Den største tidstyven!

I det siste har jeg virkelig begynt å reflektere over hva jeg bruker tiden min på. Det er tanker jeg av og til gjør meg, spesielt i perioder hvor tida stopper litt opp og jeg faktisk "rekker" å kjenne litt på ting. Nå som det er sommerferie er det naturlig at jeg har mye mer tid til å gjøre som jeg selv vil, morgen til kveld, og det er altså i slike situasjoner og perioder av livet at tankene får rom og refleksjonene mine stiller seg kritiske til hvordan jeg lever, tenker eller har det. 

En av de tingene som har blitt mer og mer tydelig for meg nå om dagen er bruken av sosiale medier - og rett og slett hvor lite givende det faktisk er. Ikke bare er det et kunstig samfunn som vi stadig skaper oss fulle av bilder og tekster som vi selv fremmer for, vel - hva da egentlig? - men samtidig er det en helt enormt tidstyv. Det gjør meg nesten uvel å tenke over hvor mange timer jeg har brukt foran en lysende skjerm - og for hva? Hva gjør disse bildene og tekstene meg i dag? Husker jeg hva jeg scrolla forbi i går? Mest sannsynlig ikke. Og det skremmer meg at det er sånn, nettopp fordi det er noe som har fått så enormt mye plass i hverdagen min - og dermed livet mitt. 

Vi er sikkert hørt det nok og vi er til og med lei av å høre det, nemlig det at vi alle skulle ha kobla av for lenge siden og at vi lever i en generasjon hvor vi må bli flinkere til nettopp det. Men når skal vi begynne å ta det på alvor? Finnes det en eller annen måte å konkretisere situasjonen på slik at vi faktisk kan se - helt konkret - hva det er vi gir livene våre til? 

Hva om du visste at du skulle dø om en uke? Hva om du visste at noen du var glad i skulle forsvinne fra livet ditt for godt om bare et år? Hvordan ville du levd livet ditt da? Ville du da latt noe så kunstig og meningsløst som Instagram stjele av tiden din? 

For min del har sosiale medier gitt meg skikkelig bismak i munnen. Jeg skal være ærlig: i noen øyeblikk føles det digg å publisere det perfekte bilde med det perfekte filteret og den perfekte caption´ og få massevis av likes. Altså, vi vil jo bli likt - så hva er vel ikke bedre en hundrevis av likes på bildet sitt? 

... vel, det ekte livet da. Det må vel være litt bedre enn likes vel? For jeg har gått med strømmen i mange år, og fortere og fortere har jeg bevegd meg. Jeg har latt meg forføre og gitt mer og mer av meg selv til hele dette kunstige, parallelle univers som vi alle streber så hardt etter å få være en del av. Og nå har jeg rett og slett møtt veggen - og den veggen er helt blank. Det fins ikke mer. Ingenting å få tilbake. Ingenting som helst. 

Hvert eneste bilde jeg har publisert i sommer har vært et forsøk på å redde kreativiteten jeg trodde det gav meg, men så innser jeg plutselig at det aldri handlet om det. Det handlet alltid - og det vil alltid handle om - alle andre enn meg. Det vil alltid handle om hvordan jeg kan fremstå som mitt beste og mest kunstige meg - for at andre skal se meg på en viss måte. Og derfor kjenner jeg at jeg har fått nok. Jeg får ikke tiden tilbake. Ikke et eneste øyeblikk, ikke en eneste dag, nei ikke et eneste sekund, vil noen sinne komme tilbake til meg. 

Livet er så kort. Og vi gir SÅ MYE TID til tidstyven: sosiale medier. Og mye av det vi scroller forbi er jo så himla uinteressant uansett liksom; både for de som publiserer og for deg som ser det. Så hvorfor gjør vi det? 

Jeg vet ikke helt hva dette betyr for meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å slette Instagram, slutte å bruke Facebook - eller om jeg bare trenger en pause. Hvem vet. Men det jeg faktisk vet er at jeg ønsker å være bevisst på tiden jeg har - og hva jeg bruker den til. Jeg vil ikke sitte passivt i en sofa og scrolle meningsløst! 

Jeg vil spille gitar. 

Jeg vil skrive tekster. 

Jeg vil gå turer og puste inn deilig, frisk villmarksluft. 

Jeg vil drikke kaffe med gode venner. 

Jeg vil lese massevis av bøker. 

Jeg vil sitte rundt et bål og prate om alt og ingenting. 

Jeg vil kose med en katt. 

Jeg vil drikke saft på verandaen under sola.

Jeg vil bli kjent med en fremmed. 

Jeg vil lære meg å sy. 

Jeg vil danse. 

Jeg vil synge. 

Jeg vil sette meg i bilen og bare kjøre, uten mål og mening, men med all verdens med tid til å dra på eventyr. 

Jeg vil reise til et sted jeg aldri har vært før. 

Jeg vil bake ei kake, og lære en ny middagsrett. 

Livet er så deilig og spennende og åpent. Livet er fantastisk, og helt og fullt ditt eget. Det eneste problemet vi har er nettopp det: det er tidsbegrenset. Ingen vet hvor lenge en får, men vi vet at vi lever nå og at vi en dag skal dø. Glem alt som ligger bak. Den tiden får du ikke igjen uansett. Om dagene dine teller flere eller færre enn de som er igjen spiller ingen rolle. Det er jo nå det gjelder. Akkurat nå som du leser disse ordene. 

Si meg. 

Hva skal du bruke resten av tida di på?