Nei, jeg er fortsatt ikke en "blogger"

For en stund tilbake postet jeg et blogginnlegg som jeg kalte "Nei, jeg vil ikke bli en blogger". Altså, ironisk, I know, ettersom dette var et blogginnlegg. Og broren min bare: HØHØHØ; her kommer bloggeren som ikke vil bli en blogger. 

(Les innlegget her)

Ok, ja, I get it. Innlegget var kanskje litt forvirrende grunnet tittelen og plattformen. Jeg vet jo at dette er en blogg og at det virker tåpelig å påpeke at jeg "ikke er en blogger". Men det skal sies at jeg fortsatt står for det jeg skrev, og jeg mener det samme idag. Forskjellen er vel kanskje at jeg ikke lenger kan si at jeg ikke er en påvirker. Det har jeg forstått at jeg er. Og det er du og. Men kanskje ikke på den måten som andre "påvirkere" er i dag, de som kalles influencers... 

Det har vel gått opp et lite lys for meg. For om jeg blir påvirket av både influencers og av de hverdagslige menneskene rundt meg, så er vel også jeg en stemme som er med på å påvirke omstendighetene rundt meg. Det er vel mer det at dette skal kalles et "yrke" som er litt forvirrende. 

... for er vi ikke ALLE påvirkere? Vi påvirker og påvirkes hele tiden, gjør vi ikke det? Eller er det kun de som får betalt for det dette gjelder? Ja, de som får betalt for å reklamere for produkter? ... (Kan ikke de bare kalles reklamefjes eller noe sånn i stedet da? Ikke like pent, I know, but still...)

Jeg skjønner mer og mer viktigheten av å tørre å skrike høyt om sine tanker og meninger. Skrik, men med måte, så klart. For noen ganger kan det se ut som at hele samfunnet står for denne ene tanken, denne ene meningen, og du står utenfor og tenker: hææ?? Men så, i ett eneste sekund, i ti sekund med vilt mot tar du fatt i mikrofonen og taler høyt. Og så ser du at hodene snur seg og sier: YES. Vi er med! 

Og du innser at det er et veldig bredt og kompleks samfunn vi lever i. Du innser at man kan være enige og uenige, og likevel leve sammen. Likevel akspetere og tolerere. 

Jeg tror det som er viktig, likevel, er det å bruke det man har fått og tørre å stå i det å være seg selv, i klisjeens dyrebare vakre navn. Vær deg selv, blæblæblæ.... men egentlig, sånn helt seriøst? Ikke gå på kompromiss med den du er eller ønsker å være for å passe inn i et samfunn som stadig skifter retning. Ikke gå på kompromiss med din egen moral, dine egne verdier eller den du er.

Stå stødig du. Så lenge du står stødig har det ikke så mye å si hva som foregår rundt.