Hvorfor er jeg så glad i å reise?

Er det en ting jeg har lært om meg selv de siste årene så er det at jeg helt oppriktig elsker å reise. Jeg har hatt så mange fine turer ila mitt korte liv, men til tross for at jeg har reist en god del, så er det fortsatt så mange steder jeg enda ikke har vært til og steder som jeg ønsker å besøke igjen. 

Da vi kom hjem fra Skottland for under ei uke siden, hadde jeg allerede begynt å planlegge min neste tur. Og jeg vet egentlig ikke helt hvorfor det er sånn! For tingen er at jeg trives godt hjemme også. Det er alltid godt å komme hjem igjen etter en reise, og det er jo et godt tegn. 

Men likevel da, så klarer jeg ikke å la være å drømme om neste destinasjon - om det så bare er ei helgetur noen timer med fly unna. Hvorfor? Hvorfor er jeg så glad i å reise? Hva er det med reising som gjør at jeg rett og slett ikke kan få nok? 

Bygningene, luktene, lydene, språket. Menneskene kler seg annerledes. Valutaen er fremmed. Normene og måten de er på. Jeg følger med, observerer, lærer. Hvem er disse menneskene? Hvordan ser livene deres ut? Nysgjerrig på mennesker jeg aldri vil kjenne. Hva er deres historie? Er de lykkelige? Hvor skal de? 

Jeg befinner meg et sted langt fra hjemme. Og jeg får lov til å senke skuldrene, puste ut, nyte øyeblikket her og nå og la alt som er hjemme være hjemme. Nå er det meg og dette stedet. Nye opplevelser, nye minner skapt og bevart, nye erfaringer, noe nytt og annerledes. Og det er spennende med det som er nytt og annerledes. 

Jeg lærer om deg. Jeg lærer om hva du er. Hva du står for. Dine verdier. Dine tradisjoner. Dine favoritter. Ditt særpreg. Jeg lærer hvem du er for hver eneste lille detalj jeg observerer, og det er spennende. Det er givende og interessant. 

Og så kommer jeg hjem og har lært noe nytt. Så kommer jeg hjem rikere på opplevelser, minner, erfaringer. Og så husker man tilbake på tiden man hadde der. "Husker du da vi kjørte scooter i solsteiken? Husker du da vi gikk tom for bensin midt på natta og måtte dytte bilen? Husker du da vi spiste nattmat klokka 05? Husker du da vi tok av sokkene og løp i de kalde bølgene fra havet? Husker du redwoods? Husker du da vi dansa til Galway-girl på pub? Husker du da det regna og vi ikke hadde paraply? Husker du den dagen i parken? Husker du utsikten fra tårnet? Husker du den ettermiddagen i tea-house? Husker du? Husker du? Husker du?" "Ja, klart jeg husker. Jeg husker alt, og det var helt perfekt." 

Jeg liker øyeblikkene - de stille, tidløse, de som sier meg at jeg eksisterer kun her og nå, og at det er greit. Det er en liten pause midt i det travle, det ordinære, det vanlige.

Ja, jeg elsker å reise. Jeg ville reist hele tiden hadde jeg bare hatt både pengene og tiden til å gjøre det. Jeg har reist mye, men samtidig svært lite ut i fra alt jeg fortsatt har igjen å utforske. Tenk så mye jeg har i vente, da! Tenk så mange "husker du" jeg skal skape i årene fremover. 

Jeg dedikerer livet mitt til slike "husker du". Det å samle på disse minnene og øyeblikkene er jo hvordan man lager seg et godt og innholdsrikt liv! Disse minnene gjør at man verdsetter det som ligger bak. For tenk da, uten alt som ligger bak har du jo ikke bygd deg noe liv i det hele tatt. Er ikke fortiden fylt av minner? Er ikke livet fylt av "husker du?"

Jeg verdsetter mine "husker du", for de sier meg at minnene jeg skapte meg før var verdt noe, at jeg har bygd livet mitt på minner verdt å verdsette og se tilbake på.