie, om vi vil... 

Mathilde. 

15.01.2021

Tenke selv og være kritisk


Det er gørrfarlig å si noe som helst i dagens samfunn. Du skal passe deg, bite deg i tunga og helst være enige med absolutt alle om absolutt alt. Du skal egentlig bare nikke med – for det å stille spørsmål, være uenig eller kritisk til noe som helst blir nesten som å være fiendtlig og diskriminerende. Hvordan våger du å være uenig i noe jeg føler? Hvem er du til å stille spørsmål til mitt indre univers? Altså, how dare you. 

Vel, la meg bare våge litt her nå. La meg bare utfordre deg litt, likevel. La meg vandre litt ut på ukjent, farlig, hatefullt farvann – for jeg vet at det å stille spørsmål til dagens mainstream er farlige saker. 



... men er det altså slik at vi skal være like lettlurte som 19 åringer i moteindustrien, som hopper på hver eneste dumme trend uten å stille spørsmål, uten engang se seg i speilet og innse at de ser absolutt idiotiske ut i bøttehatt? For det er jo slik det skal være nå. Vi skal følge flertall, følge mote, følge trender, være med. Det er dette som er moderne. Det er dette som er in. Sånn skal vi leve. Sånn skal vi tenke. Sånn skal vi være. Og du som ikke blir med oss andre: hvem tror du at du er, egentlig? 

Har det blitt slik at hver eneste nye tankegang, hver eneste nye følelse og absolutt alt som er nytt er rett? Er det altså slik at alt som er forandring er sant? Er det slik at alt av forandring er bra? Jeg spør meg, er vi i det hele tatt kritiske til noe lengre, eller er vi redde for å ytre noe som helst annet enn det som er samfunnets fremste og tydeligste stemme? 

Jeg stiller spørsmål til dagens generasjon fornærma. For det er det vi har blitt om dagen. Vi krenkes av hver minste lille kommentar og tar oss selv mer høytidelige enn kongen selv. ”Hvordan våger du å være uenig med meg? Hvordan våger du å si at du tror på noe annet enn meg? Hvordan våger du å ikke være med på det som skjer her borte? Du er så gammeldags. Du er så trangsynt. Du er så konservativ. Du er så feil.”  

Og vi skal så absolutt ikke gjøres narr av. Alt handler om å ære, respekt og toleranse (som i seg selv er vel og bra), men har vi ikke blitt litt vel hårsåre, alle sammen? Har vi ikke blitt litt sånn at vi nesten ikke tørr å si noe som helst lenger i frykt for å fornærme og krenke og fremstå som diskriminerende? Jeg kan ta meg selv i å være redd for å si hva jeg faktisk tenker om noe – om det så bare er en liten filleting – i tilfelle noen skal misforstå, tenke det verste eller vri det jeg sier (eller skriver) om til noe som er langt fra det jeg egentlig mente eller ønsket å si. Skal jeg da bare drite i det å "tenke sjæl og mene, måtte stå for det jeg sa" - ja, bæsje på egne verdier i frykten for å fornærme eller krenke andre? Hvor varsomt skal vi trå?

Kan vi kanskje – i et kronikk og debatt og influenser og multimedieteknologiske Norge – bli litt flinkere til å tåle mer? Kan vi tåle uenighet? Kan vi tåle at ikke alle mener det samme som oss? Og klarer vi, selv om samfunnet skriker og brøler hva som er dagens yes and no, likevel tenke selv? 

2021. Kom igjen da. La oss prøve nå. Prøv å  bli litt fornærma - og prøv å faktisk bare stå litt i det. Kjenn på at din egen stolthet blir tråkka litt på og se at det går over. Man ikke skrive kronikker hver eneste gang en blir fornærma... og man trenger heller ikke å bli fornærma for absolutt aaaalt... 

14.01.2021

Update på babyfronten: kjønnet på baby & babybump

 

Hei alle sammen & godt nytt år! Hvordan går det med alle sammen!? Jeg for min del har det mye bedre nå enn jeg har hatt det på flere mååååneder... (mildt sagt). 

Jeg er endelig tilbake i jobb, og selv om jeg fortsatt har dårlige dager hvor kroppen reagerer på hver minste lille belastning (jobb, gåtur, dårlig søvn...) så er det godt å kjenne at jeg kan fungere nogenlunde normalt i en hverdag igjen. 

Jeg er over halvveis i svangerskapet! Nærmere slutten enn begynnelsen, men samtidig i ferd med å gå en helt ny hverdag i møte med en absolutt ny begynnelse! 

Jeg håper at andre del av svangerskapet blir en smule lettere. Første halvdel av svangerskapet var ikke helt som jeg så for meg. Kvalme, oppkast, hodepine, svimmelhet, utmattelse, dårlig søvn - og det tok aldri slutt... Ikke etter de 12-14 ukene som alle sa var de verste. For meg skulle det virkelig henge i! Var det ikke det ene så var det det andre. Men tross uvelheter så vet jeg hvor utrolig heldig og privilegert jeg er som har fått den lille i magen i gave fra Gud: det er den største velsignelsen og gaven jeg noensinne har fått! Alt er og vil være verdt det - det tviler jeg ikke på et sekund!

Jeg må si at jeg er imponert over hva kroppen min kan! Imponert over hva den holder på med for tida! Imponert over hva den bare klarer, liksom av seg selv. 

Jeg gjør ikke så mye, egentlig... bare venter! Venter på deg - deg som jeg enda ikke kjenner men som jeg allerede elsker så høyt! På deg som vokser for hver dag, som skal lære å gå, få et navn, senere lære å skrive det, lære å si unnskyld, lære å spise mat, lære å si - liker ikke, vil ikke ha, æsj, nam, mamma, pappa. 

Jeg kjenner deg nær, og jeg kjenner deg hver eneste dag! Aldri har noen vært nærmere! Bevegelse, spark og vekst. Du er et levende lite menneske som jeg skal få elske hele livet!

Venter på deg. Kan nesten ikke vente med å slippe å vente på deg. Kan nesten ikke vente med å få holde deg i armene mine, for aller første gang. 

Og tenk! Du skal bli ei lita jente! 🤰🏼💗

... men det visste vi jo allerede. Gud hadde hvisket det i flere ører enn våre. Gud viste meg dattera mi i en drøm. Han fortalte Daniel at den lille gutten han så for seg faktisk skulle bli ei lita jente. Kommende bestefar (pappa) sto og bad for lille mini en dag og så også at det skulle bli ei jente. Og i bønn fikk flere det samme bilde for lille baby Thrana. Jeg ble derfor ikke veldig overrasket da jordmor hadde skrevet "Dere venter på ei lita jente" - på en lapp med et hjerte rundt. Gud bryr seg jo om små detaljer, og selv om vi uansett skulle få vite det ønsket han å fortelle oss det først. Og som vanlig har jo Gud rett, vet du. Det er ei lita jente vi venter på! 

Vi gleder oss utrolig mye til å få møte lille i magen. Hun rører seg bare mer og mer, og hver dag (og spesielt kveld) sparkes det mildt og forsiktig i magen min. En unik og rar følelse som jeg ikke visste at jeg skulle ha så mye glede i! 


Tenk at livets gave skulle komme til oss i 2020/2021. Ja, midt i de uforutsigbare, slitsomme, uvante og rare tider skulle vi bli velsigna med en skatt å bære med oss livet ut! Jeg er takknemlig!