Min lille Hermine

 

Plutselig sitter man der med en 4 måned gammel baby. Ja, plutselig! For jeg husker fortsatt da jeg bestemte meg for at jeg ville bli mamma. Jeg husker det som om det var i går at jeg tok den første graviditetstesten. Jeg husker følelsen jeg hadde da magen eeendelig begynte å poppe litt rundt jul. jeg husker tårene vi felte da vi fikk vite at vi venta på ei lita jente. Og jeg husker den kvelden riene begynte, og jeg forsto at fødselen faktisk var i gang. Nå skulle vi snart få møte henne. 

I dag er jeg mamma til ei lita tulle på 4 måneder. Min egen lille Hermine. Hun elsker å prate. Hun er uttrykksfull, og viser glede med hele ansiktet og hele kroppen. Hun sier veldig (les: veldig) tydelig i fra om hun er misfornøyd (der har hun arva Skarsem-temperament). 

Hun elsker blikk-kontakt, ansikter, smil og tøys. Hun liker å synge, og gjenvinner nesten alltid et smil. Hun er opptatt av detaljer, farger, mønster  og bevegelse. Hun liker ikke å sove, og kjemper alltid med hele seg om å være våken, enda så trøtt hun er. Men hun roer seg til lyden av lovsang eller sangen om alle kilebukkene. Da gliser hun og spreller og er liksom storfornøyd. 

Sitt eget speilbilde er noe av det fineste hun vet, også er hun veldig glad i å smile til både mamma og pappa i speilet. Hun syns det er greit å kjøre bil, helt til det plutselig er veldig ugreit, og da skriker hun som om livet står på spill. (Kanskje er det bare smokken som har falt ut eller lua som er litt for varm)...

Hun elsker mamma og elsker maten mamma gir (Ja, vil helst spise hver eneste time om hun får!) 

I dag våknet vi klokka 08.00. Vi lå i senga og bablet, sang og tøyset. Så tok vi et morgenbad og kledde på oss. Da var det jammen på tide med første dupp. Vi spilte lovsang (The Blessing) som hun hørte MASSE på da hun lå i magen, og sovnet i armene mine til den. Nå sitter jeg her med frokosten og en kopp kaffe og tenker på det fine, nye livet som Daniel og jeg har skapt oss. 

Jeg skal ikke lyve; det er tøft til tider, og det er uten tvil en omveltning å gå fra å være "unge og frie", til plutselig være foreldre til et lite menneske som krever absolutt alt av oss. Men det er mest fint. Absolutt mest fint. 

Jeg føler meg så enormt velsigna med alt som har kommet min vei i livet. Tenk at jeg er så heldig som jeg er. Jeg lever i vakre Norge. Jeg er sunn og frisk. Jeg har en ektemann og en fantastisk nydelig baby. Jeg har et eget hus og egen bil. Jeg har fantastiske venner rundt meg, og en familie som elsker å være sammen. 

De gangene Hermine våkner x antall ganger om natta for å spise, bæsje eller har vondt i magen, de gangene jeg ikke får roa henne, håret mitt er fett og jeg ikke har fått dusja på ei uke, og klærne er full av gulp, kan jeg likevel (om jeg prøver hardt nok) huske hvor heldig jeg faktisk er. 

Gud har aldri lovet at ting skal være lett, men det skal være verdt det. Litt sånn er det på de tyngre dagene. Slitsomt ja, men verdt det. For plutselig sover hun mye, er smørblid og glad og tøysete, jeg har overskudd til å rydde, vaske, ta en dusj og se serie. Livet er litt sånn, og hverdagen går litt opp og ned. Det kommer alltid en ny dag! Hvor deilig er ikke det!? 

Jeg håper du har en nydelig formiddag, kjære deg.