Legg hånda på hjertet og si - litt om boka mi

 

Nå er tida her for min nyeste utgivelse og tredje bok: Legg hånda på hjertet og si. Jeg er skikkelig stolt av boka, og samtidig kjennes det skikkelig sårbart og skummelt å skulle gi ut noe så personlig som en bok som handler om å bli mamma for første gang. 

Da jeg begynte å skrive boka hadde jeg akkurat fått baby. Jeg satt hjemme i vårt nye hjem, med en ny kropp, en ny baby som jeg elsket men enda ikke kjente helt, og med enorme mengder følelser i sving. Jeg bestemte meg derfor, slik jeg ofte gjør, for å skrive ned det jeg følte på. Nettopp disse følelsene og tankene ble til det du nå har muligheten til å holde i dine hender - en søt liten rosa bok med tekster om det som for meg har vært livets fineste opplevelse: å bli mamma. 

Jeg syntes overgangen til å bli mamma var stor. Det var vanskelig, tøft, rart, uvant og skummelt. Samtidig var jeg så lykkelig og takknemlig. Det var bare en stor smørje med alle følelser blanda ihop som et menneske kan føle på én gang, tror jeg, og jeg fant meg selv sittende i sofaen gråtende nesten hver eneste dag i lang tid etter fødsel. Jeg klarte ikke å beskrive eller forklare hvorfor, men jeg gråt mye. Jeg hadde mange gode dager, men også dårlige. I ettertid ser jeg selvfølgelig at alt jeg følte på var naturlig og ufarlig (heldigvis), og det har gjort meg mer reflektert og varsom i møte med andre kommende og nybakte mødre. I tillegg har det gitt meg en helt ny respekt for de mødre jeg kjenner i livet. Jeg vet at det å bli mamma er like fint som skummelt for mange, og derfor skrev jeg denne boken. 

En ting som ble viktig for meg i prosessen med denne boken var å faktisk skrive det som kom, helt ufiltrert og helt ærlig. Jeg redigerte lite og lot hjerte og tanker få fritt spillerom. Det ble som om jeg skrev boka jeg selv skulle ønske jeg kunne lest på de dagene da jeg selv hadde det tøffest. Mye av det som står er sårbart og rart, og andre ting er bare refleksjoner rundt hvordan det nye livet nå skal se ut. 

Hvis du leser første halvdel av boka så vil du finne mitt første halvår som mor, og blandingen av følelser som er der. Men tross det kan virke, sånn ved å bare lese et par sider her og der, som at jeg har hatt det råtøft hele tiden, så skal du vite at det ikke var sånn. Jeg har hatt absolutt flest fine dager, og rollen som mor er noe jeg har vokst inn i, og samtidig noe jeg kjente var min sanne rolle fra dag én. For jeg følte på alt! I andre halvdel av boka (og litt sporadisk gjennom) vil du likevel finne de tekster som ligner mer der jeg er nå. Denne overveldende kjærligheten til det lille mennesket jeg har skapt. Følelsen av at ingenting annet enn det å være mamma gir mening. 

Boka er et tankesurr og kanskje en slags søppelbøtte for å få utløp for alle følelser og tanker. Samtidig er det et varmt smil og en god klem til deg som leser, til deg som trenger det, til deg som ikke forstår men som ønsker å forstå litt, eller til deg som en dag vil bli mor. 

Tusen takk til alle som kjøper og leser. Jeg setter enormt pris på det. 

Legg hånda på hjertet og si er min lille historie og min reise fra å være livredd nybakt mor til å bli ei som virkelig elsker sin nye rolle (og som har lært at man ikke trenger å miste seg selv oppi det hele). 

Mathilde. 

Jeg har ingenting å ha på meg!

 

Jeg har tenkt det, du har tenkt det, mammaen din har tenkt det, naboen med den store nesa har tenkt det... Ja. Vi har alle tenkt det. Kanskje har vi ytret det også, i ren frustrasjon og sorg, rett før en event. "Jeg har ingenting å ha på meg!" Og er det sant? Mest sannsynligvis IKKE. 

Her om dagen skulle jeg ut å møte ei venninne, og det var første gang på en stund at jeg kunne ta på meg akkurat hva jeg ville (uten å trenge å ta hensyn til amming, do u feel me, mothers?), og jeg klarte ikke å finne ut hva jeg ville ha på meg. Jeg sto foran et klesskap med ca 120 plagg (ja, jeg har telt), og hadde altså ingenting å ha på meg. 

Årsaken til dette problemet er for meg åpenbart. Jeg har rett og slett for stort utvalg. Jeg klarte ikke å se mulighetene i haugen av muligheter. Med x antall t-skjorter, bluser, bukser, gensere, klær som man kan style opp og style ned, klær som roper høyt og de som ikke hvisker engang, skaper til sammen alt for mange muligheter til mulige kombinasjoner, at jeg til slutt bare tok på meg en sort bukse og en sort genser i mangel på individualitet, kreativitet, inspirasjon og motesans. Det ble bare for mye å tenke på at jeg ikke klarte å lande. 

For noen år tilbake (jeg tror det var i 2018?) ble jeg enormt bevisst på den store mengden klær jeg eide, samt kvaliteten på disse. Jeg hadde sikkert dobbelt så mye som jeg har nå, om ikke enda mer. Jeg brukte ikke halvparten av det engang. Vet du at jeg faktisk fant en dø humle i en av skuffene med klærne mine i? #NoJoke. Det sier litt om hvor ofte den skuffa ble åpna og hvor ofte de klærne ble brukt... 

Jeg er ganske sikker på at veldig mange av oss antakeligvis har MYE MER KLÆR enn vi tenker over. Og vi bruker ikke halvparten engang! Visste du at man i gjennomsnitt har over 300 klessplagg hengende i skapet? Jeg utfordrer deg til å telle dine plagg. Du tror kanskje du er ganske så minimalistisk, kjøper ikke så mye, har ikke så mye klær sånn egentlig... Men ja. Tell plaggene (du kan utelate pysj, undertøy og treningstøy om du vil). Kommenter gjerne antallet her, jeg er oppriktig nysgjerrig på om statistikken stemmer! 

Det å snakke om klær kan kanskje virke veldig overfladisk, og det er jeg enig i - til en viss grad! Men man skal heller ikke glemme at det å kle seg opp er en stor del av det å vise hvem man er og en liten bit av seg selv. Dermed vil det å kunne finne sin egen stil og føle seg litt fresh og fin ha stor betydning for selvbilde. Jeg innrømmer det: jeg daffer mye mer rundt i joggeklær enn vanlige klær på dager hvor jeg ikke skal ut av huset. Jeg føler meg sjeldent fin i de klærne. Jeg føler ikke at jeg liksom viser hvem jeg er eller hvem jeg har lyst til å være. Det er jo nettopp dette mote bør være. Det er dette klær bør være. Du viser hvem du er! Du leker deg! Du viser deg frem! Dette er noe jeg savner i moteverdenen i dag: Individualitet. Kreativitet. Og ikke minst, det å tørre å være modig. Drit i hva som er in og ikke - gå for det DU syns er kult! 

Fast fashion (rask mote) fremmer nye trender som man må hoppe på til enhver sesong for å være in. Og moten endrer seg hele tiden! Man shopper seg blakk på å passe inn i motebildet, for så å måtte legge plagget bort og erstatte med et nytt et til neste sesong for å passe inn i det som nå er in og hipt. For en slitsom livsstil da? Og ikke minst - dyr!!! 

Her kommer derfor noen gode råd til deg fra meg (som tidligere var slave til online-shopping og som fortsatt den dag i dag må rive meg i nakkeskinnet for ikke å la meg forføre av skiftende trender). 

1. Minimaliser. 
Minimaliser klesskapet ditt for å optimalisere det! Har du færre plagg vil du lettere tørre å leke deg med kreative løsninger. Kanskje fordi du må? Jeg har flere ganger oppdaget nye bruksområder på klærne jeg har hengende av favoritter jeg bruker om og om igjen. Ofte er det de samme plaggene jeg får for. Jeg trenger ikke 120 plagg, jeg. Jeg er ganske sikker på at jeg kan klare meg med halvparten! Hvorfor ha en dritsvær garderobe full av plagg du aldri bruker, når det finnes mennesker som ikke engang HAR klær å gå i? Kanskje kan du gi klærne til organisasjoner som gir klærne videre til mennesker som trenger dem mer enn deg? (Eller så kan du være en grisk liten gris og bare hoarde. Det er heeelt opp til deg) ... :-)  

2. Kvalitet.
Å! Salg! Shit, denne genseren koster 50kr, den kjøper jeg. Og genseren? 100% acryl. Ekkelt, statisk materiale, kvelende og varmt, og varmer heller ingenting. Selvfølgelig er det billig. 

Sjekk alltid hva plagget er laget av! Jeg for min del styrer helst unna syntetiske materialer så langt det lar seg å gjøre. For det første vil dårlig kvalitet ha dårlig holdbarhet ergo waste of your money. For det andre vil jeg ikke støtte bruken av materialene, samt at det å for eksempel vaske polyester (syntetisk) forurenser vannet, så det er rett og slett både miljøUvennlig å produsere samt miljøUvennlig å eie og bruke (Dette er jeg ikke eksepert på, men har lest meg opp en god del og anbefaler deg å gjøre det samme). 

Hvis du først skal kjøpe klær så anbefaler jeg deg å gå for varige, miljøvennlige materialer som gjør at klærne varer lenger (og dessuten føles bedre mot huden!)

3. Stil
Ikke vær en klone. Det er så mange av dem i moteverdenen. Alle følger de samme trendene verden over, og individualitet mangler. Jeg er en av dem selv, og må stadig pushe meg for ikke å la meg påvirke av det som er "in". For en stund tilbake skrev jeg at jeg syntes bøttehatt var det teiteste jeg hadde sett... Nå er jeg på nippet av å kjøpe meg en - MEN! Jeg skal ikke det. Jeg skal stå i mot motepresset. Jeg tror nemlig at grunnen til at jeg plutselig liker bøttehatt er fordi aaaalle har det og bruker det. Man blir vant til synet, liksom. 

Det er mange trender å hoppe på for så å falle av. Jeg drømmer derfor om å klare å være fri fra presset og heller fokusere på det jeg selv føler meg vel i. 

Finn din egen stil! Tørr å lek deg, vær litt vågal, vær deg selv! Da tror jeg det å kle seg kan bli mye morsommere. 

4. Gjenbruk. 

Her vil jeg peke på to faktorer av gjenbruk.

     A) Kjøp brukt

Det er så enormt mye fint å finne i brukthandler om man bare har tålmodighet til å lete litt. Det tar kanskje litt lenger tid, men å finne en skikkelig kvalitetsbukse på fretex eller en rå vinterkåpe til en billigere penge er en uvurderlig følelse. Jeg har for eksempel funnet favoritt sommerkjolen min på fretex, og den har jeg båret år etter år og elsker den fortsatt like mye i dag.

     B) Bruk klærne du eier om igjen
"Ah, jeg har ingenting å ha på meg". Joda. Du har bare ikke sett mulighetene med det du har enda. Ouh, kan den t-skjorta passe med den buksa med et par sneakers for en litt røff stil? Og kan den blusen gå med den samme buksa og et par heels for en mer romantisk look? JA! Kanskje kan du blande stilene sammen? Kanskje vil det å bytte ut et eller to biter av et antrekk skape noe helt nytt. Tørr å prøv deg. Og prøv deg med færre plagg i skapet ditt. Prøv deg med det du allerede har hengende. Jeg gjør det hele tiden og oppdager stadig nye måter å bruke plaggene på. Noen ganger handler det ikke om å trenge noe nytt - men om å se det du har med nye øyne! 

Så neste gang du sier eller tenker at du ikke har noe å ha på deg? Prøv om igjen :-) 

... og tørr å lek deg litt da :)
Du vet aldri hva du finner i kriker og kroker i bruktbutikker! Men kanskje noe som ikke alle andre har i alle fall, og det er vel noe! 

Snart syv måneder

Hei alle! 
Lenge siden sist, og hva kan jeg si? #småbarnstilværelsen 

I natt våknet lille H hver eneste time (uten å overdrive). Så i kveld skal jeg legge meg tidlig. Ja, faktisk nå ganske straks for å være ærlig, hehe. Men så falt det liksom over meg å oppdatere litt, så her er jeg altså. As we speak (as I write) ligger Hermine og ruller fornøyd rundt på gulvet i pysjen og leker med pappa. Det nærmer seg leggetid. Kvelden er fin, og spesielt nå med julemusikk i bakgrunnen og det store, fine pynta juletreet som lyser opp stua med varme, lune juletrelys. Tenk at julaften er rett rundt svingen... 

Tida har gått helt enormt fort. Ja, tenk at Hermine snart er syv måneder! 

Etter at jeg fødte Hermine gikk jeg gjennom en ganske tøff periode. Jeg kan ærlig innrømme at det har vært en av de kanskje tøffeste periodene i livet mitt. Jeg hadde en tøff graviditet, men heldigvis en fin fødsel. Så tok det ikke lange tida (halvannen uke) før jeg fikk blindtarmbetennelse og måtte opereres. Dette midt oppi det å være ny mamma, lære seg hvordan det funker å amme, forsøke å få hvile og søvn, selge leiligheten vi bodde i (vi hadde nettopp kjøpt hus), flytte og vaske ut av leiligheten og flytte inn i huset vi hadde kjøpt. Både jeg og Daniel var helt utbrent, og samtidig var vi i en boble hvor vi to var blitt til oss tre. En skikkelig fin boble av kjærlighet og beundring, for jeg var blitt mamma til ei lita prinsesse, et mirakel, livets aller største gave. Hun var (og er) så enormt fin på alle sett og vis. 

Men jeg gråt mye. Ofte uten helt å vite hvorfor, og andre ganger ønsket jeg bare å gå tilbake til da alt var lett og fint, følte jeg ikke helt klar til å gå inn i dette nye livet, følte ikke jeg visste hvordan jeg skulle gjøre det, følte meg ikke sterk, følte meg svak, redd, usikker, handlingslammet, bundet. Jeg klarte ikke å falle til ro. Jeg klarte ikke å være takknemlig. Ville bare gråte, og ble sint på meg selv for at jeg ikke klarte å la være å være nedstemt. I ettertid har jeg innsett at dette er mye mer vanlig enn man tror, noe jeg skulle ønske jeg visste på forhånd. Poenget er i alle fall at jeg kun så det som var tøft. Jeg syntes det var skummelt å skulle passe på et nyfødt barn. Folk spurte meg hele tiden hvordan jeg hadde det, og jeg smilte og sa at alt gikk fint. For jo, det gikk jo fint. Men på samme tid var det vanskelig. 

Nå er det snart syv måneder siden fødsel, og jeg ser tilbake på en sårbar, fin, unik, tung og ny periode av livet. Hardt arbeid. Utfordrende. Gledesfullt. Tårer og latter, sang og kos, bleier og gulp, googling, ammehjelpen.no, nattamming, trilleturer, vrælings på biltur. Men ååå, så fint det er når hun smiler, tøyser, babler og ler, prater, ruller rundt og leker, strekker seg etter meg, smiler når hun ser meg, roer seg inntil meg etter å ha vært urolig, ja, og ser på meg med de store øynene som elsker å titte på alt, og som alltid smiler når de møter mine.

Jeg syns det er så utrolig fint å være mamma. Jeg føler meg så heldig og takknemlig som har fått Hermine! For en velsignelse hun er! Det er hardt arbeid å være småbarnsmamma, og samtidig ville jeg ikke bytta det mot noe som helst! Rart, ikke sant? 

Altså, klart jeg takker ja til litt alenetid i ny og ne. For ja, når jeg da har tatt meg et lite kvarter for meg selv savner jeg henne etter fem minutter... Hur skal det gå, haha! 

Året 2021 har gitt oss livets aller fineste gave, og vi gleder oss til å gå inn i 2022! Som jeg alltid sier, og som jeg oppriktig mener: Det beste i livet kommer NÅ! Jeg vet at Gud har massevis av fine gaver og overraskelser i det nye året. Masse latter, glede, fine minner og kvalitetstid med kjente og nære.

God jul, kjære venner. Jeg håper du koser deg og har en fredfull tid. Herren velsigne deg og bevare deg 🤍

Mathilde.

Min lille Hermine

 

Plutselig sitter man der med en 4 måned gammel baby. Ja, plutselig! For jeg husker fortsatt da jeg bestemte meg for at jeg ville bli mamma. Jeg husker det som om det var i går at jeg tok den første graviditetstesten. Jeg husker følelsen jeg hadde da magen eeendelig begynte å poppe litt rundt jul. jeg husker tårene vi felte da vi fikk vite at vi venta på ei lita jente. Og jeg husker den kvelden riene begynte, og jeg forsto at fødselen faktisk var i gang. Nå skulle vi snart få møte henne. 

I dag er jeg mamma til ei lita tulle på 4 måneder. Min egen lille Hermine. Hun elsker å prate. Hun er uttrykksfull, og viser glede med hele ansiktet og hele kroppen. Hun sier veldig (les: veldig) tydelig i fra om hun er misfornøyd (der har hun arva Skarsem-temperament). 

Hun elsker blikk-kontakt, ansikter, smil og tøys. Hun liker å synge, og gjenvinner nesten alltid et smil. Hun er opptatt av detaljer, farger, mønster  og bevegelse. Hun liker ikke å sove, og kjemper alltid med hele seg om å være våken, enda så trøtt hun er. Men hun roer seg til lyden av lovsang eller sangen om alle kilebukkene. Da gliser hun og spreller og er liksom storfornøyd. 

Sitt eget speilbilde er noe av det fineste hun vet, også er hun veldig glad i å smile til både mamma og pappa i speilet. Hun syns det er greit å kjøre bil, helt til det plutselig er veldig ugreit, og da skriker hun som om livet står på spill. (Kanskje er det bare smokken som har falt ut eller lua som er litt for varm)...

Hun elsker mamma og elsker maten mamma gir (Ja, vil helst spise hver eneste time om hun får!) 

I dag våknet vi klokka 08.00. Vi lå i senga og bablet, sang og tøyset. Så tok vi et morgenbad og kledde på oss. Da var det jammen på tide med første dupp. Vi spilte lovsang (The Blessing) som hun hørte MASSE på da hun lå i magen, og sovnet i armene mine til den. Nå sitter jeg her med frokosten og en kopp kaffe og tenker på det fine, nye livet som Daniel og jeg har skapt oss. 

Jeg skal ikke lyve; det er tøft til tider, og det er uten tvil en omveltning å gå fra å være "unge og frie", til plutselig være foreldre til et lite menneske som krever absolutt alt av oss. Men det er mest fint. Absolutt mest fint. 

Jeg føler meg så enormt velsigna med alt som har kommet min vei i livet. Tenk at jeg er så heldig som jeg er. Jeg lever i vakre Norge. Jeg er sunn og frisk. Jeg har en ektemann og en fantastisk nydelig baby. Jeg har et eget hus og egen bil. Jeg har fantastiske venner rundt meg, og en familie som elsker å være sammen. 

De gangene Hermine våkner x antall ganger om natta for å spise, bæsje eller har vondt i magen, de gangene jeg ikke får roa henne, håret mitt er fett og jeg ikke har fått dusja på ei uke, og klærne er full av gulp, kan jeg likevel (om jeg prøver hardt nok) huske hvor heldig jeg faktisk er. 

Gud har aldri lovet at ting skal være lett, men det skal være verdt det. Litt sånn er det på de tyngre dagene. Slitsomt ja, men verdt det. For plutselig sover hun mye, er smørblid og glad og tøysete, jeg har overskudd til å rydde, vaske, ta en dusj og se serie. Livet er litt sånn, og hverdagen går litt opp og ned. Det kommer alltid en ny dag! Hvor deilig er ikke det!? 

Jeg håper du har en nydelig formiddag, kjære deg. 

Den siste tiden før fødsel

 

I dag er jeg i uke 39 (39 + 0). Det er seriøst bare 10 dager igjen til termin, og jeg kan nesten ikke tro at jeg snart er i mål. Den siste tida har det "skjedd mye", på en måte. Jeg liker godt å fylle hver dag med et eller annet, slik at tida går litt fortere. Vi dro til Ekne på torsdag og ble til mandag, 17.Mai. Nå er vi hjemme igjen, og ventetida føles ganske reell - men heldigvis har vi litt å tenke på og planlegge, og det er fint med litt å tenke på som ikke nødvendigvis er å vente på fødsel hvert minutt hver dag de neste ukene, hehe. 

Torsdag 13.Mai la vi inn et bud på et hus på Melhus. Fredag FIKK VI HUSET! Endelig er vi faktisk huseiere, og vi er utrolig glade - og litt spente og småskremte over avgjørelsen, hehe. Men nå kan vi endelig glede oss over at vi eier et hus og at vi om ikke lenge kan flytte inn i det. Nå blir jeg altså melhusjente igjen! #I-am-coming-home :) Nå gjør vi alt vi rekker før baby kommer - slik at vi får solgt leiligheten vår så fort som mulig! 

Det har vært så utrolig dyrebart å hvile mye, være på Ekne hvor tida står stille, være masse sammen med familien og bare koble skikkelig av. Den siste tiden av graviditeten har vært (og er) veldig fin, og jeg er glad for at jeg har fine dager å se tilbake på mens jeg går her og uffer meg over at magen er stor, føttene hovne og hodet litt all over the place. 

Her kommer en liten bildedryss over livet de siste dagene/uka: 

Livet er fint, Gud er god, sola kommer og ting faller på plass! Jeg håper du som meg nyter dagene og klarer å leve i nuet - tross alt som er å strekke seg etter, være det fødsel/baby, hus, sommer, ferie... Husk at livet du lever også gjelder akkurat her og akkurat nå :) 

Klem fra meg, som smører meg med tålmodighet hver eeeneste dag, hehe!  

Høygravid og babyshower #Bildedryss

 

Hei kjære venner! Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg stakk nesa innom denne bloggen, og jeg frykter at jeg blir å være enda mer busy når lille babyjenta vår kommer om cirka 3 uker. Kan nesten ikke tro at vi har kommet til termin allerede. Noen dager har det føltes som en liten evighet, men denne våren har bare rast avgårde. Nå har vi kommet dit at det faktisk kan skje NÅR SOM HELST! Vi er helt i ekstase. Det begynner for alvor å gå opp for oss at vi faktisk skal ha en baby. 

I dag vasket vi det siste av babyklærne (mye av det jeg fikk i gave på babyshoweren min i går), og dermed ble jeg enormt gira på å tenke at jeg snart skal ha en liten baby å kle opp i de alt for søte klærne. Altså, she´s gonna´ be a fashionista!!! Haha. Alt er egentlig klart for lille jenta vår nå. Vi har senket skuldrene med tanken om at hun blir å bo de første månedene av livet sitt i denne leiligheten frem til at vi endelig finner drømmehjemmet vårt (forhåpentligvis ganske snart). Så nå går det i å vente, drømme, be og takke for alt vi går i møte. Livet er SÅ FINT om dagen! <3 

I går ble jeg overrumplet med tidenes FINESTE babyshower. Jeg ble rørt til tåååårer! Jeg hadde en tanke om at babyshower ikke kom til å bli noe av grunnet covid, men i går hadde altså hele den fantastiske fine buketten min av gode folk samlet seg UTE i det forfriskende og turbulente vårværet for å feire meg. Jeg er så takknemlig og rørt til tårer! 

Vi kom kjørende og ble møtt i gårdsplassen av heeele hurven (bortsett fra et par stykk som ikke kunne komme grunnet reise, sykdom, jobb etc). Der sto de og jublet i en real velkomstkomite! Jeg fikk en nydelig blomsterkrans og velkomstdrink! Partyteltet hadde de møblert og dekket på til Afternoon Tea i skikkelig Mathilde-spirit - te, kaffe, deilige kaker og god mat. Dessuten ble det leker og gøy, og en stooor dunge med såå mange fine gaver. Jeg er helt i ekstase over at jeg fikk denne ettermiddagen med alle de fine og gode menneskene jeg har rundt meg. Jeg våkna bokstavelig talt opp med et stort GLIS! 

Nå ser vi enormt frem til sommer og varme - til baby - til rød-dager i mai (hehe) - og aller mest, til å ENDELIG få møte lille H! 

Vi blogges snart, kjære dere. 

    Kanskje jeg til og med slenger med en liten selfie med meg og lille baby neste gang vi sees? (Hihi) 

        Mathilde. 

9. Mars. 2021 - ventetid

 

Hei kjære deg! Hvordan går det med deg? Jeg håper alt står bra til, tross at været viser seg å være helt idiot med tanke på at vi faktisk er inn i første vårmåned... (Skulle det ikke ha vært sol og hestehov nå?) 

Jeg sov lenge i dag. LENGE. Og det var uten tvil nødvendig. De siste ukene har jeg sovet skikkelig dårlig. Det kan godt hende det kommer av at jeg nå er inn i tredje trimester, at magen og kroppen generelt er tyngre, at blæra får mindre plass og alt det som følger med... Heldigvis er jeg hjemme for tida og kan ta igjen den tapte søvnen senere på dagen. For meg er det helt kritisk å få nok søvn og nok hvile for ikke å gå på en smell med hodepine, svimmelhet eller kvalme og oppkast. 

I går sov jeg alene i egen seng. Daniel er på jobbtur, og jeg merket at det var vanskelig å klare å sovne uten ham ved min side. Før jeg la meg scrollet jeg på Instagram og så hvordan en småbarnsmor delte en kort historie om hvordan hun hadde vært helt utslitt og sagt til Gud at hun ikke orket en dag til med samme tempo. Hun våknet dagen etterpå og hadde en helt fantastisk dag. Jeg bestemte meg derfor for å velge samme taktikk. Jeg bad til Gud om at jeg skulle klare å sove natta igjennom uten å våkne opp for å tisse eller skifte posisjon på grunn av ubehag osv. Jeg våkna kl. 07.00 og hadde faktisk sovet heeele natta - uten en eneste tissepause eller ubehagelig posisjon. Takk, Jesus! Jeg snudde meg på siden og lukket øynene, og vipps så våknet jeg klokka 11.00. 

Nå sitter jeg her med formiddagskaffen og spiser frokost, og det føles så godt å være uthvilt for en gangs skyld. Nå gleder jeg meg til at Daniel kommer hjem om bare noen timer. Han har bare vært borte ei natt, men jeg merker at jeg er mye mer "avhengig" av Daniel for tida enn ellers. Kanskje er det baby i magen som savner pappaen sin, hehe.

Per dags dato har jeg mange tanker i hodet, og hadde faktisk en liten krise-meltdown med Daniel en dag for ikke så lenge siden. Heldigvis kjenner mannen min meg godt nok til å hvite at alt kaoset jeg har i hodet er kaos nettopp fordi jeg ikke har det skrevet ned - og derfor foreslo han å skrive ei liste over de tingene som jeg stressa over; være det at vi enda ikke har kjøpt stellebord, at vi må kjøpe hus, at vi måtte ta oppvasken (haha) og hva vi skulle ha til middag. Store og små ting i en og samme mølje blir altså kaos. 

Ikea: "Er denne fin å ha til baby?" 

Vi er i en periode nå om dagen hvor vi venter. Vi venter på våren. Vi venter på baby. Vi venter på hus. Og hus er kanskje den tingen som opptar tankene aller mest akkurat nå. 

Vi har noen hus vi er nysgjerrige på, og er derfor i en prosess hvor alt vi tenker på er nettopp dette: hus, hus, hus. Det er jo ingen hemmelighet at vi ikke ønsker å oppdra barn i en leilighet på 31 kvm, haha. Målet er å kjøpe hus nå så fort som overhode mulig, og rekker vi ikke å flytte inn før babyen kommer så er det heldigvis ingen krise, og da har vi jo faktisk et hus som venter på oss. Da vi ble gravide i slutten av august trodde vi jo at vi skulle rekke å kjøpe hus før jul, men fant altså aldri et hus som vi faktisk ville ha. Derfor er vi altså her vi er nå, snart i uke 30, snart fødsel - og uten hus. MEN! Vi har troa, og ser allerede nå at våren byr på nye spennende muligheter. 

Ellers er det mye liv og spark i magen om dagen, og det er selvfølgelig veldig gøy. Nå er det bare 80 dager igjen til termin - og vi har begynt å glede oss voldsomt mye til å møte den lille i magen! Faktisk er det nesten alt jeg tenker på (når jeg ikke tenker på huset vi ønsker oss, hehe). 80 dager!!! Det er faktisk bare litt over 2,5 måned det. Fy søren, så fort det går nå! 

Å gi ut ENDA ei diktbok...

 

Hei kjære venner! Som mange kanskje har fått med seg har jeg fått klarsignal fra forlaget mitt om å gi ut enda ei diktbok/tekstsamling. Dette er jo nesten litt for godt til å være sant, og det var jo ikke egentlig en del av planen å gi ut enda en diktbok... men litt som sist gang har jeg i løpet av det siste året samlet sammen tanker, scenarioer og ideer til en bunke med tekster som jeg nå har lagt sammen og som har blitt til manuskriptet "Det kommer ikke til å vare". 

Boka er en samling tekster som har en samlet rød tråd om det tapte og det glemte. Samtidig er denne boka litt mindre subjektiv og personlig - og strekker seg heller mot "de andre". I et forsøk på å granske mennesker rundt seg blir jeg-et (og alle de ulike jeg-ene, haha) konfrontert med å granske og prøve å forstå menneskers adferd... 

Hvor ble du av? Hvem er du nå? Husker du da vi var barn? Hvorfor mistet vi den barnlige leken da vi ble voksen?

Jeg har slik som forrige gang fått i oppdrag fra forlaget om å samle inn forhåndsbestillinger på boka! Ønsker DU å støtte meg i dette kan du sende meg ei melding på facebook/pm med navn, epost/telefon og adresse - så skriver jeg deg opp på lista over forhåndsbestillinger. Boka koster 298 kr + 50 kr porto - og blir sendt rett hjem i postkassa di! 

På forhånd takk til hver og en som velger å kjøpe, det betyr mer enn dere aner! 

* 

Jeg skal være heeelt ærlig! Det å skulle samle inn kjøpere til egen bok er en nok så sårbar greie. Jeg kjenner at jeg går langt utenfor komfortsonen min i denne prosessen, men jeg vet at det å pushe sine egne grenser er eneste måten å konfrontere frykt og overvinne den på! 

Som skribent (og forfatter) er man avhengig av å markedsføre seg selv og by på det man har: et produkt man kan være stolt av! Da jeg jobbet for trd.by/adresseavisen publiserte jeg innlegg ukentlig i et år, og fikk herdet meg i det å skulle by på meg selv og tåle at andre tenkte og mente ting om meg. Det skal bare mangle, spør du meg, når en byr på seg selv på et så offentlig plan. 

Det er kanskje ulempen med å velge å satse på et kreativt yrke - nemlig det å tåle at hvordan produktet blir tatt i mot er subjektivt, og at det ikke nødvendigvis faller i smak hos alle. 

Men øvelse gjør mester, og jeg tror man kan lære mye ved å tørre å by på seg selv - og tørre å si til seg selv at; Ja, jeg er bra nok. Det jeg har er bra nok og jeg er verdt det - være det å skulle selge et produkt, by på seg selv i sosiale sammenhenger, gå på jobbintervju, skrive søknad, invitere en person på en kopp kaffe eller hva enn det skulle være... tørr å tenk at DU er bra nok og at det du HAR å by på er bra nok! 

... Ta det fra meg! Jeg (som er en nok så dårlig selger) er nå avhengig av å selge et produkt som jeg selv har produsert og skrevet - og dermed by på meg selv for alt det er verdt, haha! Til tider kleint? Ja. Ubehagelig? Ja. Men så vet jeg jo - og det skal du også vite - at frimodighet har stor lønn! 

Jeg hadde ikke fått gitt ut boka mi hadde det ikke vært for at jeg sendte det inn til et forlag. Jeg hadde aldri endt opp med Daniel (som for meg er verdens beste ektemann) hadde det ikke vært for at jeg faktisk bød på meg selv da vi ble kjent. Jeg hadde ikke hatt jobben min hadde det ikke vært for at jeg sendte inn og spurte om de trengte folk! 

Så hvordan kan DU gå ut av komfortsonen din i dag? Kanskje kjenner du at en tanke brenner på innsiden av deg nå mens jeg skriver...? Er det noe du skulle ha gjort? Noe du skulle ha sagt til noen? En søknad du har lyst å sende inn men som du ikke helt tørr...? 

Frimodighet har stor lønn. Just sayin´ ... 

Ha en nydelig dag, kjære venner. 
Vi blogges snart! 

Mathilde. 

You should go and love yourself

GRAVID! Vondter hist og her. Våkner på morgenen av at jeg må tisse, sover dårligere, vanskeligere å finne en god sovestilling, konstant utslitt, hodepine etter en kvart dag på jobb, andpusten av å gå opp trappa, må sove etter jobb på de tyngste dagene. En liten tur rundt nabolaget gjør at både lysk og bekken nesten kollapser (føles i alle fall slik). 

Ja, det er ikke bare bare bare. Men igjen, så er det jo bare for en liten periode. 9 måneder, faktisk. Sånn cirka et helt skole-semester. Så det er ikke lange tida man har på seg til å bli gravid, finne ut at man er gravid, komme seg gjennom kvalme-ukene i begynnelsen, få babybump, rekke å kjøpe inn det som trengs og mentalt forberede seg på det som skal skje. Plutselig er ikke 9 måneder så veldig lang tid likevel. 

Er det èn ting jeg har lært meg de siste månedene så er det hvor enormt vanskelig det er å legge i fra seg "flink pike"-tankene jeg stadig bærer og konstant forsøke å presse meg til å se, være og fungere som normalt. Noe som er helt rart å tenke på ettersom jeg faktisk er i en ganske så unik og voldsom prosess om dagen... men jeg har rett og slett hatt vanskeligheter med å forstå mine egne behov. 

Og nå har jeg kanskje gått på veggen litt. 

Jeg la merke til tankene da jeg begynte å fokusere på størrelsen på magen min. I begynnelsen gikk jeg bare rundt og venta på at den skulle poppe, og spesielt da det nærmet seg uke 18 og 19. Da tenkte jeg: nå må det jo særr komme en bump snart! Det tok litt tid, og de sier jo at det er sånn det er med førstegangsgravide. Men da magen endelig begynte å poppe for real ble jeg jo både stolt og glad. Det skjedde i romjula en gang, husker jeg rett. Og det var stort! Endelig kunne jeg kle meg i klær som faktisk fremmet en babymage og ikke bare en halvchubby oppblåst godterimage, haha. 

Nå vokser magen stadig, og bevegelsene til lille baby Thrana er jo også mer og mer gjenkjennelige. Det føles som et lite mirakel hver gang jeg kjenner et lite spark eller dytt. Slike øyeblikk gjør at jeg blir påmint hvor heldig jeg er som får oppleve dette her. 

MEN! Det kjipe med det å gå gravid og samtidig være svært opptatt av kropp og helse (jeg har jo dessverre fokusert alt for mye på kosthold og kropp de siste årene), er jo at jeg som gravid faktisk sammenligner meg med andre gravide. Jeg sammenligner størrelse på mage, på hvor mye eller lite de har lagt på seg i samme uke som meg og på formen deres generelt. 

Det var ei som så magen min da den endelig hadde poppet og som sa: "Wow! Magen din er stor til å bare være i uke x!" Da hadde jeg enda ikke begynt å tenke over at størrelse på mage var en greie, og at man kanskje har stor eller liten mage. Og jeg aaaner ikke hvorfor, men jeg ble så enormt usikker, ja, nesten skamfull! Jeg fikk ikke lyst til å vise frem magen i det hele tatt. Jeg ville bare gjemme meg bak alt for store klær og late som den ikke eksisterte. 

Og hvorfor!? Skal ikke en babymage være en positiv ting? 

Nå som jeg har kommet meg godt over halvveis i svangerskapet har jeg rett og slett bare bestemt at jeg ikke skal fortsette sånn her lenger. Alle kropper er ulike - og alle kropper ER fine! Gravidkroppen er faktisk nydelig, det har jeg alltid tenkt! Så hvorfor skal jeg da ikke elske min egen? 

Jeg har aldri tenkt over at gravidkroppen kan være vanskelig for jenter å tilpasse seg til, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kjenne på kroppspresset eller på sammenligningen generelt. Jeg har alltid gledet meg til å bli gravid, til å gå i søte kjoler og ha en rund og god mage å vise til. Plutselig begynte jeg å stresse over om magen min var større enn andres, om jeg så feitere ut enn andre gravide, om jeg var en dårligere gravid fordi jeg ikke maktet å trene som normalt eller i det hele tatt leve som normalt slik andre gravide greide helt fint... Sammenligningen ble farlig! 

Jeg vokser stadig - både fysisk og psykisk. De siste månedene har jeg lært mye om meg selv, hva jeg klarer og hva kroppen min faktisk klarer! Det største mirakelet er jo det den holder på med akkurat nå: produserer et helt nytt liv. Det er en ganske så voldsom jobb spør du meg, og min kropp KAN! Det er jeg stolt over. 

Fokuset mitt må jo først og fremst være at lille mini skal ha det bra og vokse seg stor og sterk og sunn! En viktigere jobb enn det har jeg faktisk ikke, selv om jeg har blitt kapret av "flink-pike"-syndromet og gjort et forsøk på å fungere og virke og se ut som normal. Men akkurat nå er jeg ikke "normal." Akkurat nå fungerer jeg ikke som normalt. Jeg lever i en unntakstilstand hvor fokuset mitt må være på lille mini - og på at jeg selv skal ha det bra frem mot fødsel. Og helt ærlig så har jeg ikke hatt det bare bra. Men fra nå av skal jeg det. 

Vi har mer enn nok fokus på både kropp og sammenligning sånn ellers. Det å være gravid er jo en helt unik tid hvor kroppen forandrer seg mye og jobber på spreng for å produsere et helt nytt menneske! For en superkraft det er! Det gjør meg stolt å være kvinne! Det gjør meg stolt å være meg og få den ære av å bære frem et barn. Jeg tar det absolutt ikke for gitt! Jeg vet at det finnes mennesker som ikke er i stand til å bære frem barn av ulike årsaker, eller som strever lenge før de får det til. Jeg er derfor heldig! Ingen kropper er like, men alle kropper er bra kropper! (En fin påminnelse til deg som til meg!) 

Stor gravidmage, liten gravidmage, masse energi, konstant utslitt, kvalme eller ikke kvalme... det finnes tydeligvis ingen fasit, og det er jeg glad for! Jeg heier på meg selv, jeg heier på kvinnekroppen, og jeg heier på gravide kvinner som går gjennom mildere og verre utfordringer og tanker enn det jeg gjør. Vi bærer frem et helt nytt liv! Hvor kult er ikke det!? 

 

Februar, update, sammenligning etc.

Hei venner! Håper alt går bra med hver og en av dere. Nå er jeg påbegynt uke 26(!), og det føles helt vilt å tenke på. Det var jo i går jeg oppdaga at jeg gravid... (altså, det føles i alle fall sånn)

De siste ukene har det vært fullt kjør. Ikke at jeg egentlig har hatt veldig mye å gjøre, men kroppen min har vært uforutsigbar og gjort seg utslitt av den enkleste ting. Bare det å gå til butikken har tappet alt ut av meg til tider... Men! Jeg klager ikke. Eller, jo litt, men jeg mener det ikke på ordentlig, hehe. For nå har jeg begynt å innse at A) jeg går inn i tredje trimester om to uker og B) at jeg faktisk skal føde om snart bare 100 dager. Fy, så fort tida går! Og jeg gleder meg helt enormt til å møte det lille nurket som ligger og godgjør seg i magen min om dagen! For en velsignelse å få bære frem denne lille jenta!

Nå for tida er fokuset mitt å ta vare på meg selv. #DoctorsOrders. Jeg har pusha både kropp og sinn i mot det å fungere nogenlunde som normalt, og møtte så til slutt veggen. Nå har jeg altså fått i oppdrag å ta vare på meg selv og min egen helse og kropp! Og det skal jeg så klart ta på alvor. 

Det er fort gjort å sammenligne seg med andre gravide når man er i min situasjon (eller i alle situasjoner som gravid antakeligvis). Noen blir kvalm, noen legger mer på seg, noen er mer utslitt, noen får bekkenproblemer og andre ikke... og heldigvis har jeg innsett at dette er utenfor min kontroll. 

Da jeg ble gravid var jeg i god form! Fra januar 2020 og frem til sommeren trente jeg nesten daglig og var mye aktiv i hverdagen. Jeg var generelt i god form. Da jeg ble gravid følte jeg lenge på det at jeg skulle ha klart å møte graviditeten på en annen måte enn jeg gjorde, men jeg ble som dere vet helt slått ut av det. Jeg har brukt mye tid på å forstå og akseptere at alle graviditeter - og alle kvinner og kropper er ulike. Dette er rett og slett utenfor min kontroll. Og det føles egentlig helt greit. Da blir liksom denne sammenligninga litt meningsløs og uten dybde. Det er som å klage over at jeg får mer menssmerter enn andre, eller at jeg har størrelse 37 i sko og andre har 36 eller 41. Vi er ulike - og kroppene våre reagerer ulikt på det meste.  

Nå skal jeg bruke tida fremover på å ta vare på meg selv. Hvile mye, sove lenge, spise næringsrik mat, gå turer og få frisk luft, trene rygg og bekken og sørge for at jeg har overskudd til å gjøre de tingene som gir meg glede og energi. 

Det er ikke bare-bare å være gravid (jeg regner med mange mødre kan skrive under på dette), men jeg er fortsatt og vil alltid være både takknemlig og i lykkerus over at jeg er så heldig å få oppleve dette. 

Jeg ønsker deg en velsigna god uke! Klem fra lille H og meg.