En lekse jeg har lært -

 

De siste månedene har det blitt viktig for meg å bruke tida mi på så mye annet enn sosiale medier. Jeg har - som mange andre - vært helt oppslukt i ting som ikke egentlig har hatt særlig betydning i det store bildet og det lange løp. Sosiale medier og tv-serier har vært kilder som har tatt svært mye tid tidligere, men som jeg nå kjenner at jeg ønsker og trenger en liten pause fra. Og kanskje ikke bare en pause - men en real forandring(?) 

For det første har jeg jo ligget mye hjemme og vært dårlig, så det har fristet generelt lite å scrolle på telefonen. Ja, det har blitt litt serier her og der, men for det meste har jeg sittet i en stol, drukket te og stirret tomt ut i lufta og forsøkt å holde måltidene nede. Nå som formen stadig bedres (nå har jeg hatt flere dager uten oppkast, haha), så ser jeg at jeg fortsatt lengter etter noe mer enn det man finner på tomme, lysende skjermer dag ut og dag inn. 

Det er som om Gud bare hvisket litt i øret mitt at, "Hei du. Nå har du mista litt fokus..." For i det samfunnet vi lever i er det fort gjort og la seg rive med av trender, hvordan man skal og bør være, henge seg opp i at instafeeden ikke blir så fin og gjennomført med det perfekte matchende filteret som du ønsket - og alt det meningsløse styret der. For det er jo nettopp det som det er: meningsløst styr. Det er ingenting av det som er ekte og det bærer ikke frukt i livene våre. Jeg for min del bygger bedre relasjoner i gode dialoger ansikt til ansikt med mine venner, tross messenger (akk ja) kan være en god kilde til kommunikasjon i travle tider. Men å bygge livet sitt på noe så overfladisk og lite bærekraftig som sosiale medier tror jeg er som å bygge huset sitt på sand (om jeg nå skal ta en real god bibelsk metafor). 

Jeg for min del har bygget livet mitt på sosiale medier i litt for stor grad over litt for lang tid nå. Jeg har ikke bygget livet mitt på fjell - på noe stødig, varig og fast. Og nå har jeg altså kommet dit at alt det jeg har bygget livet mitt på føles tomt og meningsløst og ubetydelig. Noe det faktisk er og har vært. 

Hva vil jeg egentlig bygge livet mitt på, fra nå? 

Nå som jeg har en baby i magen har jeg blitt mer og mer bevisst på at jeg ønsker å finne tilbake til den beste meg - slik at jeg kan bære frem og oppdra dette barnet til å få det beste og mest bærekraftige livet overhode mulig. Og for meg er det kun en ting som noensinne har gitt meg en oppriktig glede og en oppriktig fred - og det er livet med Gud! 

Jeg har blitt mer og mer klar over at jeg som person både har det bedre - og er bedre mot andre - de gangene jeg ikke setter meg selv først, men Gud først. For mange (kanskje spesielt de som ikke tror) så vil dette høres veldig rart ut, det kan jeg forstå. Og ja, kanskje er jeg litt rar. Men om jeg så må være litt rar i verdens øyne for å være mitt beste jeg så er det så absolutt verdt det! For det er ikke før du har mistet litt fokus og blitt litt forvirra over hva som egentlig er meningen med noe som helst at du gjerne finner tilbake til det som er sannheten in the end. Det er som en dårlig Hollywood-film. Det starter bra, man får en liten crash-bom-bang hvor det regner og ingen skjønner noe som helst og ingen har det bra - til du kommer til the big happy ending hvor alt bare løser seg. Hovedrollen har lært en lekse og alle lever lykkelige i alle sine dager. Noe sånt. 

Kanskje ble leksa mi enkel: Jeg har vært selvsentrert, og det har ikke vært tilfredsstillende i det lange løp. Fokuset mitt har vært på meg selv, på hvordan jeg kan fremstå som best mulig og vise at livet mitt er slik jeg har ønsket at andre skal se det - og så står man igjen med at ingenting av det man har fremmet eller gitt har vært noe som helst viktig, betydelig eller nyttig. Jeg har satt hodet mitt fast i eget rumpehull (beklager bildet), og ikke sett lengre enn til min egen nesetipp. Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg bo? Hva er meningen med mitt liv? Hvordan kan jeg etterlate fotspor og bli et viktig og meningsfullt menneske i denne verden? Og fellesnevneren er: Meg. Meg. Meg. Meg. Og kanskje er vi litt sånn, alle sammen. Litt sånn opptatt av hvordan vi fremstår, opptatt av hva vi kan gjøre og bli... og så glemmer vi at vi faktisk er en liten bit av noe mye større enn oss selv.  

Og derfor står det nok så stille på sosiale medier for meg om dagen. Derfor skrives det ikke hyppige innlegg til verken adressa elle her på bloggen. Kanskje svarer jeg litt seint på meldingene du sender. Kanskje tar jeg ikke alltid telefonen når du ringer. Men for meg er øyeblikkene i stillhet med musikk, en kopp te, en god bok og egne tanker verdifulle for meg; øyeblikk hvor jeg er i dialog med mennesker jeg verdsetter og er glad i, øyeblikk med familie og venner, øyeblikk med Daniel...  og ikke minst, øyeblikk hvor jeg plutselig kommer på at Gud er med meg og har vært med meg hele denne tiden. Da finner jeg meg selv igjen, og blir påmint hvor lite viktig alt annet stress og tøv faktisk er. For i Guds øyne er jeg akkurat der jeg skal være, nemlig sammen med Ham.