Snart syv måneder

Hei alle! 
Lenge siden sist, og hva kan jeg si? #småbarnstilværelsen 

I natt våknet lille H hver eneste time (uten å overdrive). Så i kveld skal jeg legge meg tidlig. Ja, faktisk nå ganske straks for å være ærlig, hehe. Men så falt det liksom over meg å oppdatere litt, så her er jeg altså. As we speak (as I write) ligger Hermine og ruller fornøyd rundt på gulvet i pysjen og leker med pappa. Det nærmer seg leggetid. Kvelden er fin, og spesielt nå med julemusikk i bakgrunnen og det store, fine pynta juletreet som lyser opp stua med varme, lune juletrelys. Tenk at julaften er rett rundt svingen... 

Tida har gått helt enormt fort. Ja, tenk at Hermine snart er syv måneder! 

Etter at jeg fødte Hermine gikk jeg gjennom en ganske tøff periode. Jeg kan ærlig innrømme at det har vært en av de kanskje tøffeste periodene i livet mitt. Jeg hadde en tøff graviditet, men heldigvis en fin fødsel. Så tok det ikke lange tida (halvannen uke) før jeg fikk blindtarmbetennelse og måtte opereres. Dette midt oppi det å være ny mamma, lære seg hvordan det funker å amme, forsøke å få hvile og søvn, selge leiligheten vi bodde i (vi hadde nettopp kjøpt hus), flytte og vaske ut av leiligheten og flytte inn i huset vi hadde kjøpt. Både jeg og Daniel var helt utbrent, og samtidig var vi i en boble hvor vi to var blitt til oss tre. En skikkelig fin boble av kjærlighet og beundring, for jeg var blitt mamma til ei lita prinsesse, et mirakel, livets aller største gave. Hun var (og er) så enormt fin på alle sett og vis. 

Men jeg gråt mye. Ofte uten helt å vite hvorfor, og andre ganger ønsket jeg bare å gå tilbake til da alt var lett og fint, følte jeg ikke helt klar til å gå inn i dette nye livet, følte ikke jeg visste hvordan jeg skulle gjøre det, følte meg ikke sterk, følte meg svak, redd, usikker, handlingslammet, bundet. Jeg klarte ikke å falle til ro. Jeg klarte ikke å være takknemlig. Ville bare gråte, og ble sint på meg selv for at jeg ikke klarte å la være å være nedstemt. I ettertid har jeg innsett at dette er mye mer vanlig enn man tror, noe jeg skulle ønske jeg visste på forhånd. Poenget er i alle fall at jeg kun så det som var tøft. Jeg syntes det var skummelt å skulle passe på et nyfødt barn. Folk spurte meg hele tiden hvordan jeg hadde det, og jeg smilte og sa at alt gikk fint. For jo, det gikk jo fint. Men på samme tid var det vanskelig. 

Nå er det snart syv måneder siden fødsel, og jeg ser tilbake på en sårbar, fin, unik, tung og ny periode av livet. Hardt arbeid. Utfordrende. Gledesfullt. Tårer og latter, sang og kos, bleier og gulp, googling, ammehjelpen.no, nattamming, trilleturer, vrælings på biltur. Men ååå, så fint det er når hun smiler, tøyser, babler og ler, prater, ruller rundt og leker, strekker seg etter meg, smiler når hun ser meg, roer seg inntil meg etter å ha vært urolig, ja, og ser på meg med de store øynene som elsker å titte på alt, og som alltid smiler når de møter mine.

Jeg syns det er så utrolig fint å være mamma. Jeg føler meg så heldig og takknemlig som har fått Hermine! For en velsignelse hun er! Det er hardt arbeid å være småbarnsmamma, og samtidig ville jeg ikke bytta det mot noe som helst! Rart, ikke sant? 

Altså, klart jeg takker ja til litt alenetid i ny og ne. For ja, når jeg da har tatt meg et lite kvarter for meg selv savner jeg henne etter fem minutter... Hur skal det gå, haha! 

Året 2021 har gitt oss livets aller fineste gave, og vi gleder oss til å gå inn i 2022! Som jeg alltid sier, og som jeg oppriktig mener: Det beste i livet kommer NÅ! Jeg vet at Gud har massevis av fine gaver og overraskelser i det nye året. Masse latter, glede, fine minner og kvalitetstid med kjente og nære.

God jul, kjære venner. Jeg håper du koser deg og har en fredfull tid. Herren velsigne deg og bevare deg 🤍

Mathilde.