14.01.2021

Update på babyfronten: kjønnet på baby & babybump

 

Hei alle sammen & godt nytt år! Hvordan går det med alle sammen!? Jeg for min del har det mye bedre nå enn jeg har hatt det på flere mååååneder... (mildt sagt). 

Jeg er endelig tilbake i jobb, og selv om jeg fortsatt har dårlige dager hvor kroppen reagerer på hver minste lille belastning (jobb, gåtur, dårlig søvn...) så er det godt å kjenne at jeg kan fungere nogenlunde normalt i en hverdag igjen. 

Jeg er over halvveis i svangerskapet! Nærmere slutten enn begynnelsen, men samtidig i ferd med å gå en helt ny hverdag i møte med en absolutt ny begynnelse! 

Jeg håper at andre del av svangerskapet blir en smule lettere. Første halvdel av svangerskapet var ikke helt som jeg så for meg. Kvalme, oppkast, hodepine, svimmelhet, utmattelse, dårlig søvn - og det tok aldri slutt... Ikke etter de 12-14 ukene som alle sa var de verste. For meg skulle det virkelig henge i! Var det ikke det ene så var det det andre. Men tross uvelheter så vet jeg hvor utrolig heldig og privilegert jeg er som har fått den lille i magen i gave fra Gud: det er den største velsignelsen og gaven jeg noensinne har fått! Alt er og vil være verdt det - det tviler jeg ikke på et sekund!

Jeg må si at jeg er imponert over hva kroppen min kan! Imponert over hva den holder på med for tida! Imponert over hva den bare klarer, liksom av seg selv. 

Jeg gjør ikke så mye, egentlig... bare venter! Venter på deg - deg som jeg enda ikke kjenner men som jeg allerede elsker så høyt! På deg som vokser for hver dag, som skal lære å gå, få et navn, senere lære å skrive det, lære å si unnskyld, lære å spise mat, lære å si - liker ikke, vil ikke ha, æsj, nam, mamma, pappa. 

Jeg kjenner deg nær, og jeg kjenner deg hver eneste dag! Aldri har noen vært nærmere! Bevegelse, spark og vekst. Du er et levende lite menneske som jeg skal få elske hele livet!

Venter på deg. Kan nesten ikke vente med å slippe å vente på deg. Kan nesten ikke vente med å få holde deg i armene mine, for aller første gang. 

Og tenk! Du skal bli ei lita jente! 🤰🏼💗

... men det visste vi jo allerede. Gud hadde hvisket det i flere ører enn våre. Gud viste meg dattera mi i en drøm. Han fortalte Daniel at den lille gutten han så for seg faktisk skulle bli ei lita jente. Kommende bestefar (pappa) sto og bad for lille mini en dag og så også at det skulle bli ei jente. Og i bønn fikk flere det samme bilde for lille baby Thrana. Jeg ble derfor ikke veldig overrasket da jordmor hadde skrevet "Dere venter på ei lita jente" - på en lapp med et hjerte rundt. Gud bryr seg jo om små detaljer, og selv om vi uansett skulle få vite det ønsket han å fortelle oss det først. Og som vanlig har jo Gud rett, vet du. Det er ei lita jente vi venter på! 

Vi gleder oss utrolig mye til å få møte lille i magen. Hun rører seg bare mer og mer, og hver dag (og spesielt kveld) sparkes det mildt og forsiktig i magen min. En unik og rar følelse som jeg ikke visste at jeg skulle ha så mye glede i! 


Tenk at livets gave skulle komme til oss i 2020/2021. Ja, midt i de uforutsigbare, slitsomme, uvante og rare tider skulle vi bli velsigna med en skatt å bære med oss livet ut! Jeg er takknemlig!  





15.12.2020

"Jeg vet best, fordi dette står i Bibelen"

 

Jeg er både oppvokst i en kristen familie og omgås i dag venner og nære fra kristne miljøer. Gjennom livet har jeg lært mye om kjærlighet. Ja, det er faktisk grunnmuren til den kristne tro må du vite. For oss kristne er det likevel fort gjort å glemme seg og bli lurt inn i de religiøse lover og regler som faktisk er å finne i den boka vi følger som vårt daglige brød. Ja, jeg snakker så klart om Bibelen. 

Jeg har gjennom livet blitt møtt med fordommer og skepsis når det kommer til min tro. Folk rynker litt på bryna og antar at jeg mener ditt og datt, og at jeg er slik og slik, fordi jeg forteller dem at jeg er kristen. I mange situasjoner opplever jeg å få meninger pålagt meg som jeg ikke engang har ytret, rett og slett fordi folk har hørt at kristne er sånn og kristne mener slik. Og jeg spør meg selv ganske ofte: hvem er disse kristne menneskene som danner stereotypiene som gjør at folk setter meg som kristen i den samme båsen? Og hvorfor er de så sinte, såra, krenka og irriterte på meg for det jeg tror på, uten å i det hele tatt kjenne meg? 

Jeg har selv møtt kristne som ytrer holdninger om at de vet best. Kristne som har lest Bibelen, vokst opp i kirke og menighet, gjerne vokst opp i kristne eller religiøse familier og kjenner til lovene og reglene: Slik er det. Slik har det alltid vært. Slik skal det være. Og jeg tar meg ofte i å bli irritert på slike kristne. Ikke at det i seg selv er så bra heller, men det er vel litt som å bli litt irritert på et søsken en gang i blant. Og grunnen til dette er enkel: de evner ofte ikke å granske og undre litt på det de har lært. De stiller ikke lengre spørsmål; nei, for de har jo vokst opp med ditt og datt som sannheter. Men hva skjer så når du vokser opp og blir konfrontert med situasjoner hvor du må vise integritet, ha ryggrad og samtidig vise kjærlighet? Hva velger du da? Skal du da møte situasjonen med at, her vet jeg best fordi dette står i Bibelen - eller velger du å søke Gud, granske Bibelen og forsøke å kjenne Guds hjerte i situasjonen du møter? 

Jeg har selv lest hele Bibelen, og likevel møter jeg kristne som har tolket det som står på en annen måte enn jeg. Det finnes store og små diskusjoner i de kristne kretser hvor man rett og slett ikke blir helt enige. Hva er rett og hva er galt? Hva mener Gud? Hva mener Bibelen, og hvorfor står det slik det står? Er alt relevant til oss i dag, eller finnes det faktisk noe i Bibelen som ble skrevet direkte til de menneskene som levde i den tiden for så mange år siden? 

Jeg tror det kan være en fordel å være nysgjerrig på egen tro, nysgjerrig på Bibelen og nysgjerrig på kjente temaer som vi tror vi kan alt om, men som vi kanskje ikke har gransket før. 

De "rett-troende" står gjerne på sitt. De vet best. De kan Bibelen. De står støtt og mangler nysgjerrighet. Jeg tror ikke det er disse som gjør den lille forskjellen i menneskers liv. Den Jesus jeg leser om i Bibelen går ikke rundt med pekefingeren og deler ut skyld, anklager og ser ned på mennesker som har gjort (eller gjør) feiltakelser som gjør dem vondt. Visste du at synden i seg selv ikke handler om å gjøre feil ut i fra en liste med regler, men faktisk det å gjøre seg selv vondt? Det er jo nettopp derfor Gud ønsker at vi skal la være. Han ønsker oss det aller beste, fordi han er en GOD Gud! Han er ikke en lovisk Gud. Han er full av nåde, omsorg og kjærlighet. Den Jesus jeg leser og lærer om når jeg leser i Bibelen ser mennesker i øynene, med oppriktig kjærlighet og omsorg. Han peker ikke ut alle syndene og feilene til menneskene han møter; nei, tvert i mot peker han ut sannhetene om hvem de egentlig er og reiser dem opp fra sanden iført nye klær og en ny identitet - i fullstendig frihet fra det som ligger bak! 

Dette står jeg ved. Godheten. Først og fremst. Man kan stå på sitt og mene at Bibelen er en bruksanvisning med lover og regler om hvordan å leve et syndfritt og perfekt liv. Og til de som tolker Bibelen slik... vel, lykke til. Jeg tolker Bibelen annerledes. Jeg leser om en god Gud og en god Jesus. Jeg leser om en god venn. Jeg leser om en som først og fremst lærer oss hvordan å leve i kjærlighet og omsorg ovenfor andre - og seg selv. 

Jeg tror derfor ikke det er de rett-troende som skal forandre verden. Det var langt i fra de rett-troende fariseerne som forandret verden i alle fall. Det var én mann. Og den arven han bar har vi fått i dag. Så hvorfor ikke åpne Bibelen med nye øyne i dag, og spørre deg: Hvordan kan jeg leve og ligne Jesus mest mulig? Hva er egentlig den røde tråden i denne tykke boka med tynn skrift som vi bruker daglig for å lære mer om Gud? 

Hva var det Jesus underviste mens han gikk her? Er ikke dette noe å granske litt nærmere? Jeg antar nemlig at han prioriterte det som var aller viktigst av absolutt alt, ettersom tida hans her var knapp... Hvis du har liten tid og skal formidle et budskap så plukker vel du også ut det mest sentrale og det aller viktigste, eller hva? 

Så hva er fellesnevneren her? Hva er det Jesus underviser? Lover og regler? Fordømmelse? Hvordan å leve og være perfekt? Eller brukte han den lille tida si her på jorda til å undervise noe ganske annet, og noe ganske så enkelt? 

Ordet begynner på Kj og slutter på ...ærlighet. 







03.12.2020

Jeg har lekt "flink pike" og limt på et smil

 

I en verden full av mennesker som stadig søker å fremstå som sitt aller beste seg på en eller annen måte er det kanskje vanskelig å finne tilbake til det som er ekte, nært og sårbart. I dag minte Gud meg på viktigheten av det å leve i sannhet! For ja, hver og en av oss kan fremstå som vi selv ønsker gjennom sosiale medier, gjennom hvordan vi kler oss eller ved hvordan vi ter oss - men det å lære å kjenne noen - ja virkelig kjenne noen på dypet - krever noe mer enn fasade. Det krever at vi slipper maskene og går ut av rollene som man trer inn i i møte med ulike mennesker i ulike situasjoner.

Jeg tar meg selv i det hele tiden faktisk. Jeg limer på meg et høflig smil i situasjoner hvor jeg har lyst til å si at "det der er ikke greit." Jeg sier "det går fint med meg" selv om jeg i utgangspunktet har det ganske kjipt. Og det er ikke bare meg, det er jeg sikker på. Det er en del av den sosiale normen, er det ikke det? Vi skal ikke vise eller gi for mye av oss selv. Vi holder oss på overflaten, og holder det nærmeste og dypeste for oss selv, slik at det ikke skal bli skadet eller utfordret på noe som helst måte. "Joda, jeg har det fint. Litt travelt for tiden, men sånn er det jo for mange, hehe." 

... Ja, kanskje er det travelt for mange. Ja, kanskje er det flere av oss som er slitne. Kanskje er det tøft å leve i dag. Kanskje sliter du med tanker som du ikke tør å dele videre. Hvorfor skal vi si "hehe" og bare riste det hele av som unødvendig tøv? Ja, som om følelsene dine ikke betyr noe? De betyr jo noe. Kanskje har du en dårlig dag, eller en dårlig uke. Kanskje går du gjennom en krise i livet. Og det vil jo gå over, som regel. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal late som ingenting når alt vi egentlig trenger er en hånd, en klem, et godt ord eller bare et menneske som ser oss og kan lytte. Hvorfor kan vi ikke ta hverandre i hånda, se hverandre inn i øynene og si - "Jeg vet. Jeg og." Hvorfor kan vi ikke for en gang skyld slippe maskene og tørre å vise hvem vi er og hvordan vi har det, akkurat her og akkurat nå? 

Jeg savner enda mer ærlighet og ekte-het i dagens samfunn! Jeg savner mennesker som tør å vise øyeblikk med svakhet og som tør å være sårbar. For det å være sårbar er ikke å være svak. Det å vise dine svake sider er ikke å være svak. Styrken bygges i de mennesker som tør å vise seg fra flere sider enn den perfekte fasade. For den fasaden så mange av oss fremmer er jo aldri ekte. Og det vet vi jo, alle sammen! Det er nettopp det som er problemet. Vi bare spiller med, alle sammen. 

Men Gud åpenbarte dette for meg i dag. Han minnet meg på situasjoner hvor jeg også, som mange andre, har forsøkt å fremstå og fremmet meg selv som ditt og datt, og hvor jeg ikke har vært helt ærlig. Jeg har lekt "flink pike" og limt på et smil. Men så er det engang sånn at vi mennesker trenger hverandre - og da ikke bare for å ha noen å være sammen med, men noen å dele oppturer og nedturer med. Noen som kan bære deg når du er tom for krefter, som kan støtte deg når du vakler - og som du da senere kan bære og støtte når han eller hun selv er tom for krefter eller vakler. For vi vil miste krefter. Vi vil vakle. Og da trenger vi hverandre. 

Så kanskje kan det være et nyttårsforsett for 2021? Kanskje skal vi slippe maskene, gi slipp på fasade - og tørre å møte mennesker med ærlige tanker og åpne hjerter. Her er jeg! Hel og skrøpelig, svak og sterk, modig og motløs, sint og glad, sårbar og tapper. 

Hvordan har du det i dag - og hvordan kan jeg møte deg der du er og som du er? 


27.11.2020

En lekse jeg har lært -

 

De siste månedene har det blitt viktig for meg å bruke tida mi på så mye annet enn sosiale medier. Jeg har - som mange andre - vært helt oppslukt i ting som ikke egentlig har hatt særlig betydning i det store bildet og det lange løp. Sosiale medier og tv-serier har vært kilder som har tatt svært mye tid tidligere, men som jeg nå kjenner at jeg ønsker og trenger en liten pause fra. Og kanskje ikke bare en pause - men en real forandring(?) 

For det første har jeg jo ligget mye hjemme og vært dårlig, så det har fristet generelt lite å scrolle på telefonen. Ja, det har blitt litt serier her og der, men for det meste har jeg sittet i en stol, drukket te og stirret tomt ut i lufta og forsøkt å holde måltidene nede. Nå som formen stadig bedres (nå har jeg hatt flere dager uten oppkast, haha), så ser jeg at jeg fortsatt lengter etter noe mer enn det man finner på tomme, lysende skjermer dag ut og dag inn. 

Det er som om Gud bare hvisket litt i øret mitt at, "Hei du. Nå har du mista litt fokus..." For i det samfunnet vi lever i er det fort gjort og la seg rive med av trender, hvordan man skal og bør være, henge seg opp i at instafeeden ikke blir så fin og gjennomført med det perfekte matchende filteret som du ønsket - og alt det meningsløse styret der. For det er jo nettopp det som det er: meningsløst styr. Det er ingenting av det som er ekte og det bærer ikke frukt i livene våre. Jeg for min del bygger bedre relasjoner i gode dialoger ansikt til ansikt med mine venner, tross messenger (akk ja) kan være en god kilde til kommunikasjon i travle tider. Men å bygge livet sitt på noe så overfladisk og lite bærekraftig som sosiale medier tror jeg er som å bygge huset sitt på sand (om jeg nå skal ta en real god bibelsk metafor). 

Jeg for min del har bygget livet mitt på sosiale medier i litt for stor grad over litt for lang tid nå. Jeg har ikke bygget livet mitt på fjell - på noe stødig, varig og fast. Og nå har jeg altså kommet dit at alt det jeg har bygget livet mitt på føles tomt og meningsløst og ubetydelig. Noe det faktisk er og har vært. 

Hva vil jeg egentlig bygge livet mitt på, fra nå? 

Nå som jeg har en baby i magen har jeg blitt mer og mer bevisst på at jeg ønsker å finne tilbake til den beste meg - slik at jeg kan bære frem og oppdra dette barnet til å få det beste og mest bærekraftige livet overhode mulig. Og for meg er det kun en ting som noensinne har gitt meg en oppriktig glede og en oppriktig fred - og det er livet med Gud! 

Jeg har blitt mer og mer klar over at jeg som person både har det bedre - og er bedre mot andre - de gangene jeg ikke setter meg selv først, men Gud først. For mange (kanskje spesielt de som ikke tror) så vil dette høres veldig rart ut, det kan jeg forstå. Og ja, kanskje er jeg litt rar. Men om jeg så må være litt rar i verdens øyne for å være mitt beste jeg så er det så absolutt verdt det! For det er ikke før du har mistet litt fokus og blitt litt forvirra over hva som egentlig er meningen med noe som helst at du gjerne finner tilbake til det som er sannheten in the end. Det er som en dårlig Hollywood-film. Det starter bra, man får en liten crash-bom-bang hvor det regner og ingen skjønner noe som helst og ingen har det bra - til du kommer til the big happy ending hvor alt bare løser seg. Hovedrollen har lært en lekse og alle lever lykkelige i alle sine dager. Noe sånt. 

Kanskje ble leksa mi enkel: Jeg har vært selvsentrert, og det har ikke vært tilfredsstillende i det lange løp. Fokuset mitt har vært på meg selv, på hvordan jeg kan fremstå som best mulig og vise at livet mitt er slik jeg har ønsket at andre skal se det - og så står man igjen med at ingenting av det man har fremmet eller gitt har vært noe som helst viktig, betydelig eller nyttig. Jeg har satt hodet mitt fast i eget rumpehull (beklager bildet), og ikke sett lengre enn til min egen nesetipp. Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg bo? Hva er meningen med mitt liv? Hvordan kan jeg etterlate fotspor og bli et viktig og meningsfullt menneske i denne verden? Og fellesnevneren er: Meg. Meg. Meg. Meg. Og kanskje er vi litt sånn, alle sammen. Litt sånn opptatt av hvordan vi fremstår, opptatt av hva vi kan gjøre og bli... og så glemmer vi at vi faktisk er en liten bit av noe mye større enn oss selv.  

Og derfor står det nok så stille på sosiale medier for meg om dagen. Derfor skrives det ikke hyppige innlegg til verken adressa elle her på bloggen. Kanskje svarer jeg litt seint på meldingene du sender. Kanskje tar jeg ikke alltid telefonen når du ringer. Men for meg er øyeblikkene i stillhet med musikk, en kopp te, en god bok og egne tanker verdifulle for meg; øyeblikk hvor jeg er i dialog med mennesker jeg verdsetter og er glad i, øyeblikk med familie og venner, øyeblikk med Daniel...  og ikke minst, øyeblikk hvor jeg plutselig kommer på at Gud er med meg og har vært med meg hele denne tiden. Da finner jeg meg selv igjen, og blir påmint hvor lite viktig alt annet stress og tøv faktisk er. For i Guds øyne er jeg akkurat der jeg skal være, nemlig sammen med Ham. 

05.11.2020

En liten (hyggelig) update fra meg


Hei alle sammen, og takk for sist! Det begynner å bli en god stund siden sist nå, og gode grunner er det for akkurat det, noe jeg kommer tilbake til. Det har rett og slett vært utrolig krevende og tøft. 

Men, før jeg går inn på det, kan jeg i alle fall fortelle at frem til at ting ble litt kjipt så har det egentlig vært veldig fint, hehe! Jeg har hatt mange koselige kvelder med gode venner og familie, og hverdagen var lett og fin og akkurat slik den skulle være. 

Jeg for min del elsker at temperaturen faller og at mørket stadig kommer tidligere. Jeg elsker sene høst - og vinterkvelder. Jeg liker å tenne lys, sitte med teppe, drikke te, gå turer i mørket, kjenne frosten legge seg på underlaget og se frostrøyken fyke ut av munnene når man snakker. Jeg er faktisk enormt takknemlig for at jeg lever i et land hvor man har skiftende temperaturer og sesonger. Hvor kjedelig hadde det ikke vært med sommer hele året? (Daniel er selvfølgelig uenig med meg her, da han haaater kulde). 

Så kommer vi altså tilbake til det faktum at jeg ikke har hatt det så bra for tiden. Dette har ikke handlet om psyken, heldigvis, og kommer av helt naturlige årsaker. Det har seg nemlig slik at jeg er gravid! Og vi gleder oss helt enormt til Mai 2021, da vi får møte det lille mennesket som stadig vokser inni meg om dagen. 

... men alt til en pris, for å si det mildt. Bare noen uker etter at jeg oppdaget at jeg var gravid kom kvalmen gradvis snikende på. Til å begynne med trodde jeg det bare var morgenkvalme og at det var helt overkommelig. Det skulle altså vise seg å bli mye verre enn som så. Det har endt med lange dager hjemme, mye oppkast, mye soving og et herk og strev i det å klare å holde måltidene nede og ikke kaste opp i mellom. Jeg kan kort si at jeg er utrolig lei(!) av å ligge hjemme og forsøke å overleve i mellom måltid (og jeg er generelt ganske glad i å være hjemme i utgangspunktet så da kan du skjønne alvoret, haha). Men ja, det har vært mange laaange dager. Heldigvis kan jeg minne meg selv på at kvalme og dårlig form ikke er farlig, og at årsaken til det egentlig er veldig positiv. Det har vært en utfordrende periode, og kanskje de to lengste månedene av mitt liv! (Kanskje litt overdrevet, men det føles jo sånn akkurat nå, hehe). Heldigvis har jeg venner og familie som har stilt opp, ringt meg for å høre hvordan det går, en ektemann som drar på butikken og kjøper ditt og datt fordi ditt og datt er det eneste jeg orker, gode venninner som kommer på sykebesøk eller leverer hjemmebakt brød på døra. Jeg er enormt velsigna! 

Nå har jeg hatt flere gode dager i mellom, og ser derfor endelig lyset i enden av tunellen. Det kjipe med dårlig form er jo at jeg ikke har hatt veldig mye tid til å tenke over at jeg faktisk skal ha barn da alt fokus har gått på å kjempe meg gjennom dagene med kvalme og oppkast. Men nå som formen stadig bedres har jeg begynt å glede meg til å tenke fremover! Jeg gleder meg til å planlegge kjøp av babystuff, freake ut over alt vi ikke kan som vi faktisk må lære oss, gleder meg til å kjøpe babyklær (og grine over hvor små sokkene er) og alt annet som kommer med. 

Vi er helt enormt takknemlige for denne lille gaven vi har fått! Det er helt uvirkelig og rart å tenke på at lille jeg (jeg føler meg tross alt som en 16 åring fortsatt) skal bli mamma! Vi ser på dette lille barnet som et bønnesvar og en gave fra Gud, og vi takker og ber for lille baby Thrana hver eneste kveld. 

Nå skal jeg bruke resten av tida hjemme på å hvile skikkelig ut og bli helt frisk igjen. Jeg gleder meg helt enormt til å komme tilbake til jobb og fungere normalt i en hverdag igjen! 

Jeg håper alt står bra til med deg og dine. 

Stor klem fra meg! 

Og PS! Tusen takk for alle varme gratulasjoner på instagram og facebook, det setter vi kjempestor pris på! Det er alltid gøy å dele gode nyheter med mennesker man er glad i! 





30.09.2020

Venter bare på drømmeboligen

 

Det er som om jeg bare vet at noe skal skje snart. Tanken på framtida gir meg sommerfugler i magen. Daniel og jeg har bestemt oss for å ta noen konkrete steg mot den framtida som vi ser for oss og som vi vet at vi vil ha, og søker nå det livet vi faktisk ønsker og drømmer for oss selv. 

Vi har lenge visst at tida her i Trondheim har vært midlertidig. I alle fall det å bo så sentralt og urbant som det vi gjør nå, i en liten leilighet ganske så midt i byen, gåavstand til det meste og med busser til byen hvert tiende minutt. 


Vi har hatt det kjempefint de siste fire årene våre her. Vi flyttet hit i 2016 etter å ha vært litt her og litt der. Jeg vokste opp på Melhus, bodde deretter et år i California, for så å bo siste år hjemme hos mamma og pappa før jeg gifta meg. Daniel vokste opp i Bodø og har så bodd i Levanger fra han var rundt 17 år. Han flytta hjemmefra da han reiste i militæret i 2013, og videre til Steinkjer for å studere. Da vi i 2015 ble mann og kone flytta vi sammen i et lite rødt hus på Ekne, et idyllisk lite sted litt i Nord-Trøndelag, litt sør for Levanger, og der levde vi drømmelivet i et trekvart år. Men ja, dere har vel hørt den historien mer enn nok ganger nå, hehe. Funny enough var det faktisk det året på Ekne at jeg starta å blogge, og bloggen har jo vist seg å åpne opp muligheter for meg, samt vært en fin plattform til å holde penna varm. 

Det var i alle fall høsten 2016 at vi begge ble studenter og flyttet til byen. Her har vi bodd og skapt oss mange gode minner. Men nå er det altså på tide med noe annet, og jeg kan neste ikke vente!

Så langt vet vi faktisk ikke helt hvor vi ender opp, og vi er fortsatt på utkikk etter drømmeboligen. Men vi har noen krav som vi holder fast ved, noe som selvfølgelig snevrer inn markedet men på samme tid gjør oss sikre på at vi ikke blir å ta noen impulsive beslutninger på noe så varig som barndomshjemmet til våre kommende barn. Her ønsker vi å treffe blink på første forsøk, og derfor har vi massevis av is i magen. 

For en stund tilbake gikk jeg en times lang tur rundt på Moholt, langs stien opp mot Dragvoll og ned til Nardo igjen. Sola skinte, det var fredfullt og stille, og jeg kjente meg skikkelig levende og fri. Likevel var det noe i meg som ikke ble helt tilfredsstilt. Det suste stadig biler forbi og jeg var ikke alene...  ikke helt, liksom. Og ja, det var stille, men bare til jeg faktisk begynte å lytte. Og midt i den såkalte stillheten ble jeg bevisst på at det var langt i fra stille. Selv på en søndag kunne lyden av byens pulserende liv rommes som ekko. 

Akkurat nå er vi godt inn i hverdagen igjen. Daniel trives godt i sin nye jobb, og jeg er også tilbake til rutiner igjen. Ting faller stadig mer og mer på plass, og nå er det egentlig bare drømmehuset som mangler. Vi ber helt konkret om at huset skal dukke opp før jul. Be gjerne med oss om det! 

Ellers håper jeg alt står bra til med deg og dine! Nyt den absolutt vakreste årstiden av alle (høsten)! Klem fra meg. 

Mathilde. 



18.09.2020

Lag deg en god dag


Hei kjære venner! Jeg ønsker bare å stikke innom for å ønske deg en strålende god morgen! 

Det er endelig fredag! Det regner uten like utenfor, og jeg er stuptrøtt. Det har vært lite søvn den siste tida + at det (uten å overdrive) skjer noe hele tiden! Ikke at jeg har noe i mot å gjøre ting, for alt de som "skjer" er jo hyggelige ting, som å møte venner, dra på selskap og være med familie. Alt av hendelser som jeg trives med. Men man merker det jo på kroppen at man ikke har fått så mye sitte-ned-tid, om du skjønner, hehe. 

I dag skal jeg på jobb, og i kveld blir det en ROLIG fredag, og jeg gleder meg heeeelt enormt til det. Vi får besøk av en av våre favoritter for å spise, henge, spille spill og se film, så det blir koselig og avslappende. Ellers er det konfirmasjon i helga, familietid og kirke. 

Jeg ønsker deg en nydelig dag videre, tross regnvær og grått utenfor.  "Lag deg en god dag" som jeg hørte en dag - og straks begynte å bruke. For hvorfor ikke bare bestemme seg for at i dag blir en skikkelig GOD dag? Man kan se på omstendighetene: at det regner, at man er trøtt, at man må på jobb selv om alt man egentlig vil er å ligge under ei varm dyne med en kopp te, at man er sliten og ikke orker ditt og datt.... ja, med blikket festet på alt det blir det kanskje litt mørkt. Så derfor velger jeg i dag, og jeg håper du vil være med meg, å lage en god dag! LAG DEG EN GOD FREDAG! 

Vi blogges! 


Mathilde.  

16.09.2020

Til deg som kjøpte boka mi

 

JEG MÅ BEGYNNE DETTE INNLEGGET MED Å SI TUSEN HJERTELIG TAKK! Tusen takk til deg som har kjøpt boka mi, som har delt innlegg på Instagram og Facebook, og for de mange hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått fra flere. Det varmer hjertet mitt at du tar deg tid til å sende meg melding, dele hva du tenkte da du leste, vise meg dine favoritter og være ærlig om hva du syntes. 

Hvis du har kjøpt boka mi - og likte den - så håper jeg at du vil gjøre meg den tjeneste å spre ordet om den videre! 

Fortell andre om boka, legg ut bilder på sosiale medier med dine favoritter fra samlingen, anbefal boka til venner og bekjente, eller kanskje er boka en perfekt julegave til en venn du er glad i? Hjelp meg å spre den lille biten jeg har gitt i form av denne tekstsamlingen til flere enn de nærmeste. Jeg håper så mange som overhode mulig får mulighet til å lese den! Her kan du virkelig være til stor hjelp for meg!

 For de som ønsker å kjøpe boka i gave til noen (eller til seg selv selvfølgelig) så vil jeg mer enn gjerne møtes og signere/skrive en personlig hilsen inni! Det er kanskje en fin gave å gi til en venn? 


Og igjen: Tusen takk for de fine tilbakemeldingene, støtten og de oppmuntrende ordene jeg har fått! Det setter jeg enormt stor pris på! 

Du kan kjøpe boka på nett: HER 

Instagram: @mathildethrana @en_liten_bit (Tagg meg så jeg kan reposte!) 


STOR KLEM FRA MEG TIL FINE DERE!

    Mathilde

01.09.2020

Kjærlighet ser ut som noe

 

Da jeg gikk bibelskole i Bethel, Redding var det spesielt en ting som ble sittende igjen i meg og som jeg siden har blitt påmint om og om og om igjen. Nemlig det faktum at love looks like something, altså at kjærlighet ser ut som noe. 

Ja, man kan beskrive kjærlighet med så mange ord som overhode mulig, men jeg tror likevel at kjærlighet har et utseende - og da ikke rent fysisk, men i de gjerninger og holdninger vi gjør oss. 

Har du noen gang tenkt over at måten du ter deg på kan være med på å danne et bilde på hva kjærlighet er - og eventuelt ikke er? 


Jeg tror mange av oss (om ikke alle?) ønsker å gjøre godt, si gode ting og være god. Det tror jeg er en arv som sitter i oss. Vi ønsker å være gode mot de rundt oss og vi ønsker oss et samfunn hvor vi møter mennesker med kjærlighet og respekt. Men er det så lett, alltid? Klarer vi egentlig å være kjærlighet og bære holdninger som utstråler nettopp dette i møte med situasjoner hvor alt i oss ønsker å rettferdiggjøre oss selv og stå på vårt, i stahetens navn? 

Jeg blir alltid testa i situasjoner hvor min egen stolthet står på spill. I situasjoner hvor jeg føler at jeg må forsvare meg selv eller noen jeg er glad i, må forsvare troa mi, må rettferdiggjøre meg selv eller bare heve meg selv fordi jeg føler meg trua. I slike situasjoner kjenner jeg at jeg er alt annet enn det jeg egentlig ønsker å være. Alt annet enn kjærlighet. 

De gangene jeg føler meg urettferdig behandla er det så mye lettere å bare la sinnet boble inni meg og frese til neste jeg møter om at han eller hun er en drittsekk eller ei drittkjerring. Selvfølgelig føles det bedre i øyeblikket å være pissed og snakke drit. Men er det kjærlighet? Skal vi bare la det gå? Eller kan vi da faktisk stoppe oss selv og gripe tak i tankene som kommer? For om du ønsker et samfunn full av kjærlighet, så er det bare en ærlig sak at du ikke har makt over andres holdninger eller gjerninger. Det er ikke mye du kan gjøre med de rundt deg. Det du kan gjøre noe med er uten tvil deg selv! Din reaksjon, din holdning og dine tanker er i kontroll av deg selv og ingen andre. Så om du blir møtt med urettferdighet, nedlatende holdninger eller til og med hat - kan du ikke da telle til ti og minne deg selv på at det er du som styrer din egen vilje, ingen andre. Du er fri til å ta valg som reflekterer kjærlighet, uavhengig av andres valg som kanskje er noe helt annet enn dine. 

Så hva er da dette kjærlighetens utseende? Hva betyr det at kjærlighet ser ut som noe? 

Jeg tror kjærlighet er tålmodig. Jeg tror kjærligheten er god. Jeg tror at å være kjærlig betyr å ikke misunne, men faktisk unne. Jeg tror kjærlighet betyr å ikke skryte av seg selv, men sette andre foran seg selv. Jeg tror kjærlighet handler om å gi slipp på sinne og bitterhet ut fra egen stolthet, og klare å gå videre - om så vedkommende som har gjort deg urett fortjener det eller ikke. 

Kjærlighet ser ut som det å la en annen komme foran deg i køen, selv etter at vedkommende stjal parkeringsplassen din utenfor butikken og gikk forbi deg med et hånlig blikk. Jeg tror kjærlighet ser ut som det å tilgi en venn som ikke bad om tilgivelse. Jeg tror kjærlighet ser ut som det å snakke godt om og tenke godt om de rundt deg, uavhengig av hvem de er. Jeg tror kjærlighet handler om å si unnskyld, tåle å innrømme at du tok feil og velge å la din egen sans for rettferdighet legges til side for en relasjons beste. Jeg tror kjærlighet handler om å søke det beste i mennesker. 

Det begynner med deg selv. Det er faktisk slik at det å gi et smil vil kunne smitte til et nytt. Det å møte et blikk vil varme et hjerte. Det å gi et godt ord vil egge opp til tusen nye. Din lille stolthet satt til side for å velge å være kjærlighet vil danne ringvirkninger. Derfor kan du og jeg være med på å skape et samfunn hvor kjærlighet har et tydelig utseende - og er gjenkjennbart for mennesker vi møter. 

16.08.2020

Sommeren slipper taket -


Hei kjære venner! Jeg håper alt står bra til med hver og en av dere! Selv har jeg jo hatt min første jobbeuke etter sommerferien. Plutselig så var hverdagen der, liksom! Det gikk skremmende fort.  


I dag var vi på møte i Betel for første gang siden ferien (og før corona egentlig), og det var veldig godt å se og møte folk igjen! Videre dro vi på lunsj med to gode venner, og ruslet videre rundt i Trondheim i sola.



Det har vært en lang og fin sommer, men jeg må faktisk innrømme at jeg er et hverdagsmenneske. Jeg syns det er så godt å se studentene strømme tilbake til byen og se hvordan alt bare våkner til live igjen. 

Nå er Daniel og jeg klare for en hverdag hvor ingen av oss er studenter lengre. Haha. Det har vært noen år med studieliv, men nå går vi altså en ny fase i møte. Det blir jo en helt annen hverdag enn før, og det ser vi frem til! Daniel har jo vært klar for å være ferdig med studie siden dagen han BLE student, haha, så det at han endelig er ute i arbeidslivet er noe jeg virkelig unner ham!  


Nå er det jakten på huskjøp som står for dør for oss videre, men vi har is i magen og stresser ikke med noe. Nå står jo høsten for dør også, og den gleder jeg meg til! Jeg syns uten tvil at høsten er den fineste årstida, er du ikke enig? Fargerike blader, temperaturen som rolig synker og den pulserende hverdagen med alle mennesker og rutiner i som vekkes til live... Og så nyter vi tida mot mørkere og koseligere kvelder! 

Takk for alt, kjære sommer, men nå må du slippe taket. 

Jeg håper du har en kjempefin søndag og at du nyter sola! 
Stor klem fra meg (aka oss).

Vi blogges!