06.08.2020

Når en fremmed blir ditt viktigste menneske i livet



Tenk at vi to har vært kjærester i 8 år. Det er ganske lenge. Jeg husker selv da vi hadde vært sammen i bare et par år, at vi alltid så på de parene som hadde vært sammen så lenge, og bare: åååy... Haha. Men nå er det litt sånn: selvfølgelig er vi sammen etter 8 år, vi er in it for life, haha! 

Nå syns jeg det er rart å tenke på tiden før Daniel. Det er rart å tenke på at jeg en gang i tida eksisterte uten å kjenne ham, liksom. Skjønner du hva jeg mener? Hvordan kan en fremmed plutselig bli ditt aller viktigste menneske i livet, liksom?  


I løpet av våre siste 8 år har vi hatt det enormt fint! Vi har reist masse, giftet oss, begge har tatt bachelorutdanning, kjøpt leilighet, hatt tåpelige diskusjoner om hvem som gjør minst og mest husarbeid, kjøpt bil (og byttet bil) ledd oss ihjel, fått oss kanin ut av det blå og egentlig helt uten å tenke gjennom det... 

Nå er vi i en veldig spennende periode av livet: med mulig salg av leilighet snart, og etterhvert kjøpe oss hus! Livet kommer som det er, og man møter det når det kommer. Og vi sier straks farvel til "student-leilighet-i-byen" epoken, for å skvise oss inn blant de voksnes rekker. (Du vet, sånn på utsiden i alle fall)...  


Jeg vet ikke helt om jeg har hatt flaks, at vi er veldig like eller om vi rett og slett har knekt koden, haha, men sammen svever vi fortsatt. Vi leker, lever og nyter dagene sammen. Jeg kan med hånda på hjerte si at Daniel er livets største velsignelse for meg. 


Hurra for 8 år sammen, for 5 år som herr og fruttelirutteliru, for et herlig, spennende og rikt liv, for gode mennesker rundt oss, og for livets ulike sesonger og epoker! May the rest of our lives be the BEST of our lives! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar