Fra materialist til minimalist

La oss prate om ting. Og da mener jeg ting som i ekte ting - ting som vi eier, materialistiske greier i form av fysiske konkrete gjenstander som vi har i hjemmene våre. La oss prate om dem, er du med? 

I løpet av årene lærte jeg meg mer og mer om hvordan jeg likte å ha ting. Jeg likte for eksempel at tingene jeg eide var kun mine egne. Jeg likte ikke å låne bort klær fordi jeg erfarte at de ofte ikke kom tilbake til meg. Jeg organiserte og ryddet i tingene mine slik at jeg til hver en tid hadde oversikt over hvor alt jeg eide var. Mistet jeg kontrollen ble jeg stressa. 

Og jeg sier "var", men jeg burde kanskje si "er." For jeg er fortsatt litt sånn. Jeg er fortsatt svært ryddig og elsker å organisere. Jeg liker å ha overblikk og kontroll. 

Det som etterhvert har skjedd med meg er at denne verdien jeg har lagt på tingene mine har gjort at jeg ikke har klart å gi slipp på ting. Det er som om den ene genseren eller den buksa har så innmari mye sentimental verdi for meg - egentlig helt uten grunn. Kanskje fordi jeg har hatt de liggende så lenge og fordi jeg har kjempet sånn for å vedlikeholde og ta vare på dem. For tingene mine har alltid vært som skatter for meg! 

Og denne verdien jeg har i tingene mine er fortsatt der, men jeg har fått et helt nytt perspektiv, og jeg aner egentlig ikke hvorfor eller hvordan det skjedde. Plutselig sto jeg foran klesskapet og laget dunger med klær jeg ikke bruker som jeg nå har gitt til Fretex og til venner som ønsker å ta over dem. 

Min motivasjon? Minimalisme. 

Jeg ser på denne prosessen som å videreføre den gleden jeg har til ting. For det å kvitte meg med greier betyr ikke at jeg nødvendigvis ikke liker å eie noe eller at det ikke er lov å ha favorittplagg eller ting du er glad i. Men det er snakk om kvalitet over kvantitet, og det er absolutt en god prosess for meg å gå gjennom. Jeg har rett og slett, fordi jeg har lurt meg selv til å tro at mange av mine ting betyr mer for meg enn de faktisk gjør, blitt en liten hoarder. Jeg samler på gjenstander og tror at de er viktige for meg, når det viser seg at omtrent 50 % av tingene jeg eier faktisk er viktige for meg (kanskje ikke det engang) - og resten bare er ting jeg har liggende, sånn bare fordi. 

Jeg har altså satt i gang en prosess i form av å kvitte meg med de tingene jeg ikke elsker eller ser noe vits i. For meg startet det i klesskapet mitt. Fy søren, så mye klær jeg har hatt (og egentlig fortsatt har) liggende. Jeg har gått runde på runde for å kvitte meg med ting, og selv om jeg har kastet ut sikkert tre poser med klær er det enda mye jeg kan gi i fra meg. Jeg gir meg selv god tid i prosessen slik at jeg ikke ender opp med å kvitte meg med ting jeg kan ha nytte av, men det føles utrolig godt å få gjort det.

Jeg lover deg - det er en helt fantastisk følelse og kjenne på friheten av å kvitte seg med overflødige greier. 

Nå er det så mye lettere for meg å se den ekte verdien i tingene mine. Jeg har ikke lyst å være en person som bare kjøper og kaster som om ting ikke har noe verdi. Det finnes jo mennesker som skulle ønske de hadde noe som helst, og derfor har jeg ikke lyst å være utakknemlig. Så ja, jeg liker fortsatt å ha ting, som at jeg fortsatt elsker klær: men ved å kutte ned på mengden og heller fokusere på kvalitet får jeg mulighet til å se den ekte verdien av det jeg har. Jeg ønsker å ha klær som jeg faktisk bruker og som jeg liker. Jeg ønsker å ha bøker som jeg elsker, som jeg ønsker å lese igjen eller dele videre med venner. Jeg liker å samle på mummikopper fordi de gjør meg glad, bringer frem barndomsminner (og fordi jeg faktisk bruker dem hver eneste dag!) 

Jeg vil ikke si at jeg er en minimalist enda, men jeg kan i alle fall si at jeg inspireres kraftig av konseptet. 

Til å begynne med startet jeg å rydde for gøy. Det føltes bra å kvitte meg med ting som jeg ikke bruker eller i det hele tatt liker lengre. Og selv om jeg har kvittet meg med de posene med greier har jeg lyst til å fortsette å rydde og gi i fra meg. Skapet mitt er så mye mer luftig og har mye mer plass nå, men det er fortsatt alt for mye der enda, syns jeg. Og denne følelsen av å gi ifra seg og på en måte gi slipp er en utrolig herlig følelse. Det gir en skikkelig frihetsfølelse. Kanskje ender jeg faktisk opp som en minimalist til slutt, hvem vet? 

Ja, så er jeg fortsatt glad i tingene mine, og det syns jeg er lov. Men dette er en måte å eie ting på som gjør at jeg klarer å verdsette det jeg har på en sunn måte: jeg beholder det jeg elsker og gir i fra meg det jeg ikke bryr meg om. Og bonusen er jo at jeg alltid vil ha noe å ha på meg ettersom klesskapet vil ende opp med å romme alle mine favorittplagg (og kun det!)

Jeg gikk over klesskapet mitt og telte plagg i hver kategori, sånn for å se om jeg hadde en fornuftig mengde. Men nope, det hadde jeg faktisk ikke enda så mye jeg allerede har kvittet meg med! Så ja, jeg har fortsatt en vei å gå. Hvordan jeg ikke har blitt overveldet eller blitt bevisst på den enorme mengden før nå er faktisk ubegripelig for meg!

Jeg har så vidt dyppet tærne i dette temaet - denne avslappa og fornuftige måten å forstå verdien av både det materielle og det ikke-materielle, og helt ærlig så elsker jeg det!

Jeg håper at jeg er i stand til å kvitte meg med mye mer i løpet av de neste dagene, ukene og månedene. (og årene?)

Målet er ikke å eie mindre ting, forresten, det er det viktig å påpeke her. Målet er å eie de tingene som jeg faktisk trenger og som jeg faktisk ser en verdi i å ha, og om det gjør at jeg ender opp med færre ting i vår lille leilighet så er det fullstendig ok for meg, haha! Jeg ønsker å ha ting som gir meg glede. Altså, hvorfor ellers skal man ha noe som helst, egentlig? Det gir ikke egentlig mening for meg. 

Og livet handler jo om så mye mer enn ting, dere. Det er fort gjort å holde fast på sine gjenstander, for de føles så viktige: for noen er det alt man har. Men det er ikke der man egentlig finner mening med livet. Slike ting, i klisjeens vakre navn, kan faktisk ikke kjøpes for penger!