Jeg har lekt "flink pike" og limt på et smil

 

I en verden full av mennesker som stadig søker å fremstå som sitt aller beste seg på en eller annen måte er det kanskje vanskelig å finne tilbake til det som er ekte, nært og sårbart. I dag minte Gud meg på viktigheten av det å leve i sannhet! For ja, hver og en av oss kan fremstå som vi selv ønsker gjennom sosiale medier, gjennom hvordan vi kler oss eller ved hvordan vi ter oss - men det å lære å kjenne noen - ja virkelig kjenne noen på dypet - krever noe mer enn fasade. Det krever at vi slipper maskene og går ut av rollene som man trer inn i i møte med ulike mennesker i ulike situasjoner.

Jeg tar meg selv i det hele tiden faktisk. Jeg limer på meg et høflig smil i situasjoner hvor jeg har lyst til å si at "det der er ikke greit." Jeg sier "det går fint med meg" selv om jeg i utgangspunktet har det ganske kjipt. Og det er ikke bare meg, det er jeg sikker på. Det er en del av den sosiale normen, er det ikke det? Vi skal ikke vise eller gi for mye av oss selv. Vi holder oss på overflaten, og holder det nærmeste og dypeste for oss selv, slik at det ikke skal bli skadet eller utfordret på noe som helst måte. "Joda, jeg har det fint. Litt travelt for tiden, men sånn er det jo for mange, hehe." 

... Ja, kanskje er det travelt for mange. Ja, kanskje er det flere av oss som er slitne. Kanskje er det tøft å leve i dag. Kanskje sliter du med tanker som du ikke tør å dele videre. Hvorfor skal vi si "hehe" og bare riste det hele av som unødvendig tøv? Ja, som om følelsene dine ikke betyr noe? De betyr jo noe. Kanskje har du en dårlig dag, eller en dårlig uke. Kanskje går du gjennom en krise i livet. Og det vil jo gå over, som regel. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal late som ingenting når alt vi egentlig trenger er en hånd, en klem, et godt ord eller bare et menneske som ser oss og kan lytte. Hvorfor kan vi ikke ta hverandre i hånda, se hverandre inn i øynene og si - "Jeg vet. Jeg og." Hvorfor kan vi ikke for en gang skyld slippe maskene og tørre å vise hvem vi er og hvordan vi har det, akkurat her og akkurat nå? 

Jeg savner enda mer ærlighet og ekte-het i dagens samfunn! Jeg savner mennesker som tør å vise øyeblikk med svakhet og som tør å være sårbar. For det å være sårbar er ikke å være svak. Det å vise dine svake sider er ikke å være svak. Styrken bygges i de mennesker som tør å vise seg fra flere sider enn den perfekte fasade. For den fasaden så mange av oss fremmer er jo aldri ekte. Og det vet vi jo, alle sammen! Det er nettopp det som er problemet. Vi bare spiller med, alle sammen. 

Men Gud åpenbarte dette for meg i dag. Han minnet meg på situasjoner hvor jeg også, som mange andre, har forsøkt å fremstå og fremmet meg selv som ditt og datt, og hvor jeg ikke har vært helt ærlig. Jeg har lekt "flink pike" og limt på et smil. Men så er det engang sånn at vi mennesker trenger hverandre - og da ikke bare for å ha noen å være sammen med, men noen å dele oppturer og nedturer med. Noen som kan bære deg når du er tom for krefter, som kan støtte deg når du vakler - og som du da senere kan bære og støtte når han eller hun selv er tom for krefter eller vakler. For vi vil miste krefter. Vi vil vakle. Og da trenger vi hverandre. 

Så kanskje kan det være et nyttårsforsett for 2021? Kanskje skal vi slippe maskene, gi slipp på fasade - og tørre å møte mennesker med ærlige tanker og åpne hjerter. Her er jeg! Hel og skrøpelig, svak og sterk, modig og motløs, sint og glad, sårbar og tapper. 

Hvordan har du det i dag - og hvordan kan jeg møte deg der du er og som du er?