You should go and love yourself

GRAVID! Vondter hist og her. Våkner på morgenen av at jeg må tisse, sover dårligere, vanskeligere å finne en god sovestilling, konstant utslitt, hodepine etter en kvart dag på jobb, andpusten av å gå opp trappa, må sove etter jobb på de tyngste dagene. En liten tur rundt nabolaget gjør at både lysk og bekken nesten kollapser (føles i alle fall slik). 

Ja, det er ikke bare bare bare. Men igjen, så er det jo bare for en liten periode. 9 måneder, faktisk. Sånn cirka et helt skole-semester. Så det er ikke lange tida man har på seg til å bli gravid, finne ut at man er gravid, komme seg gjennom kvalme-ukene i begynnelsen, få babybump, rekke å kjøpe inn det som trengs og mentalt forberede seg på det som skal skje. Plutselig er ikke 9 måneder så veldig lang tid likevel. 

Er det èn ting jeg har lært meg de siste månedene så er det hvor enormt vanskelig det er å legge i fra seg "flink pike"-tankene jeg stadig bærer og konstant forsøke å presse meg til å se, være og fungere som normalt. Noe som er helt rart å tenke på ettersom jeg faktisk er i en ganske så unik og voldsom prosess om dagen... men jeg har rett og slett hatt vanskeligheter med å forstå mine egne behov. 

Og nå har jeg kanskje gått på veggen litt. 

Jeg la merke til tankene da jeg begynte å fokusere på størrelsen på magen min. I begynnelsen gikk jeg bare rundt og venta på at den skulle poppe, og spesielt da det nærmet seg uke 18 og 19. Da tenkte jeg: nå må det jo særr komme en bump snart! Det tok litt tid, og de sier jo at det er sånn det er med førstegangsgravide. Men da magen endelig begynte å poppe for real ble jeg jo både stolt og glad. Det skjedde i romjula en gang, husker jeg rett. Og det var stort! Endelig kunne jeg kle meg i klær som faktisk fremmet en babymage og ikke bare en halvchubby oppblåst godterimage, haha. 

Nå vokser magen stadig, og bevegelsene til lille baby Thrana er jo også mer og mer gjenkjennelige. Det føles som et lite mirakel hver gang jeg kjenner et lite spark eller dytt. Slike øyeblikk gjør at jeg blir påmint hvor heldig jeg er som får oppleve dette her. 

MEN! Det kjipe med det å gå gravid og samtidig være svært opptatt av kropp og helse (jeg har jo dessverre fokusert alt for mye på kosthold og kropp de siste årene), er jo at jeg som gravid faktisk sammenligner meg med andre gravide. Jeg sammenligner størrelse på mage, på hvor mye eller lite de har lagt på seg i samme uke som meg og på formen deres generelt. 

Det var ei som så magen min da den endelig hadde poppet og som sa: "Wow! Magen din er stor til å bare være i uke x!" Da hadde jeg enda ikke begynt å tenke over at størrelse på mage var en greie, og at man kanskje har stor eller liten mage. Og jeg aaaner ikke hvorfor, men jeg ble så enormt usikker, ja, nesten skamfull! Jeg fikk ikke lyst til å vise frem magen i det hele tatt. Jeg ville bare gjemme meg bak alt for store klær og late som den ikke eksisterte. 

Og hvorfor!? Skal ikke en babymage være en positiv ting? 

Nå som jeg har kommet meg godt over halvveis i svangerskapet har jeg rett og slett bare bestemt at jeg ikke skal fortsette sånn her lenger. Alle kropper er ulike - og alle kropper ER fine! Gravidkroppen er faktisk nydelig, det har jeg alltid tenkt! Så hvorfor skal jeg da ikke elske min egen? 

Jeg har aldri tenkt over at gravidkroppen kan være vanskelig for jenter å tilpasse seg til, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kjenne på kroppspresset eller på sammenligningen generelt. Jeg har alltid gledet meg til å bli gravid, til å gå i søte kjoler og ha en rund og god mage å vise til. Plutselig begynte jeg å stresse over om magen min var større enn andres, om jeg så feitere ut enn andre gravide, om jeg var en dårligere gravid fordi jeg ikke maktet å trene som normalt eller i det hele tatt leve som normalt slik andre gravide greide helt fint... Sammenligningen ble farlig! 

Jeg vokser stadig - både fysisk og psykisk. De siste månedene har jeg lært mye om meg selv, hva jeg klarer og hva kroppen min faktisk klarer! Det største mirakelet er jo det den holder på med akkurat nå: produserer et helt nytt liv. Det er en ganske så voldsom jobb spør du meg, og min kropp KAN! Det er jeg stolt over. 

Fokuset mitt må jo først og fremst være at lille mini skal ha det bra og vokse seg stor og sterk og sunn! En viktigere jobb enn det har jeg faktisk ikke, selv om jeg har blitt kapret av "flink-pike"-syndromet og gjort et forsøk på å fungere og virke og se ut som normal. Men akkurat nå er jeg ikke "normal." Akkurat nå fungerer jeg ikke som normalt. Jeg lever i en unntakstilstand hvor fokuset mitt må være på lille mini - og på at jeg selv skal ha det bra frem mot fødsel. Og helt ærlig så har jeg ikke hatt det bare bra. Men fra nå av skal jeg det. 

Vi har mer enn nok fokus på både kropp og sammenligning sånn ellers. Det å være gravid er jo en helt unik tid hvor kroppen forandrer seg mye og jobber på spreng for å produsere et helt nytt menneske! For en superkraft det er! Det gjør meg stolt å være kvinne! Det gjør meg stolt å være meg og få den ære av å bære frem et barn. Jeg tar det absolutt ikke for gitt! Jeg vet at det finnes mennesker som ikke er i stand til å bære frem barn av ulike årsaker, eller som strever lenge før de får det til. Jeg er derfor heldig! Ingen kropper er like, men alle kropper er bra kropper! (En fin påminnelse til deg som til meg!) 

Stor gravidmage, liten gravidmage, masse energi, konstant utslitt, kvalme eller ikke kvalme... det finnes tydeligvis ingen fasit, og det er jeg glad for! Jeg heier på meg selv, jeg heier på kvinnekroppen, og jeg heier på gravide kvinner som går gjennom mildere og verre utfordringer og tanker enn det jeg gjør. Vi bærer frem et helt nytt liv! Hvor kult er ikke det!?