23.09.2021

Min lille Hermine

 

Plutselig sitter man der med en 4 måned gammel baby. Ja, plutselig! For jeg husker fortsatt da jeg bestemte meg for at jeg ville bli mamma. Jeg husker det som om det var i går at jeg tok den første graviditetstesten. Jeg husker følelsen jeg hadde da magen eeendelig begynte å poppe litt rundt jul. jeg husker tårene vi felte da vi fikk vite at vi venta på ei lita jente. Og jeg husker den kvelden riene begynte, og jeg forsto at fødselen faktisk var i gang. Nå skulle vi snart få møte henne. 


I dag er jeg mamma til ei lita tulle på 4 måneder. Min egen lille Hermine. Hun elsker å prate. Hun er uttrykksfull, og viser glede med hele ansiktet og hele kroppen. Hun sier veldig (les: veldig) tydelig i fra om hun er misfornøyd (der har hun arva Skarsem-temperament). 

Hun elsker blikk-kontakt, ansikter, smil og tøys. Hun liker å synge, og gjenvinner nesten alltid et smil. Hun er opptatt av detaljer, farger, mønster  og bevegelse. Hun liker ikke å sove, og kjemper alltid med hele seg om å være våken, enda så trøtt hun er. Men hun roer seg til lyden av lovsang eller sangen om alle kilebukkene. Da gliser hun og spreller og er liksom storfornøyd. 

Sitt eget speilbilde er noe av det fineste hun vet, også er hun veldig glad i å smile til både mamma og pappa i speilet. Hun syns det er greit å kjøre bil, helt til det plutselig er veldig ugreit, og da skriker hun som om livet står på spill. (Kanskje er det bare smokken som har falt ut eller lua som er litt for varm)...

Hun elsker mamma og elsker maten mamma gir (Ja, vil helst spise hver eneste time om hun får!) 


I dag våknet vi klokka 08.00. Vi lå i senga og bablet, sang og tøyset. Så tok vi et morgenbad og kledde på oss. Da var det jammen på tide med første dupp. Vi spilte lovsang (The Blessing) som hun hørte MASSE på da hun lå i magen, og sovnet i armene mine til den. Nå sitter jeg her med frokosten og en kopp kaffe og tenker på det fine, nye livet som Daniel og jeg har skapt oss. 

Jeg skal ikke lyve; det er tøft til tider, og det er uten tvil en omveltning å gå fra å være "unge og frie", til plutselig være foreldre til et lite menneske som krever absolutt alt av oss. Men det er mest fint. Absolutt mest fint. 

Jeg føler meg så enormt velsigna med alt som har kommet min vei i livet. Tenk at jeg er så heldig som jeg er. Jeg lever i vakre Norge. Jeg er sunn og frisk. Jeg har en ektemann og en fantastisk nydelig baby. Jeg har et eget hus og egen bil. Jeg har fantastiske venner rundt meg, og en familie som elsker å være sammen. 

De gangene Hermine våkner x antall ganger om natta for å spise, bæsje eller har vondt i magen, de gangene jeg ikke får roa henne, håret mitt er fett og jeg ikke har fått dusja på ei uke, og klærne er full av gulp, kan jeg likevel (om jeg prøver hardt nok) huske hvor heldig jeg faktisk er. 

Gud har aldri lovet at ting skal være lett, men det skal være verdt det. Litt sånn er det på de tyngre dagene. Slitsomt ja, men verdt det. For plutselig sover hun mye, er smørblid og glad og tøysete, jeg har overskudd til å rydde, vaske, ta en dusj og se serie. Livet er litt sånn, og hverdagen går litt opp og ned. Det kommer alltid en ny dag! Hvor deilig er ikke det!? 

Jeg håper du har en nydelig formiddag, kjære deg. 


18.05.2021

Den siste tiden før fødsel

 


I dag er jeg i uke 39 (39 + 0). Det er seriøst bare 10 dager igjen til termin, og jeg kan nesten ikke tro at jeg snart er i mål. Den siste tida har det "skjedd mye", på en måte. Jeg liker godt å fylle hver dag med et eller annet, slik at tida går litt fortere. Vi dro til Ekne på torsdag og ble til mandag, 17.Mai. Nå er vi hjemme igjen, og ventetida føles ganske reell - men heldigvis har vi litt å tenke på og planlegge, og det er fint med litt å tenke på som ikke nødvendigvis er å vente på fødsel hvert minutt hver dag de neste ukene, hehe. 

Torsdag 13.Mai la vi inn et bud på et hus på Melhus. Fredag FIKK VI HUSET! Endelig er vi faktisk huseiere, og vi er utrolig glade - og litt spente og småskremte over avgjørelsen, hehe. Men nå kan vi endelig glede oss over at vi eier et hus og at vi om ikke lenge kan flytte inn i det. Nå blir jeg altså melhusjente igjen! #I-am-coming-home :) Nå gjør vi alt vi rekker før baby kommer - slik at vi får solgt leiligheten vår så fort som mulig! 

Det har vært så utrolig dyrebart å hvile mye, være på Ekne hvor tida står stille, være masse sammen med familien og bare koble skikkelig av. Den siste tiden av graviditeten har vært (og er) veldig fin, og jeg er glad for at jeg har fine dager å se tilbake på mens jeg går her og uffer meg over at magen er stor, føttene hovne og hodet litt all over the place. 

Her kommer en liten bildedryss over livet de siste dagene/uka: 









Livet er fint, Gud er god, sola kommer og ting faller på plass! Jeg håper du som meg nyter dagene og klarer å leve i nuet - tross alt som er å strekke seg etter, være det fødsel/baby, hus, sommer, ferie... Husk at livet du lever også gjelder akkurat her og akkurat nå :) 

Klem fra meg, som smører meg med tålmodighet hver eeeneste dag, hehe!  




09.05.2021

Høygravid og babyshower #Bildedryss

 

Hei kjære venner! Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg stakk nesa innom denne bloggen, og jeg frykter at jeg blir å være enda mer busy når lille babyjenta vår kommer om cirka 3 uker. Kan nesten ikke tro at vi har kommet til termin allerede. Noen dager har det føltes som en liten evighet, men denne våren har bare rast avgårde. Nå har vi kommet dit at det faktisk kan skje NÅR SOM HELST! Vi er helt i ekstase. Det begynner for alvor å gå opp for oss at vi faktisk skal ha en baby. 

I dag vasket vi det siste av babyklærne (mye av det jeg fikk i gave på babyshoweren min i går), og dermed ble jeg enormt gira på å tenke at jeg snart skal ha en liten baby å kle opp i de alt for søte klærne. Altså, she´s gonna´ be a fashionista!!! Haha. Alt er egentlig klart for lille jenta vår nå. Vi har senket skuldrene med tanken om at hun blir å bo de første månedene av livet sitt i denne leiligheten frem til at vi endelig finner drømmehjemmet vårt (forhåpentligvis ganske snart). Så nå går det i å vente, drømme, be og takke for alt vi går i møte. Livet er SÅ FINT om dagen! <3 

I går ble jeg overrumplet med tidenes FINESTE babyshower. Jeg ble rørt til tåååårer! Jeg hadde en tanke om at babyshower ikke kom til å bli noe av grunnet covid, men i går hadde altså hele den fantastiske fine buketten min av gode folk samlet seg UTE i det forfriskende og turbulente vårværet for å feire meg. Jeg er så takknemlig og rørt til tårer! 







Vi kom kjørende og ble møtt i gårdsplassen av heeele hurven (bortsett fra et par stykk som ikke kunne komme grunnet reise, sykdom, jobb etc). Der sto de og jublet i en real velkomstkomite! Jeg fikk en nydelig blomsterkrans og velkomstdrink! Partyteltet hadde de møblert og dekket på til Afternoon Tea i skikkelig Mathilde-spirit - te, kaffe, deilige kaker og god mat. Dessuten ble det leker og gøy, og en stooor dunge med såå mange fine gaver. Jeg er helt i ekstase over at jeg fikk denne ettermiddagen med alle de fine og gode menneskene jeg har rundt meg. Jeg våkna bokstavelig talt opp med et stort GLIS! 






Nå ser vi enormt frem til sommer og varme - til baby - til rød-dager i mai (hehe) - og aller mest, til å ENDELIG få møte lille H! 

Vi blogges snart, kjære dere. 

    Kanskje jeg til og med slenger med en liten selfie med meg og lille baby neste gang vi sees? (Hihi) 

        Mathilde. 

09.03.2021

9. Mars. 2021 - ventetid

 

Hei kjære deg! Hvordan går det med deg? Jeg håper alt står bra til, tross at været viser seg å være helt idiot med tanke på at vi faktisk er inn i første vårmåned... (Skulle det ikke ha vært sol og hestehov nå?) 

Jeg sov lenge i dag. LENGE. Og det var uten tvil nødvendig. De siste ukene har jeg sovet skikkelig dårlig. Det kan godt hende det kommer av at jeg nå er inn i tredje trimester, at magen og kroppen generelt er tyngre, at blæra får mindre plass og alt det som følger med... Heldigvis er jeg hjemme for tida og kan ta igjen den tapte søvnen senere på dagen. For meg er det helt kritisk å få nok søvn og nok hvile for ikke å gå på en smell med hodepine, svimmelhet eller kvalme og oppkast. 

I går sov jeg alene i egen seng. Daniel er på jobbtur, og jeg merket at det var vanskelig å klare å sovne uten ham ved min side. Før jeg la meg scrollet jeg på Instagram og så hvordan en småbarnsmor delte en kort historie om hvordan hun hadde vært helt utslitt og sagt til Gud at hun ikke orket en dag til med samme tempo. Hun våknet dagen etterpå og hadde en helt fantastisk dag. Jeg bestemte meg derfor for å velge samme taktikk. Jeg bad til Gud om at jeg skulle klare å sove natta igjennom uten å våkne opp for å tisse eller skifte posisjon på grunn av ubehag osv. Jeg våkna kl. 07.00 og hadde faktisk sovet heeele natta - uten en eneste tissepause eller ubehagelig posisjon. Takk, Jesus! Jeg snudde meg på siden og lukket øynene, og vipps så våknet jeg klokka 11.00. 

Nå sitter jeg her med formiddagskaffen og spiser frokost, og det føles så godt å være uthvilt for en gangs skyld. Nå gleder jeg meg til at Daniel kommer hjem om bare noen timer. Han har bare vært borte ei natt, men jeg merker at jeg er mye mer "avhengig" av Daniel for tida enn ellers. Kanskje er det baby i magen som savner pappaen sin, hehe.

Per dags dato har jeg mange tanker i hodet, og hadde faktisk en liten krise-meltdown med Daniel en dag for ikke så lenge siden. Heldigvis kjenner mannen min meg godt nok til å hvite at alt kaoset jeg har i hodet er kaos nettopp fordi jeg ikke har det skrevet ned - og derfor foreslo han å skrive ei liste over de tingene som jeg stressa over; være det at vi enda ikke har kjøpt stellebord, at vi må kjøpe hus, at vi måtte ta oppvasken (haha) og hva vi skulle ha til middag. Store og små ting i en og samme mølje blir altså kaos. 


Ikea: "Er denne fin å ha til baby?" 

Vi er i en periode nå om dagen hvor vi venter. Vi venter på våren. Vi venter på baby. Vi venter på hus. Og hus er kanskje den tingen som opptar tankene aller mest akkurat nå. 

Vi har noen hus vi er nysgjerrige på, og er derfor i en prosess hvor alt vi tenker på er nettopp dette: hus, hus, hus. Det er jo ingen hemmelighet at vi ikke ønsker å oppdra barn i en leilighet på 31 kvm, haha. Målet er å kjøpe hus nå så fort som overhode mulig, og rekker vi ikke å flytte inn før babyen kommer så er det heldigvis ingen krise, og da har vi jo faktisk et hus som venter på oss. Da vi ble gravide i slutten av august trodde vi jo at vi skulle rekke å kjøpe hus før jul, men fant altså aldri et hus som vi faktisk ville ha. Derfor er vi altså her vi er nå, snart i uke 30, snart fødsel - og uten hus. MEN! Vi har troa, og ser allerede nå at våren byr på nye spennende muligheter. 

Ellers er det mye liv og spark i magen om dagen, og det er selvfølgelig veldig gøy. Nå er det bare 80 dager igjen til termin - og vi har begynt å glede oss voldsomt mye til å møte den lille i magen! Faktisk er det nesten alt jeg tenker på (når jeg ikke tenker på huset vi ønsker oss, hehe). 80 dager!!! Det er faktisk bare litt over 2,5 måned det. Fy søren, så fort det går nå! 

25.02.2021

Å gi ut ENDA ei diktbok...

 

Hei kjære venner! Som mange kanskje har fått med seg har jeg fått klarsignal fra forlaget mitt om å gi ut enda ei diktbok/tekstsamling. Dette er jo nesten litt for godt til å være sant, og det var jo ikke egentlig en del av planen å gi ut enda en diktbok... men litt som sist gang har jeg i løpet av det siste året samlet sammen tanker, scenarioer og ideer til en bunke med tekster som jeg nå har lagt sammen og som har blitt til manuskriptet "Det kommer ikke til å vare"

Boka er en samling tekster som har en samlet rød tråd om det tapte og det glemte. Samtidig er denne boka litt mindre subjektiv og personlig - og strekker seg heller mot "de andre". I et forsøk på å granske mennesker rundt seg blir jeg-et (og alle de ulike jeg-ene, haha) konfrontert med å granske og prøve å forstå menneskers adferd... 

Hvor ble du av? Hvem er du nå? Husker du da vi var barn? Hvorfor mistet vi den barnlige leken da vi ble voksen?

Jeg har slik som forrige gang fått i oppdrag fra forlaget om å samle inn forhåndsbestillinger på boka! Ønsker DU å støtte meg i dette kan du sende meg ei melding på facebook/pm med navn, epost/telefon og adresse - så skriver jeg deg opp på lista over forhåndsbestillinger. Boka koster 298 kr + 50 kr porto - og blir sendt rett hjem i postkassa di! 

På forhånd takk til hver og en som velger å kjøpe, det betyr mer enn dere aner! 



Jeg skal være heeelt ærlig! Det å skulle samle inn kjøpere til egen bok er en nok så sårbar greie. Jeg kjenner at jeg går langt utenfor komfortsonen min i denne prosessen, men jeg vet at det å pushe sine egne grenser er eneste måten å konfrontere frykt og overvinne den på! 

Som skribent (og forfatter) er man avhengig av å markedsføre seg selv og by på det man har: et produkt man kan være stolt av! Da jeg jobbet for trd.by/adresseavisen publiserte jeg innlegg ukentlig i et år, og fikk herdet meg i det å skulle by på meg selv og tåle at andre tenkte og mente ting om meg. Det skal bare mangle, spør du meg, når en byr på seg selv på et så offentlig plan. 

Det er kanskje ulempen med å velge å satse på et kreativt yrke - nemlig det å tåle at hvordan produktet blir tatt i mot er subjektivt, og at det ikke nødvendigvis faller i smak hos alle. 

Men øvelse gjør mester, og jeg tror man kan lære mye ved å tørre å by på seg selv - og tørre å si til seg selv at; Ja, jeg er bra nok. Det jeg har er bra nok og jeg er verdt det - være det å skulle selge et produkt, by på seg selv i sosiale sammenhenger, gå på jobbintervju, skrive søknad, invitere en person på en kopp kaffe eller hva enn det skulle være... tørr å tenk at DU er bra nok og at det du HAR å by på er bra nok! 

... Ta det fra meg! Jeg (som er en nok så dårlig selger) er nå avhengig av å selge et produkt som jeg selv har produsert og skrevet - og dermed by på meg selv for alt det er verdt, haha! Til tider kleint? Ja. Ubehagelig? Ja. Men så vet jeg jo - og det skal du også vite - at frimodighet har stor lønn! 

Jeg hadde ikke fått gitt ut boka mi hadde det ikke vært for at jeg sendte det inn til et forlag. Jeg hadde aldri endt opp med Daniel (som for meg er verdens beste ektemann) hadde det ikke vært for at jeg faktisk bød på meg selv da vi ble kjent. Jeg hadde ikke hatt jobben min hadde det ikke vært for at jeg sendte inn og spurte om de trengte folk! 

Så hvordan kan DU gå ut av komfortsonen din i dag? Kanskje kjenner du at en tanke brenner på innsiden av deg nå mens jeg skriver...? Er det noe du skulle ha gjort? Noe du skulle ha sagt til noen? En søknad du har lyst å sende inn men som du ikke helt tørr...? 

Frimodighet har stor lønn. Just sayin´ ... 


Ha en nydelig dag, kjære venner. 
Vi blogges snart! 

Mathilde. 


19.02.2021

You should go and love yourself


GRAVID! Vondter hist og her. Våkner på morgenen av at jeg må tisse, sover dårligere, vanskeligere å finne en god sovestilling, konstant utslitt, hodepine etter en kvart dag på jobb, andpusten av å gå opp trappa, må sove etter jobb på de tyngste dagene. En liten tur rundt nabolaget gjør at både lysk og bekken nesten kollapser (føles i alle fall slik). 

Ja, det er ikke bare bare bare. Men igjen, så er det jo bare for en liten periode. 9 måneder, faktisk. Sånn cirka et helt skole-semester. Så det er ikke lange tida man har på seg til å bli gravid, finne ut at man er gravid, komme seg gjennom kvalme-ukene i begynnelsen, få babybump, rekke å kjøpe inn det som trengs og mentalt forberede seg på det som skal skje. Plutselig er ikke 9 måneder så veldig lang tid likevel. 

Er det èn ting jeg har lært meg de siste månedene så er det hvor enormt vanskelig det er å legge i fra seg "flink pike"-tankene jeg stadig bærer og konstant forsøke å presse meg til å se, være og fungere som normalt. Noe som er helt rart å tenke på ettersom jeg faktisk er i en ganske så unik og voldsom prosess om dagen... men jeg har rett og slett hatt vanskeligheter med å forstå mine egne behov. 

Og nå har jeg kanskje gått på veggen litt. 


Jeg la merke til tankene da jeg begynte å fokusere på størrelsen på magen min. I begynnelsen gikk jeg bare rundt og venta på at den skulle poppe, og spesielt da det nærmet seg uke 18 og 19. Da tenkte jeg: nå må det jo særr komme en bump snart! Det tok litt tid, og de sier jo at det er sånn det er med førstegangsgravide. Men da magen endelig begynte å poppe for real ble jeg jo både stolt og glad. Det skjedde i romjula en gang, husker jeg rett. Og det var stort! Endelig kunne jeg kle meg i klær som faktisk fremmet en babymage og ikke bare en halvchubby oppblåst godterimage, haha. 

Nå vokser magen stadig, og bevegelsene til lille baby Thrana er jo også mer og mer gjenkjennelige. Det føles som et lite mirakel hver gang jeg kjenner et lite spark eller dytt. Slike øyeblikk gjør at jeg blir påmint hvor heldig jeg er som får oppleve dette her. 

MEN! Det kjipe med det å gå gravid og samtidig være svært opptatt av kropp og helse (jeg har jo dessverre fokusert alt for mye på kosthold og kropp de siste årene), er jo at jeg som gravid faktisk sammenligner meg med andre gravide. Jeg sammenligner størrelse på mage, på hvor mye eller lite de har lagt på seg i samme uke som meg og på formen deres generelt. 

Det var ei som så magen min da den endelig hadde poppet og som sa: "Wow! Magen din er stor til å bare være i uke x!" Da hadde jeg enda ikke begynt å tenke over at størrelse på mage var en greie, og at man kanskje har stor eller liten mage. Og jeg aaaner ikke hvorfor, men jeg ble så enormt usikker, ja, nesten skamfull! Jeg fikk ikke lyst til å vise frem magen i det hele tatt. Jeg ville bare gjemme meg bak alt for store klær og late som den ikke eksisterte. 

Og hvorfor!? Skal ikke en babymage være en positiv ting? 


Nå som jeg har kommet meg godt over halvveis i svangerskapet har jeg rett og slett bare bestemt at jeg ikke skal fortsette sånn her lenger. Alle kropper er ulike - og alle kropper ER fine! Gravidkroppen er faktisk nydelig, det har jeg alltid tenkt! Så hvorfor skal jeg da ikke elske min egen? 

Jeg har aldri tenkt over at gravidkroppen kan være vanskelig for jenter å tilpasse seg til, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kjenne på kroppspresset eller på sammenligningen generelt. Jeg har alltid gledet meg til å bli gravid, til å gå i søte kjoler og ha en rund og god mage å vise til. Plutselig begynte jeg å stresse over om magen min var større enn andres, om jeg så feitere ut enn andre gravide, om jeg var en dårligere gravid fordi jeg ikke maktet å trene som normalt eller i det hele tatt leve som normalt slik andre gravide greide helt fint... Sammenligningen ble farlig! 

Jeg vokser stadig - både fysisk og psykisk. De siste månedene har jeg lært mye om meg selv, hva jeg klarer og hva kroppen min faktisk klarer! Det største mirakelet er jo det den holder på med akkurat nå: produserer et helt nytt liv. Det er en ganske så voldsom jobb spør du meg, og min kropp KAN! Det er jeg stolt over. 


Fokuset mitt må jo først og fremst være at lille mini skal ha det bra og vokse seg stor og sterk og sunn! En viktigere jobb enn det har jeg faktisk ikke, selv om jeg har blitt kapret av "flink-pike"-syndromet og gjort et forsøk på å fungere og virke og se ut som normal. Men akkurat nå er jeg ikke "normal." Akkurat nå fungerer jeg ikke som normalt. Jeg lever i en unntakstilstand hvor fokuset mitt må være på lille mini - og på at jeg selv skal ha det bra frem mot fødsel. Og helt ærlig så har jeg ikke hatt det bare bra. Men fra nå av skal jeg det. 

Vi har mer enn nok fokus på både kropp og sammenligning sånn ellers. Det å være gravid er jo en helt unik tid hvor kroppen forandrer seg mye og jobber på spreng for å produsere et helt nytt menneske! For en superkraft det er! Det gjør meg stolt å være kvinne! Det gjør meg stolt å være meg og få den ære av å bære frem et barn. Jeg tar det absolutt ikke for gitt! Jeg vet at det finnes mennesker som ikke er i stand til å bære frem barn av ulike årsaker, eller som strever lenge før de får det til. Jeg er derfor heldig! Ingen kropper er like, men alle kropper er bra kropper! (En fin påminnelse til deg som til meg!) 


Stor gravidmage, liten gravidmage, masse energi, konstant utslitt, kvalme eller ikke kvalme... det finnes tydeligvis ingen fasit, og det er jeg glad for! Jeg heier på meg selv, jeg heier på kvinnekroppen, og jeg heier på gravide kvinner som går gjennom mildere og verre utfordringer og tanker enn det jeg gjør. Vi bærer frem et helt nytt liv! Hvor kult er ikke det!? 
 

09.02.2021

Februar, update, sammenligning etc.


Hei venner! Håper alt går bra med hver og en av dere. Nå er jeg påbegynt uke 26(!), og det føles helt vilt å tenke på. Det var jo i går jeg oppdaga at jeg gravid... (altså, det føles i alle fall sånn)


De siste ukene har det vært fullt kjør. Ikke at jeg egentlig har hatt veldig mye å gjøre, men kroppen min har vært uforutsigbar og gjort seg utslitt av den enkleste ting. Bare det å gå til butikken har tappet alt ut av meg til tider... Men! Jeg klager ikke. Eller, jo litt, men jeg mener det ikke på ordentlig, hehe. For nå har jeg begynt å innse at A) jeg går inn i tredje trimester om to uker og B) at jeg faktisk skal føde om snart bare 100 dager. Fy, så fort tida går! Og jeg gleder meg helt enormt til å møte det lille nurket som ligger og godgjør seg i magen min om dagen! For en velsignelse å få bære frem denne lille jenta!

Nå for tida er fokuset mitt å ta vare på meg selv. #DoctorsOrders. Jeg har pusha både kropp og sinn i mot det å fungere nogenlunde som normalt, og møtte så til slutt veggen. Nå har jeg altså fått i oppdrag å ta vare på meg selv og min egen helse og kropp! Og det skal jeg så klart ta på alvor. 


Det er fort gjort å sammenligne seg med andre gravide når man er i min situasjon (eller i alle situasjoner som gravid antakeligvis). Noen blir kvalm, noen legger mer på seg, noen er mer utslitt, noen får bekkenproblemer og andre ikke... og heldigvis har jeg innsett at dette er utenfor min kontroll. 

Da jeg ble gravid var jeg i god form! Fra januar 2020 og frem til sommeren trente jeg nesten daglig og var mye aktiv i hverdagen. Jeg var generelt i god form. Da jeg ble gravid følte jeg lenge på det at jeg skulle ha klart å møte graviditeten på en annen måte enn jeg gjorde, men jeg ble som dere vet helt slått ut av det. Jeg har brukt mye tid på å forstå og akseptere at alle graviditeter - og alle kvinner og kropper er ulike. Dette er rett og slett utenfor min kontroll. Og det føles egentlig helt greit. Da blir liksom denne sammenligninga litt meningsløs og uten dybde. Det er som å klage over at jeg får mer menssmerter enn andre, eller at jeg har størrelse 37 i sko og andre har 36 eller 41. Vi er ulike - og kroppene våre reagerer ulikt på det meste.  


Nå skal jeg bruke tida fremover på å ta vare på meg selv. Hvile mye, sove lenge, spise næringsrik mat, gå turer og få frisk luft, trene rygg og bekken og sørge for at jeg har overskudd til å gjøre de tingene som gir meg glede og energi. 

Det er ikke bare-bare å være gravid (jeg regner med mange mødre kan skrive under på dette), men jeg er fortsatt og vil alltid være både takknemlig og i lykkerus over at jeg er så heldig å få oppleve dette. 

Jeg ønsker deg en velsigna god uke! Klem fra lille H og meg. 

 

01.02.2021

Februar, I welcome you

 

ENDELIG februar. Jeg anser februarmåned som den siste vintermåneden. Nå kommer sola. Nå kommer lysere tider. Ja, jeg vet jeg er litt tidlig og jeg vet at våren ikke titter frem før, tja, sikkert tidlig mai? - men nå har januar vart i to evigheter til sammen, så jeg for min del er glad for at februar endelig er her. 

Februar byr på vinterferie og på valentinsdagen, og dessuten er det en mye kortere måned enn de andre, noe som betyr at mars er rett rundt svingen - og når mars kommer er det jammen meg vår i mine øyne. Gaaaaah, jeg kan ikke tro at denne vinteren endelig (og saaakte men sikkert) strekker seg ut mot våren. Og ja! Nå som vi er påbegynt februar er jeg også inn i graviditetsmåned 6! Det er sjukt å tenke på, det! 

Jeg håper du har hatt ei fin helg denne siste helga i februar. Jeg for min del har brukt tid med familie, slappet av og sovet masse (som alltid for tida og aldri nok virker det som), gått en liten søndagstur i sola sammen med Daniel, sett rådyr i nabolaget (det var weird), spist masse godis og generelt hatt ei fin og avslappende helg. Nå møter jeg februar med en positiv innstilling! Jeg skal nyte de siste ukene med vinter og snø, og be om at gradene stiger slik at vi etterhvert kan se bar asfalt igjen. 

Ha en fin uke! Vi blogges, kjære deg. 

    Mathilde. 

31.01.2021

Not a happy preggo

 

Ok, er det bare meg eller har januar vart i typ fire måneder? Det føles som en evighet siden nyttår, og jeg er gørrlei vinteren nå! Men jo da, det kan godt ha mye å gjøre med at jeg faktisk går og venter på våren og på vår lille vår/sommer-baby.   

Til uke som kommer går jeg inn i uke 25 av dette svangerskapet. Plutselig har ukene begynt å rase avsted, og det er jeg glad for. Forhåpentligvis går ukene og månedene fort frem mot varme, sol og vår!... og mot fødsel. (SJUKT Å SI!) 


Jeg skal være ærlig med dere. Jeg er ikke av de veldige tilfredse gravide... De finnes, det er jeg helt sikker på(!), men jeg er bare ikke så heldig å havne inn under den kategorien denne gangen, haha. Jeg klarer for eksempel ikke å si som mange andre: "Jeg har aldri følt meg finere." Mesteparten av tida føler jeg meg oppblåst, tung og med bollekinn som stadig finner nye veier rundt fjeset. Jeg føler meg litt som en elefant i vekst. Jeg syns dessuten det er stress å våkne opp med full blære, vondter hist og her, smerter som kommer og går i bekken og lysk - og følelsen av at alt jeg gjør er oppoverbakke, og at jeg må sette meg ned etter en tur på butikken. Som jeg sa: not a happy preggo.

Men så kan jeg jo sitte sent en kveld og slappe av, puste ut og nyte en kopp te - og plutselig kjenne bevegelse fra inne i magen. Et lite spark eller to. Jeg stopper så opp, legger hånda på magen og kjenner etter. Lytter. Smiler. Og føler meg med ett som den heldigste i hele verden. All utmattelse, all kvalme, vondter hist og her, ubehag... det har plutselig ingenting å si. For kroppen min er faktisk ganske så fantastisk spør du meg! 

Kroppen min produserer et helt nytt menneske. Ei lita jente. Jeg bærer henne inni meg hver eneste dag. Hun beveger seg, lever, smatter, sparker... hun finnes! Ingen har noensinne fått lov å være nærmere enn denne jenta mi er akkurat nå: for snart vil hun komme ut, og da vil vi gå et nytt eventyr i møte. Men akkurat nå - her og nå - straks i inngangen av uke 25 - er jeg så heldig å få ha henne med meg overalt hvor jeg går. Og hun er helt og fullstendig mi! (og Daniel si så klart, hehe). 


Så kanskje er jeg litt happy preggo likevel...? Jeg ville i alle fall aldri byttet dette mot noe annet i verden, tross alt! (Og det sier litt om hvor fantastisk det egentlig er å være gravid!) Jeg syns det skal være lov å sutre litt en gang i blant, lov å innrømme at man har det litt kjipt og være ærlig om at det å være gravid faktisk er ganske så tøft! 

Men på samme tid er man kanskje lykkeligere enn man noensinne har vært... Jeg er i alle fall det♡ 

Der en opplevelse ikke alle er like heldige å få oppleve. Og noe av det fineste med hele opplevelsen er at den er helt unik for nettopp meg og min reise! Ingen andre vil ha samme graviditet, samme tanker, samme erfaringer eller samme opplevelser som det jeg har. Det er en unik reise som jeg og min kropp får gå gjennom helt selv! Jeg er heldig. Heldig og glad. 

Men jo da. Jeg gleder meg likevel til å være ferdig med å være gravid... 

Mathilde. 


21.01.2021

Mine "to" babyer

 

Da jeg var barn hadde jeg en stor drøm. Jeg skulle bli forfatter. Jeg skulle skrive bøker, tekster, dikt og noveller. På skolen var jeg av de som jublet i mitt stille sinn om vi fikk i oppgave å analysere dikt eller skrive skjønnlitterære tekster. Det var (og er) lidenskapen. 

Da jeg ble eldre la jeg ikke fra meg drømmen om å bli forfatter. Jeg la fra meg drømmen om å bli skuespiller og fotograf (haha), men forfatter - og skrivedrømmen ble alltid værende. Jeg har alltid visst at jeg ønsker å skrive! 

Jeg startet med en blogg. Ja, denne bloggen, faktisk, men på en annen plattform. Dette gjorde jeg det året jeg gifta meg i 2015, og Daniel og jeg bodde i et lite hus på Ekne for et "hvile-år". Vi jobba litt (men ikke noe fast), og mesteparten av tida brukte vi på å nyte rolige dager på Ekne, reise rundt i verden (Thailand, England, Frankrike, Italia, Latvia, California og India), og slappe av hjemme i det koselige og fredfulle huset der. 

I 2016 flytta vi til Trondheim for å studere. Vi kjøpte leilighet, og jeg begynte på en bachelor i språk & litteratur. Også her blomstret jeg i de fagene som omhandlet litteratur og skriving. Jeg fikk ny inspirasjon og fortsatte å blogge og skrive jevnt. Og denne bloggen har faktisk lært meg mye om kunsten på uttrykke meg. Det første innlegget jeg faktisk fikk betalt for var originalt et blogginnlegg fra denne bloggen! For i 2019 sendte jeg innlegg inn hos Trd.by. og fikk etterhvert en spaltistjobb der, hvor jeg sendte faste ukentlige innlegg. Endelig fikk jeg betalt for å skrive. En milepæl av drømmen gått i oppfyllelse! 

I 2020 skjedde det likevel noe som for meg var enda større enn å skrive menings - og debattinnlegg. Jeg slutta med faste innlegg hos Trd.by, men fikk grønt lys fra et forlag om å gi ut min aller første bok! Første steg mot forfatterdrømmen var og er altså satt i livet! En bok med korte og lettleste tekster som omhandler livet og tankene rundt det å leve var blitt til ei lita, nydelig bok med navnet "En liten bit", og jeg er og var så enormt stolt! 

OBS! Har du IKKE lest boka mi, så kan du finne den ved å klikke her! 

Støtt drømmen og kjøp boka mi da vel?🤍


For mange var 2020 et vanskelig og slitsomt år grunnet Covid-19 (and I´m with ya), det har ikke vært lett! Men det skal likevel sies at en drøm som plutselig skal gå i oppfyllelse ble større enn pandemien i mitt personlige liv! Og i tillegg til at jeg faktisk fikk gitt ut min første bok i 2020, var det samtidig en annen drøm som også skulle bli virkelighet... 

Jeg er en romantiker by heart, og fra jeg var lita har jeg alltid elska barn. Jeg har dessuten alltid visst at jeg skulle gifte meg og få barn selv. Det er en drøm som aldri har vært en typisk etterjagende drøm, men mer som en sannhet jeg har båret med meg. Jeg har liksom alltid visst at det vil skje en dag. 


Og i 2020 skjedde jo også noe av det største - større og viktigere og finere enn noe jeg har opplevd før. For ja, ekteskap med Daniel tromfer det meste. Og bokutgivelsen føles nesten uvirkelig. Men da Daniel og jeg bestemte oss for at vi ønsket å bli foreldre - og faktisk ble gravide høsten 2020, gikk jeg inn i det største livet har å by på spør du meg! 

Jeg kjenner henne bevege seg i magen hver eneste dag. Hun er nærmere enn noen andre har vært noensinne! Hun er ekte, og et resultat av den fineste gaven jeg har fått i livet, nemlig ekteskapet mitt med Daniel. Plutselig fikk jeg det fineste livet har å by på i 2020 - og som jeg skal bære med meg inn i 2021, hvor jeg faktisk får møte henne ansikt til ansikt. 

2020-2021 har altså vært året hvor jeg har fått de største og fineste gaver. Da jeg la ut selfie med boka mi for første gang skrev jeg: "My first baby", haha.

På det tidspunktet hadde jeg jo en ekte baby i magen, og tross at gleden over å holde sin første bok i hendene er ubeskrivelig, tror jeg gleden over å holde sitt eget barn vil være større og finere enn noe annet i livet. Og jeg kan nesten ikke VENTE med å få møte henne! 

Og flere babyer skal det bli! Ja, både babyer i form av bøker (haha), og babyer som faktisk er ekte babyer! 

Jeg tror 2021 blir et fantastisk år, tross alt som kommer vår vei som vi ikke kan styre! ❤ 

Vi blogges snart, kjære venner! 
Hilsen oss (Mathilde og lille jenta i magen)