19.02.2021

You should go and love yourself


GRAVID! Vondter hist og her. Våkner på morgenen av at jeg må tisse, sover dårligere, vanskeligere å finne en god sovestilling, konstant utslitt, hodepine etter en kvart dag på jobb, andpusten av å gå opp trappa, må sove etter jobb på de tyngste dagene. En liten tur rundt nabolaget gjør at både lysk og bekken nesten kollapser (føles i alle fall slik). 

Ja, det er ikke bare bare bare. Men igjen, så er det jo bare for en liten periode. 9 måneder, faktisk. Sånn cirka et helt skole-semester. Så det er ikke lange tida man har på seg til å bli gravid, finne ut at man er gravid, komme seg gjennom kvalme-ukene i begynnelsen, få babybump, rekke å kjøpe inn det som trengs og mentalt forberede seg på det som skal skje. Plutselig er ikke 9 måneder så veldig lang tid likevel. 

Er det èn ting jeg har lært meg de siste månedene så er det hvor enormt vanskelig det er å legge i fra seg "flink pike"-tankene jeg stadig bærer og konstant forsøke å presse meg til å se, være og fungere som normalt. Noe som er helt rart å tenke på ettersom jeg faktisk er i en ganske så unik og voldsom prosess om dagen... men jeg har rett og slett hatt vanskeligheter med å forstå mine egne behov. 

Og nå har jeg kanskje gått på veggen litt. 


Jeg la merke til tankene da jeg begynte å fokusere på størrelsen på magen min. I begynnelsen gikk jeg bare rundt og venta på at den skulle poppe, og spesielt da det nærmet seg uke 18 og 19. Da tenkte jeg: nå må det jo særr komme en bump snart! Det tok litt tid, og de sier jo at det er sånn det er med førstegangsgravide. Men da magen endelig begynte å poppe for real ble jeg jo både stolt og glad. Det skjedde i romjula en gang, husker jeg rett. Og det var stort! Endelig kunne jeg kle meg i klær som faktisk fremmet en babymage og ikke bare en halvchubby oppblåst godterimage, haha. 

Nå vokser magen stadig, og bevegelsene til lille baby Thrana er jo også mer og mer gjenkjennelige. Det føles som et lite mirakel hver gang jeg kjenner et lite spark eller dytt. Slike øyeblikk gjør at jeg blir påmint hvor heldig jeg er som får oppleve dette her. 

MEN! Det kjipe med det å gå gravid og samtidig være svært opptatt av kropp og helse (jeg har jo dessverre fokusert alt for mye på kosthold og kropp de siste årene), er jo at jeg som gravid faktisk sammenligner meg med andre gravide. Jeg sammenligner størrelse på mage, på hvor mye eller lite de har lagt på seg i samme uke som meg og på formen deres generelt. 

Det var ei som så magen min da den endelig hadde poppet og som sa: "Wow! Magen din er stor til å bare være i uke x!" Da hadde jeg enda ikke begynt å tenke over at størrelse på mage var en greie, og at man kanskje har stor eller liten mage. Og jeg aaaner ikke hvorfor, men jeg ble så enormt usikker, ja, nesten skamfull! Jeg fikk ikke lyst til å vise frem magen i det hele tatt. Jeg ville bare gjemme meg bak alt for store klær og late som den ikke eksisterte. 

Og hvorfor!? Skal ikke en babymage være en positiv ting? 


Nå som jeg har kommet meg godt over halvveis i svangerskapet har jeg rett og slett bare bestemt at jeg ikke skal fortsette sånn her lenger. Alle kropper er ulike - og alle kropper ER fine! Gravidkroppen er faktisk nydelig, det har jeg alltid tenkt! Så hvorfor skal jeg da ikke elske min egen? 

Jeg har aldri tenkt over at gravidkroppen kan være vanskelig for jenter å tilpasse seg til, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kjenne på kroppspresset eller på sammenligningen generelt. Jeg har alltid gledet meg til å bli gravid, til å gå i søte kjoler og ha en rund og god mage å vise til. Plutselig begynte jeg å stresse over om magen min var større enn andres, om jeg så feitere ut enn andre gravide, om jeg var en dårligere gravid fordi jeg ikke maktet å trene som normalt eller i det hele tatt leve som normalt slik andre gravide greide helt fint... Sammenligningen ble farlig! 

Jeg vokser stadig - både fysisk og psykisk. De siste månedene har jeg lært mye om meg selv, hva jeg klarer og hva kroppen min faktisk klarer! Det største mirakelet er jo det den holder på med akkurat nå: produserer et helt nytt liv. Det er en ganske så voldsom jobb spør du meg, og min kropp KAN! Det er jeg stolt over. 


Fokuset mitt må jo først og fremst være at lille mini skal ha det bra og vokse seg stor og sterk og sunn! En viktigere jobb enn det har jeg faktisk ikke, selv om jeg har blitt kapret av "flink-pike"-syndromet og gjort et forsøk på å fungere og virke og se ut som normal. Men akkurat nå er jeg ikke "normal." Akkurat nå fungerer jeg ikke som normalt. Jeg lever i en unntakstilstand hvor fokuset mitt må være på lille mini - og på at jeg selv skal ha det bra frem mot fødsel. Og helt ærlig så har jeg ikke hatt det bare bra. Men fra nå av skal jeg det. 

Vi har mer enn nok fokus på både kropp og sammenligning sånn ellers. Det å være gravid er jo en helt unik tid hvor kroppen forandrer seg mye og jobber på spreng for å produsere et helt nytt menneske! For en superkraft det er! Det gjør meg stolt å være kvinne! Det gjør meg stolt å være meg og få den ære av å bære frem et barn. Jeg tar det absolutt ikke for gitt! Jeg vet at det finnes mennesker som ikke er i stand til å bære frem barn av ulike årsaker, eller som strever lenge før de får det til. Jeg er derfor heldig! Ingen kropper er like, men alle kropper er bra kropper! (En fin påminnelse til deg som til meg!) 


Stor gravidmage, liten gravidmage, masse energi, konstant utslitt, kvalme eller ikke kvalme... det finnes tydeligvis ingen fasit, og det er jeg glad for! Jeg heier på meg selv, jeg heier på kvinnekroppen, og jeg heier på gravide kvinner som går gjennom mildere og verre utfordringer og tanker enn det jeg gjør. Vi bærer frem et helt nytt liv! Hvor kult er ikke det!? 
 

09.02.2021

Februar, update, sammenligning etc.


Hei venner! Håper alt går bra med hver og en av dere. Nå er jeg påbegynt uke 26(!), og det føles helt vilt å tenke på. Det var jo i går jeg oppdaga at jeg gravid... (altså, det føles i alle fall sånn)


De siste ukene har det vært fullt kjør. Ikke at jeg egentlig har hatt veldig mye å gjøre, men kroppen min har vært uforutsigbar og gjort seg utslitt av den enkleste ting. Bare det å gå til butikken har tappet alt ut av meg til tider... Men! Jeg klager ikke. Eller, jo litt, men jeg mener det ikke på ordentlig, hehe. For nå har jeg begynt å innse at A) jeg går inn i tredje trimester om to uker og B) at jeg faktisk skal føde om snart bare 100 dager. Fy, så fort tida går! Og jeg gleder meg helt enormt til å møte det lille nurket som ligger og godgjør seg i magen min om dagen! For en velsignelse å få bære frem denne lille jenta!

Nå for tida er fokuset mitt å ta vare på meg selv. #DoctorsOrders. Jeg har pusha både kropp og sinn i mot det å fungere nogenlunde som normalt, og møtte så til slutt veggen. Nå har jeg altså fått i oppdrag å ta vare på meg selv og min egen helse og kropp! Og det skal jeg så klart ta på alvor. 


Det er fort gjort å sammenligne seg med andre gravide når man er i min situasjon (eller i alle situasjoner som gravid antakeligvis). Noen blir kvalm, noen legger mer på seg, noen er mer utslitt, noen får bekkenproblemer og andre ikke... og heldigvis har jeg innsett at dette er utenfor min kontroll. 

Da jeg ble gravid var jeg i god form! Fra januar 2020 og frem til sommeren trente jeg nesten daglig og var mye aktiv i hverdagen. Jeg var generelt i god form. Da jeg ble gravid følte jeg lenge på det at jeg skulle ha klart å møte graviditeten på en annen måte enn jeg gjorde, men jeg ble som dere vet helt slått ut av det. Jeg har brukt mye tid på å forstå og akseptere at alle graviditeter - og alle kvinner og kropper er ulike. Dette er rett og slett utenfor min kontroll. Og det føles egentlig helt greit. Da blir liksom denne sammenligninga litt meningsløs og uten dybde. Det er som å klage over at jeg får mer menssmerter enn andre, eller at jeg har størrelse 37 i sko og andre har 36 eller 41. Vi er ulike - og kroppene våre reagerer ulikt på det meste.  


Nå skal jeg bruke tida fremover på å ta vare på meg selv. Hvile mye, sove lenge, spise næringsrik mat, gå turer og få frisk luft, trene rygg og bekken og sørge for at jeg har overskudd til å gjøre de tingene som gir meg glede og energi. 

Det er ikke bare-bare å være gravid (jeg regner med mange mødre kan skrive under på dette), men jeg er fortsatt og vil alltid være både takknemlig og i lykkerus over at jeg er så heldig å få oppleve dette. 

Jeg ønsker deg en velsigna god uke! Klem fra lille H og meg. 

 

01.02.2021

Februar, I welcome you

 

ENDELIG februar. Jeg anser februarmåned som den siste vintermåneden. Nå kommer sola. Nå kommer lysere tider. Ja, jeg vet jeg er litt tidlig og jeg vet at våren ikke titter frem før, tja, sikkert tidlig mai? - men nå har januar vart i to evigheter til sammen, så jeg for min del er glad for at februar endelig er her. 

Februar byr på vinterferie og på valentinsdagen, og dessuten er det en mye kortere måned enn de andre, noe som betyr at mars er rett rundt svingen - og når mars kommer er det jammen meg vår i mine øyne. Gaaaaah, jeg kan ikke tro at denne vinteren endelig (og saaakte men sikkert) strekker seg ut mot våren. Og ja! Nå som vi er påbegynt februar er jeg også inn i graviditetsmåned 6! Det er sjukt å tenke på, det! 

Jeg håper du har hatt ei fin helg denne siste helga i februar. Jeg for min del har brukt tid med familie, slappet av og sovet masse (som alltid for tida og aldri nok virker det som), gått en liten søndagstur i sola sammen med Daniel, sett rådyr i nabolaget (det var weird), spist masse godis og generelt hatt ei fin og avslappende helg. Nå møter jeg februar med en positiv innstilling! Jeg skal nyte de siste ukene med vinter og snø, og be om at gradene stiger slik at vi etterhvert kan se bar asfalt igjen. 

Ha en fin uke! Vi blogges, kjære deg. 

    Mathilde. 

31.01.2021

Not a happy preggo

 

Ok, er det bare meg eller har januar vart i typ fire måneder? Det føles som en evighet siden nyttår, og jeg er gørrlei vinteren nå! Men jo da, det kan godt ha mye å gjøre med at jeg faktisk går og venter på våren og på vår lille vår/sommer-baby.   

Til uke som kommer går jeg inn i uke 25 av dette svangerskapet. Plutselig har ukene begynt å rase avsted, og det er jeg glad for. Forhåpentligvis går ukene og månedene fort frem mot varme, sol og vår!... og mot fødsel. (SJUKT Å SI!) 


Jeg skal være ærlig med dere. Jeg er ikke av de veldige tilfredse gravide... De finnes, det er jeg helt sikker på(!), men jeg er bare ikke så heldig å havne inn under den kategorien denne gangen, haha. Jeg klarer for eksempel ikke å si som mange andre: "Jeg har aldri følt meg finere." Mesteparten av tida føler jeg meg oppblåst, tung og med bollekinn som stadig finner nye veier rundt fjeset. Jeg føler meg litt som en elefant i vekst. Jeg syns dessuten det er stress å våkne opp med full blære, vondter hist og her, smerter som kommer og går i bekken og lysk - og følelsen av at alt jeg gjør er oppoverbakke, og at jeg må sette meg ned etter en tur på butikken. Som jeg sa: not a happy preggo.

Men så kan jeg jo sitte sent en kveld og slappe av, puste ut og nyte en kopp te - og plutselig kjenne bevegelse fra inne i magen. Et lite spark eller to. Jeg stopper så opp, legger hånda på magen og kjenner etter. Lytter. Smiler. Og føler meg med ett som den heldigste i hele verden. All utmattelse, all kvalme, vondter hist og her, ubehag... det har plutselig ingenting å si. For kroppen min er faktisk ganske så fantastisk spør du meg! 

Kroppen min produserer et helt nytt menneske. Ei lita jente. Jeg bærer henne inni meg hver eneste dag. Hun beveger seg, lever, smatter, sparker... hun finnes! Ingen har noensinne fått lov å være nærmere enn denne jenta mi er akkurat nå: for snart vil hun komme ut, og da vil vi gå et nytt eventyr i møte. Men akkurat nå - her og nå - straks i inngangen av uke 25 - er jeg så heldig å få ha henne med meg overalt hvor jeg går. Og hun er helt og fullstendig mi! (og Daniel si så klart, hehe). 


Så kanskje er jeg litt happy preggo likevel...? Jeg ville i alle fall aldri byttet dette mot noe annet i verden, tross alt! (Og det sier litt om hvor fantastisk det egentlig er å være gravid!) Jeg syns det skal være lov å sutre litt en gang i blant, lov å innrømme at man har det litt kjipt og være ærlig om at det å være gravid faktisk er ganske så tøft! 

Men på samme tid er man kanskje lykkeligere enn man noensinne har vært... Jeg er i alle fall det♡ 

Der en opplevelse ikke alle er like heldige å få oppleve. Og noe av det fineste med hele opplevelsen er at den er helt unik for nettopp meg og min reise! Ingen andre vil ha samme graviditet, samme tanker, samme erfaringer eller samme opplevelser som det jeg har. Det er en unik reise som jeg og min kropp får gå gjennom helt selv! Jeg er heldig. Heldig og glad. 

Men jo da. Jeg gleder meg likevel til å være ferdig med å være gravid... 

Mathilde. 


21.01.2021

Mine "to" babyer

 

Da jeg var barn hadde jeg en stor drøm. Jeg skulle bli forfatter. Jeg skulle skrive bøker, tekster, dikt og noveller. På skolen var jeg av de som jublet i mitt stille sinn om vi fikk i oppgave å analysere dikt eller skrive skjønnlitterære tekster. Det var (og er) lidenskapen. 

Da jeg ble eldre la jeg ikke fra meg drømmen om å bli forfatter. Jeg la fra meg drømmen om å bli skuespiller og fotograf (haha), men forfatter - og skrivedrømmen ble alltid værende. Jeg har alltid visst at jeg ønsker å skrive! 

Jeg startet med en blogg. Ja, denne bloggen, faktisk, men på en annen plattform. Dette gjorde jeg det året jeg gifta meg i 2015, og Daniel og jeg bodde i et lite hus på Ekne for et "hvile-år". Vi jobba litt (men ikke noe fast), og mesteparten av tida brukte vi på å nyte rolige dager på Ekne, reise rundt i verden (Thailand, England, Frankrike, Italia, Latvia, California og India), og slappe av hjemme i det koselige og fredfulle huset der. 

I 2016 flytta vi til Trondheim for å studere. Vi kjøpte leilighet, og jeg begynte på en bachelor i språk & litteratur. Også her blomstret jeg i de fagene som omhandlet litteratur og skriving. Jeg fikk ny inspirasjon og fortsatte å blogge og skrive jevnt. Og denne bloggen har faktisk lært meg mye om kunsten på uttrykke meg. Det første innlegget jeg faktisk fikk betalt for var originalt et blogginnlegg fra denne bloggen! For i 2019 sendte jeg innlegg inn hos Trd.by. og fikk etterhvert en spaltistjobb der, hvor jeg sendte faste ukentlige innlegg. Endelig fikk jeg betalt for å skrive. En milepæl av drømmen gått i oppfyllelse! 

I 2020 skjedde det likevel noe som for meg var enda større enn å skrive menings - og debattinnlegg. Jeg slutta med faste innlegg hos Trd.by, men fikk grønt lys fra et forlag om å gi ut min aller første bok! Første steg mot forfatterdrømmen var og er altså satt i livet! En bok med korte og lettleste tekster som omhandler livet og tankene rundt det å leve var blitt til ei lita, nydelig bok med navnet "En liten bit", og jeg er og var så enormt stolt! 

OBS! Har du IKKE lest boka mi, så kan du finne den ved å klikke her! 

Støtt drømmen og kjøp boka mi da vel?🤍


For mange var 2020 et vanskelig og slitsomt år grunnet Covid-19 (and I´m with ya), det har ikke vært lett! Men det skal likevel sies at en drøm som plutselig skal gå i oppfyllelse ble større enn pandemien i mitt personlige liv! Og i tillegg til at jeg faktisk fikk gitt ut min første bok i 2020, var det samtidig en annen drøm som også skulle bli virkelighet... 

Jeg er en romantiker by heart, og fra jeg var lita har jeg alltid elska barn. Jeg har dessuten alltid visst at jeg skulle gifte meg og få barn selv. Det er en drøm som aldri har vært en typisk etterjagende drøm, men mer som en sannhet jeg har båret med meg. Jeg har liksom alltid visst at det vil skje en dag. 


Og i 2020 skjedde jo også noe av det største - større og viktigere og finere enn noe jeg har opplevd før. For ja, ekteskap med Daniel tromfer det meste. Og bokutgivelsen føles nesten uvirkelig. Men da Daniel og jeg bestemte oss for at vi ønsket å bli foreldre - og faktisk ble gravide høsten 2020, gikk jeg inn i det største livet har å by på spør du meg! 

Jeg kjenner henne bevege seg i magen hver eneste dag. Hun er nærmere enn noen andre har vært noensinne! Hun er ekte, og et resultat av den fineste gaven jeg har fått i livet, nemlig ekteskapet mitt med Daniel. Plutselig fikk jeg det fineste livet har å by på i 2020 - og som jeg skal bære med meg inn i 2021, hvor jeg faktisk får møte henne ansikt til ansikt. 

2020-2021 har altså vært året hvor jeg har fått de største og fineste gaver. Da jeg la ut selfie med boka mi for første gang skrev jeg: "My first baby", haha.

På det tidspunktet hadde jeg jo en ekte baby i magen, og tross at gleden over å holde sin første bok i hendene er ubeskrivelig, tror jeg gleden over å holde sitt eget barn vil være større og finere enn noe annet i livet. Og jeg kan nesten ikke VENTE med å få møte henne! 

Og flere babyer skal det bli! Ja, både babyer i form av bøker (haha), og babyer som faktisk er ekte babyer! 

Jeg tror 2021 blir et fantastisk år, tross alt som kommer vår vei som vi ikke kan styre! ❤ 

Vi blogges snart, kjære venner! 
Hilsen oss (Mathilde og lille jenta i magen) 



18.01.2021

Går jeg rundt grøten i mine innlegg?

 

Jeg har mottatt både ris og ros for at jeg skriver innleggene mine slik jeg gjør. Jeg får høre at jeg treffer en nerve hos mange. Hos andre hører jeg at det er så fint hvordan jeg klarer å si så mye uten å fornærme. (Misforstå meg rett; fornærmet har jeg tydeligvis også klart!) Men nå leste jeg nylig en kommentar hvor en spurte seg om hvorfor jeg gikk rundt grøten: Jo, det skal du få svar på nå. 

Jeg har så klart mange subjektive og personlige meninger om ditt og datt (as do we all, right?) De siste årene har jeg fremmet meningene mine på en nok så offentlig plattform hvor hvem som helst har fått lov til å kritisere eller rose meg for det jeg skriver. Det har vært mange positive tilbakemeldinger både offentlig og privat, men jeg har også støtt på provoserte folk som vil ha talerøret mitt kutta av for at jeg skriver det jeg skriver og/eller for at jeg mener det jeg mener. Ikke at det jeg skriver er så voldsomt radikalt spør du meg, men det har da likevel klart å provosere og irritere flere - og kanskje aller helst har jeg irritert og provosert de gangene innleggene mine har vist litt for mye av det Mathilde mener om noe. Rart det der... : ) 

Mine tanker og tekster har aldri vært til for å provosere eller irritere. Tvert i mot har jeg alltid ønsket å skape dialog, nysgjerrighet og være med på å stille spørsmål til temaer jeg selv finner interessante. Dette betyr ikke nødvendigvis at det har vært viktig for meg å slå alle i hodet med mine meninger om hvordan ting skal og ikke skal være; heller dele min historie og dele tanker. Og disse tankene har jeg ønsket å dele med flest mulig mennesker. Du spør meg hvorfor jeg går rundt grøten, og svaret mitt er følgende: Jeg går ikke rundt grøten i innleggene. Men jeg snakker som regel (og helst) generelt enn konkret/spesielt. Og hvorfor gjør jeg det? 

I mange av innleggene mine er det drøfting som står i fokus. Jeg stiller retoriske spørsmål og setter i gang tankene mine (og kanskje dine?) ved å gjøre dette. Hadde jeg tatt to problemstillinger og stilt dem opp mot hverandre, for eksempel vegetarianere versus kjøttetere; og drøftet saken, ja, nesten som ved en skoleoppgave, så ville jeg vel kanskje ha snevret inn publikummet mitt. Og jeg må ærlig si at jeg ikke har sterke tanker rundt dette temaet spesielt. Det jeg kan ha sterke følelser rundt derimot, er jo nettopp dette med å takle uenighet for eksempel. Hvordan vi diskuterer, hvordan vi ter oss i et kommentarfelt, hvordan vi prater til og om mennesker med andre livssyn, religioner, etnisitet og kulturer enn oss selv... Ved å løfte blikket vekk fra det konkrete dilemma føler jeg selv å få mer overblikk - og da kan jeg være med å vekke tankene til flere enn bare de få som tilhører akkurat den spesielle gruppa. For uenighet finnes det mye av, og der kan vi lære mye: om vi så er uenige om ulike ting innenfor ulike temaer. Derfor! Derfor "går jeg rundt grøten", eller som jeg liker å si: derfor skriver jeg generelt og ikke spesielt. Det har aldri handlet om hva jeg mener, eller om det jeg mener faktisk er rett eller galt. Jeg er interessert i dialogen. Jeg er interessert i nysgjerrigheten. Og jeg er interessert i mangfoldet. Det er viktig for meg å kunne tale høyt om hvem jeg er slik at du også kan tørre å gjøre det samme, om det så viser seg å være noe helt annet enn meg... 

Så hvis du som leser syns at jeg skriver litt for generelt og ønsker å vite mer om hva jeg syns om mer konkrete temaer så kan jeg si det så enkelt som dette: Ikke alt er til for å dele med alle. Jeg er en privat person tross at jeg deler mye offentlig ved disse innleggene. Dette gir deg likevel ingen rett til å kreve min mening om det jeg selv ikke ønsker å ytre. Så enkelt er det! Og godt er det! Vi lever heldigvis i et fritt og godt land med ytringsFRIHET. Fri til å tale og fri til å tie, om vi vil... 

Mathilde. 

15.01.2021

Tenke selv og være kritisk


Det er gørrfarlig å si noe som helst i dagens samfunn. Du skal passe deg, bite deg i tunga og helst være enige med absolutt alle om absolutt alt. Du skal egentlig bare nikke med – for det å stille spørsmål, være uenig eller kritisk til noe som helst blir nesten som å være fiendtlig og diskriminerende. Hvordan våger du å være uenig i noe jeg føler? Hvem er du til å stille spørsmål til mitt indre univers? Altså, how dare you. 

Vel, la meg bare våge litt her nå. La meg bare utfordre deg litt, likevel. La meg vandre litt ut på ukjent, farlig, hatefullt farvann – for jeg vet at det å stille spørsmål til dagens mainstream er farlige saker. 



... men er det altså slik at vi skal være like lettlurte som 19 åringer i moteindustrien, som hopper på hver eneste dumme trend uten å stille spørsmål, uten engang se seg i speilet og innse at de ser absolutt idiotiske ut i bøttehatt? For det er jo slik det skal være nå. Vi skal følge flertall, følge mote, følge trender, være med. Det er dette som er moderne. Det er dette som er in. Sånn skal vi leve. Sånn skal vi tenke. Sånn skal vi være. Og du som ikke blir med oss andre: hvem tror du at du er, egentlig? 

Har det blitt slik at hver eneste nye tankegang, hver eneste nye følelse og absolutt alt som er nytt er rett? Er det altså slik at alt som er forandring er sant? Er det slik at alt av forandring er bra? Jeg spør meg, er vi i det hele tatt kritiske til noe lengre, eller er vi redde for å ytre noe som helst annet enn det som er samfunnets fremste og tydeligste stemme? 

Jeg stiller spørsmål til dagens generasjon fornærma. For det er det vi har blitt om dagen. Vi krenkes av hver minste lille kommentar og tar oss selv mer høytidelige enn kongen selv. ”Hvordan våger du å være uenig med meg? Hvordan våger du å si at du tror på noe annet enn meg? Hvordan våger du å ikke være med på det som skjer her borte? Du er så gammeldags. Du er så trangsynt. Du er så konservativ. Du er så feil.”  

Og vi skal så absolutt ikke gjøres narr av. Alt handler om å ære, respekt og toleranse (som i seg selv er vel og bra), men har vi ikke blitt litt vel hårsåre, alle sammen? Har vi ikke blitt litt sånn at vi nesten ikke tørr å si noe som helst lenger i frykt for å fornærme og krenke og fremstå som diskriminerende? Jeg kan ta meg selv i å være redd for å si hva jeg faktisk tenker om noe – om det så bare er en liten filleting – i tilfelle noen skal misforstå, tenke det verste eller vri det jeg sier (eller skriver) om til noe som er langt fra det jeg egentlig mente eller ønsket å si. Skal jeg da bare drite i det å "tenke sjæl og mene, måtte stå for det jeg sa" - ja, bæsje på egne verdier i frykten for å fornærme eller krenke andre? Hvor varsomt skal vi trå?

Kan vi kanskje – i et kronikk og debatt og influenser og multimedieteknologiske Norge – bli litt flinkere til å tåle mer? Kan vi tåle uenighet? Kan vi tåle at ikke alle mener det samme som oss? Og klarer vi, selv om samfunnet skriker og brøler hva som er dagens yes and no, likevel tenke selv? 

2021. Kom igjen da. La oss prøve nå. Prøv å  bli litt fornærma - og prøv å faktisk bare stå litt i det. Kjenn på at din egen stolthet blir tråkka litt på og se at det går over. Man ikke skrive kronikker hver eneste gang en blir fornærma... og man trenger heller ikke å bli fornærma for absolutt aaaalt... 

14.01.2021

Update på babyfronten: kjønnet på baby & babybump

 

Hei alle sammen & godt nytt år! Hvordan går det med alle sammen!? Jeg for min del har det mye bedre nå enn jeg har hatt det på flere mååååneder... (mildt sagt). 

Jeg er endelig tilbake i jobb, og selv om jeg fortsatt har dårlige dager hvor kroppen reagerer på hver minste lille belastning (jobb, gåtur, dårlig søvn...) så er det godt å kjenne at jeg kan fungere nogenlunde normalt i en hverdag igjen. 

Jeg er over halvveis i svangerskapet! Nærmere slutten enn begynnelsen, men samtidig i ferd med å gå en helt ny hverdag i møte med en absolutt ny begynnelse! 

Jeg håper at andre del av svangerskapet blir en smule lettere. Første halvdel av svangerskapet var ikke helt som jeg så for meg. Kvalme, oppkast, hodepine, svimmelhet, utmattelse, dårlig søvn - og det tok aldri slutt... Ikke etter de 12-14 ukene som alle sa var de verste. For meg skulle det virkelig henge i! Var det ikke det ene så var det det andre. Men tross uvelheter så vet jeg hvor utrolig heldig og privilegert jeg er som har fått den lille i magen i gave fra Gud: det er den største velsignelsen og gaven jeg noensinne har fått! Alt er og vil være verdt det - det tviler jeg ikke på et sekund!

Jeg må si at jeg er imponert over hva kroppen min kan! Imponert over hva den holder på med for tida! Imponert over hva den bare klarer, liksom av seg selv. 

Jeg gjør ikke så mye, egentlig... bare venter! Venter på deg - deg som jeg enda ikke kjenner men som jeg allerede elsker så høyt! På deg som vokser for hver dag, som skal lære å gå, få et navn, senere lære å skrive det, lære å si unnskyld, lære å spise mat, lære å si - liker ikke, vil ikke ha, æsj, nam, mamma, pappa. 

Jeg kjenner deg nær, og jeg kjenner deg hver eneste dag! Aldri har noen vært nærmere! Bevegelse, spark og vekst. Du er et levende lite menneske som jeg skal få elske hele livet!

Venter på deg. Kan nesten ikke vente med å slippe å vente på deg. Kan nesten ikke vente med å få holde deg i armene mine, for aller første gang. 

Og tenk! Du skal bli ei lita jente! 🤰🏼💗

... men det visste vi jo allerede. Gud hadde hvisket det i flere ører enn våre. Gud viste meg dattera mi i en drøm. Han fortalte Daniel at den lille gutten han så for seg faktisk skulle bli ei lita jente. Kommende bestefar (pappa) sto og bad for lille mini en dag og så også at det skulle bli ei jente. Og i bønn fikk flere det samme bilde for lille baby Thrana. Jeg ble derfor ikke veldig overrasket da jordmor hadde skrevet "Dere venter på ei lita jente" - på en lapp med et hjerte rundt. Gud bryr seg jo om små detaljer, og selv om vi uansett skulle få vite det ønsket han å fortelle oss det først. Og som vanlig har jo Gud rett, vet du. Det er ei lita jente vi venter på! 

Vi gleder oss utrolig mye til å få møte lille i magen. Hun rører seg bare mer og mer, og hver dag (og spesielt kveld) sparkes det mildt og forsiktig i magen min. En unik og rar følelse som jeg ikke visste at jeg skulle ha så mye glede i! 


Tenk at livets gave skulle komme til oss i 2020/2021. Ja, midt i de uforutsigbare, slitsomme, uvante og rare tider skulle vi bli velsigna med en skatt å bære med oss livet ut! Jeg er takknemlig!  





15.12.2020

"Jeg vet best, fordi dette står i Bibelen"

 

Jeg er både oppvokst i en kristen familie og omgås i dag venner og nære fra kristne miljøer. Gjennom livet har jeg lært mye om kjærlighet. Ja, det er faktisk grunnmuren til den kristne tro må du vite. For oss kristne er det likevel fort gjort å glemme seg og bli lurt inn i de religiøse lover og regler som faktisk er å finne i den boka vi følger som vårt daglige brød. Ja, jeg snakker så klart om Bibelen. 

Jeg har gjennom livet blitt møtt med fordommer og skepsis når det kommer til min tro. Folk rynker litt på bryna og antar at jeg mener ditt og datt, og at jeg er slik og slik, fordi jeg forteller dem at jeg er kristen. I mange situasjoner opplever jeg å få meninger pålagt meg som jeg ikke engang har ytret, rett og slett fordi folk har hørt at kristne er sånn og kristne mener slik. Og jeg spør meg selv ganske ofte: hvem er disse kristne menneskene som danner stereotypiene som gjør at folk setter meg som kristen i den samme båsen? Og hvorfor er de så sinte, såra, krenka og irriterte på meg for det jeg tror på, uten å i det hele tatt kjenne meg? 

Jeg har selv møtt kristne som ytrer holdninger om at de vet best. Kristne som har lest Bibelen, vokst opp i kirke og menighet, gjerne vokst opp i kristne eller religiøse familier og kjenner til lovene og reglene: Slik er det. Slik har det alltid vært. Slik skal det være. Og jeg tar meg ofte i å bli irritert på slike kristne. Ikke at det i seg selv er så bra heller, men det er vel litt som å bli litt irritert på et søsken en gang i blant. Og grunnen til dette er enkel: de evner ofte ikke å granske og undre litt på det de har lært. De stiller ikke lengre spørsmål; nei, for de har jo vokst opp med ditt og datt som sannheter. Men hva skjer så når du vokser opp og blir konfrontert med situasjoner hvor du må vise integritet, ha ryggrad og samtidig vise kjærlighet? Hva velger du da? Skal du da møte situasjonen med at, her vet jeg best fordi dette står i Bibelen - eller velger du å søke Gud, granske Bibelen og forsøke å kjenne Guds hjerte i situasjonen du møter? 

Jeg har selv lest hele Bibelen, og likevel møter jeg kristne som har tolket det som står på en annen måte enn jeg. Det finnes store og små diskusjoner i de kristne kretser hvor man rett og slett ikke blir helt enige. Hva er rett og hva er galt? Hva mener Gud? Hva mener Bibelen, og hvorfor står det slik det står? Er alt relevant til oss i dag, eller finnes det faktisk noe i Bibelen som ble skrevet direkte til de menneskene som levde i den tiden for så mange år siden? 

Jeg tror det kan være en fordel å være nysgjerrig på egen tro, nysgjerrig på Bibelen og nysgjerrig på kjente temaer som vi tror vi kan alt om, men som vi kanskje ikke har gransket før. 

De "rett-troende" står gjerne på sitt. De vet best. De kan Bibelen. De står støtt og mangler nysgjerrighet. Jeg tror ikke det er disse som gjør den lille forskjellen i menneskers liv. Den Jesus jeg leser om i Bibelen går ikke rundt med pekefingeren og deler ut skyld, anklager og ser ned på mennesker som har gjort (eller gjør) feiltakelser som gjør dem vondt. Visste du at synden i seg selv ikke handler om å gjøre feil ut i fra en liste med regler, men faktisk det å gjøre seg selv vondt? Det er jo nettopp derfor Gud ønsker at vi skal la være. Han ønsker oss det aller beste, fordi han er en GOD Gud! Han er ikke en lovisk Gud. Han er full av nåde, omsorg og kjærlighet. Den Jesus jeg leser og lærer om når jeg leser i Bibelen ser mennesker i øynene, med oppriktig kjærlighet og omsorg. Han peker ikke ut alle syndene og feilene til menneskene han møter; nei, tvert i mot peker han ut sannhetene om hvem de egentlig er og reiser dem opp fra sanden iført nye klær og en ny identitet - i fullstendig frihet fra det som ligger bak! 

Dette står jeg ved. Godheten. Først og fremst. Man kan stå på sitt og mene at Bibelen er en bruksanvisning med lover og regler om hvordan å leve et syndfritt og perfekt liv. Og til de som tolker Bibelen slik... vel, lykke til. Jeg tolker Bibelen annerledes. Jeg leser om en god Gud og en god Jesus. Jeg leser om en god venn. Jeg leser om en som først og fremst lærer oss hvordan å leve i kjærlighet og omsorg ovenfor andre - og seg selv. 

Jeg tror derfor ikke det er de rett-troende som skal forandre verden. Det var langt i fra de rett-troende fariseerne som forandret verden i alle fall. Det var én mann. Og den arven han bar har vi fått i dag. Så hvorfor ikke åpne Bibelen med nye øyne i dag, og spørre deg: Hvordan kan jeg leve og ligne Jesus mest mulig? Hva er egentlig den røde tråden i denne tykke boka med tynn skrift som vi bruker daglig for å lære mer om Gud? 

Hva var det Jesus underviste mens han gikk her? Er ikke dette noe å granske litt nærmere? Jeg antar nemlig at han prioriterte det som var aller viktigst av absolutt alt, ettersom tida hans her var knapp... Hvis du har liten tid og skal formidle et budskap så plukker vel du også ut det mest sentrale og det aller viktigste, eller hva? 

Så hva er fellesnevneren her? Hva er det Jesus underviser? Lover og regler? Fordømmelse? Hvordan å leve og være perfekt? Eller brukte han den lille tida si her på jorda til å undervise noe ganske annet, og noe ganske så enkelt? 

Ordet begynner på Kj og slutter på ...ærlighet. 







03.12.2020

Jeg har lekt "flink pike" og limt på et smil

 

I en verden full av mennesker som stadig søker å fremstå som sitt aller beste seg på en eller annen måte er det kanskje vanskelig å finne tilbake til det som er ekte, nært og sårbart. I dag minte Gud meg på viktigheten av det å leve i sannhet! For ja, hver og en av oss kan fremstå som vi selv ønsker gjennom sosiale medier, gjennom hvordan vi kler oss eller ved hvordan vi ter oss - men det å lære å kjenne noen - ja virkelig kjenne noen på dypet - krever noe mer enn fasade. Det krever at vi slipper maskene og går ut av rollene som man trer inn i i møte med ulike mennesker i ulike situasjoner.

Jeg tar meg selv i det hele tiden faktisk. Jeg limer på meg et høflig smil i situasjoner hvor jeg har lyst til å si at "det der er ikke greit." Jeg sier "det går fint med meg" selv om jeg i utgangspunktet har det ganske kjipt. Og det er ikke bare meg, det er jeg sikker på. Det er en del av den sosiale normen, er det ikke det? Vi skal ikke vise eller gi for mye av oss selv. Vi holder oss på overflaten, og holder det nærmeste og dypeste for oss selv, slik at det ikke skal bli skadet eller utfordret på noe som helst måte. "Joda, jeg har det fint. Litt travelt for tiden, men sånn er det jo for mange, hehe." 

... Ja, kanskje er det travelt for mange. Ja, kanskje er det flere av oss som er slitne. Kanskje er det tøft å leve i dag. Kanskje sliter du med tanker som du ikke tør å dele videre. Hvorfor skal vi si "hehe" og bare riste det hele av som unødvendig tøv? Ja, som om følelsene dine ikke betyr noe? De betyr jo noe. Kanskje har du en dårlig dag, eller en dårlig uke. Kanskje går du gjennom en krise i livet. Og det vil jo gå over, som regel. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal late som ingenting når alt vi egentlig trenger er en hånd, en klem, et godt ord eller bare et menneske som ser oss og kan lytte. Hvorfor kan vi ikke ta hverandre i hånda, se hverandre inn i øynene og si - "Jeg vet. Jeg og." Hvorfor kan vi ikke for en gang skyld slippe maskene og tørre å vise hvem vi er og hvordan vi har det, akkurat her og akkurat nå? 

Jeg savner enda mer ærlighet og ekte-het i dagens samfunn! Jeg savner mennesker som tør å vise øyeblikk med svakhet og som tør å være sårbar. For det å være sårbar er ikke å være svak. Det å vise dine svake sider er ikke å være svak. Styrken bygges i de mennesker som tør å vise seg fra flere sider enn den perfekte fasade. For den fasaden så mange av oss fremmer er jo aldri ekte. Og det vet vi jo, alle sammen! Det er nettopp det som er problemet. Vi bare spiller med, alle sammen. 

Men Gud åpenbarte dette for meg i dag. Han minnet meg på situasjoner hvor jeg også, som mange andre, har forsøkt å fremstå og fremmet meg selv som ditt og datt, og hvor jeg ikke har vært helt ærlig. Jeg har lekt "flink pike" og limt på et smil. Men så er det engang sånn at vi mennesker trenger hverandre - og da ikke bare for å ha noen å være sammen med, men noen å dele oppturer og nedturer med. Noen som kan bære deg når du er tom for krefter, som kan støtte deg når du vakler - og som du da senere kan bære og støtte når han eller hun selv er tom for krefter eller vakler. For vi vil miste krefter. Vi vil vakle. Og da trenger vi hverandre. 

Så kanskje kan det være et nyttårsforsett for 2021? Kanskje skal vi slippe maskene, gi slipp på fasade - og tørre å møte mennesker med ærlige tanker og åpne hjerter. Her er jeg! Hel og skrøpelig, svak og sterk, modig og motløs, sint og glad, sårbar og tapper. 

Hvordan har du det i dag - og hvordan kan jeg møte deg der du er og som du er?