30.09.2020

Venter bare på drømmeboligen

 

Det er som om jeg bare vet at noe skal skje snart. Tanken på framtida gir meg sommerfugler i magen. Daniel og jeg har bestemt oss for å ta noen konkrete steg mot den framtida som vi ser for oss og som vi vet at vi vil ha, og søker nå det livet vi faktisk ønsker og drømmer for oss selv. 

Vi har lenge visst at tida her i Trondheim har vært midlertidig. I alle fall det å bo så sentralt og urbant som det vi gjør nå, i en liten leilighet ganske så midt i byen, gåavstand til det meste og med busser til byen hvert tiende minutt. 


Vi har hatt det kjempefint de siste fire årene våre her. Vi flyttet hit i 2016 etter å ha vært litt her og litt der. Jeg vokste opp på Melhus, bodde deretter et år i California, for så å bo siste år hjemme hos mamma og pappa før jeg gifta meg. Daniel vokste opp i Bodø og har så bodd i Levanger fra han var rundt 17 år. Han flytta hjemmefra da han reiste i militæret i 2013, og videre til Steinkjer for å studere. Da vi i 2015 ble mann og kone flytta vi sammen i et lite rødt hus på Ekne, et idyllisk lite sted litt i Nord-Trøndelag, litt sør for Levanger, og der levde vi drømmelivet i et trekvart år. Men ja, dere har vel hørt den historien mer enn nok ganger nå, hehe. Funny enough var det faktisk det året på Ekne at jeg starta å blogge, og bloggen har jo vist seg å åpne opp muligheter for meg, samt vært en fin plattform til å holde penna varm. 

Det var i alle fall høsten 2016 at vi begge ble studenter og flyttet til byen. Her har vi bodd og skapt oss mange gode minner. Men nå er det altså på tide med noe annet, og jeg kan neste ikke vente!

Så langt vet vi faktisk ikke helt hvor vi ender opp, og vi er fortsatt på utkikk etter drømmeboligen. Men vi har noen krav som vi holder fast ved, noe som selvfølgelig snevrer inn markedet men på samme tid gjør oss sikre på at vi ikke blir å ta noen impulsive beslutninger på noe så varig som barndomshjemmet til våre kommende barn. Her ønsker vi å treffe blink på første forsøk, og derfor har vi massevis av is i magen. 

For en stund tilbake gikk jeg en times lang tur rundt på Moholt, langs stien opp mot Dragvoll og ned til Nardo igjen. Sola skinte, det var fredfullt og stille, og jeg kjente meg skikkelig levende og fri. Likevel var det noe i meg som ikke ble helt tilfredsstilt. Det suste stadig biler forbi og jeg var ikke alene...  ikke helt, liksom. Og ja, det var stille, men bare til jeg faktisk begynte å lytte. Og midt i den såkalte stillheten ble jeg bevisst på at det var langt i fra stille. Selv på en søndag kunne lyden av byens pulserende liv rommes som ekko. 

Akkurat nå er vi godt inn i hverdagen igjen. Daniel trives godt i sin nye jobb, og jeg er også tilbake til rutiner igjen. Ting faller stadig mer og mer på plass, og nå er det egentlig bare drømmehuset som mangler. Vi ber helt konkret om at huset skal dukke opp før jul. Be gjerne med oss om det! 

Ellers håper jeg alt står bra til med deg og dine! Nyt den absolutt vakreste årstiden av alle (høsten)! Klem fra meg. 

Mathilde. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar