å drepe bjørner og løver i det skjulte

   

Har du noen gang tenkt over hvordan du bærer deg selv når ingen ser deg? Hva du gjør når ingen ser deg? Hvem du faktisk er når ingen ser deg? Har du noen gang tenkt over hva slags grunnmur du bygger inni deg selv? Jeg har begynt å tenke på nettopp dette, nemlig - og hvor sykt viktig det er å bygge seg et skikkelig godt, grundig og stabilt fundament: et fundament og en grunnmur som står stødig, uavhengig av hvor mye motvind og storm som kommer din vei. En grunnmur som gjør at du står stødig, til tross for alt rundt deg rakner.

Det er fort gjort å bli avhengig av omstendighetene - av menneskene man har i livet, av tingene man eier, av penger, av sine aktiviteter og hobbyer og lidenskaper... men hvordan hadde du takla livet om alt du verdsatte i livet ble tatt i fra deg? Eller du ble forlatt? Du hadde ikke lengre familien, vennene, alle tingene... altså, ingenting? Hadde du fortsatt vært i stand til å være deg selv, eller hadde du mistet deg selv midt oppi alt?

... har du bygget en grunnmur som står stødig om du kun hadde hatt deg selv? 

      

Jeg tror at det du gjør når ingen ser deg sier noe om hvem du faktisk er. For det er lett å ta på seg ei maske og vise seg fra sitt beste seg når man er ute blant folk, eller når man etter tusen vurderinger legger ut et bilde på sosiale medier og holder pusten mens man venter på likes. Der viser du jo deg selv slik du gjerne ønsker at andre skal se deg, ikke sant? Morsom. Pen. Søt. Interessant. Kul. Alt det der. Alle de adjektivene vi alle søker å passe inn i.

Men hva med når du er alene? Hvem er du da? Hva tenker du da? Liker du deg selv da? I stillhet? Alene? Du og deg selv og kun det? Kjenner du da, at du er bra nok? 

Jeg syns David fra Bibelen er en inspirasjon på akkurat dette konseptet. Vi kjenner kanskje historien: den unge David som drepte kjempen Goliat med en slynge og noen steiner. Og ja - det er en kul historie, for hvem liker vel ikke når en underdog som ingen har troa på stepper opp og redder dagen? Men det er faktisk et nok så viktig fundament vi ikke skal glemme når det kommer til David, dere. Og det var sannheten om at David faktisk allerede var forberedt på det som skulle komme. Lille, unge David hadde nemlig drept både løver og bjørner i det skjulte mens han ventet på å få steppe ut i sitt kall, drepe Goliat og senere bli konge. Han kom ikke ut av det blå, ut av ingenting - og var plutselig i stand til å drepe en kjempe. Nei, han hadde forberedt seg i det skjulte og styrket seg selv bak kulissene - der hvor ingen så ham. Og derfor var han i stand til å steppe ut.

Og det finnes mange David´er i verden i dag også. Danseren som trener styrke og øver på piruetter utenom danseklasser for å bli sterkere, mer fleksibel og ha mer utholdenhet. Fotballspilleren som blir igjen etter trening og skyter gang på gang på målet for å bli bedre. Hun som bruker ekstra timer på lesesalen - selv etter at alle andre har gått hjem, for å lære pensum og bestå eksamen. Disse heltene som en dag vil få lønn for strevet og faktisk nå sine mål - fordi de er villige til å gi det lille ekstra, trene litt ekstra, gi litt mer. De dreper løver og bjørner i det skjulte. 

"What is seen is only seen because of what is happening in the unseen. Your inner life needs to be way bigger than anything happening outside. Your root-system needs to be bigger than what people see."
- B. Liebscher. 

Trærne er, for eksempel, både flotte, sterke, store og vakre - men uten røtter til å gro og vokse og bli den de er når vi som mennesker ser dem, ville de ikke ha vært noe som helst, faktisk. Det er jo der det starter. Det er der det begynner. Allerede under jorda har frøet begynt å spire, røttene  har begynt å komme frem - og dette underverket fra naturen utvikler seg og vokser over tid. Og dette begynte lenge før treet i det hele tatt nådde overflata og ble synlig for oss. 

Så hva er dine røtter, egentlig? Hva er det du bygger ditt fundament på? Hvilke verdier er det du bygger livet ditt på, når ingen ser? Står du stødig? Er du i balanse? Hva er det du bygger huset ditt på? For et hus kan være vakkert å se på - men uten grunnmur vil ikke huset stå støtt. Grunnmuren er kanskje ikke like synlig for oss, men er likevel selve årsaken til at huset faktisk står.

      

Jeg finner meg selv stadig vekk i situasjoner hvor jeg bygger nytt fundament på grunnmuren min: som for eksempel når jeg møter situasjoner hvor jeg kan slippe unna med ting som jeg ikke orker, eller ta snarveier, eller ta et valg angående noe - og jeg tenker, "her kan jeg lett slippe unna" ... men så er det likevel noe i meg, en liten stemme, en samvittighet, en sannhet, som sier meg at jeg ikke ønsker å bygge min karakter på uærlighet eller på noe som jeg egentlig ikke står for. Så selv i de situasjoner hvor ingen engang vet at det jeg gjør er rett eller galt fordi ingen faktisk ser meg nå, så ønsker jeg å velge det som jeg faktisk mener og kjenner er rett å gjøre - selv om det kanskje krever det lille ekstra av meg eller at jeg gir litt ekstra eller rett og slett gir slipp på min stolthet - ja, om det så bare er å løpe etter det papiret som blåste ut av lomma mi og faktisk kaste det i søpla, til tross for at det hadde vært lettere å bare latt som jeg ikke merka det i det hele tatt.

Det du gjør når ingen ser sier mye om hvem du er, syns jeg. For hvem er du vel ikke mer deg selv med enn, vel, med deg selv - og deg selv alene? 

For meg er det viktig å bygge meg et fundament som jeg kan være stolt av. Jeg har lyst til å bygge min karakter på verdier og sannheter som jeg brenner for. Og for meg er det viktig å være konsekvent. For tenk, å begynne på et hus uten å vite noe som helst om hvordan du faktisk vil ha det. Bare bygge i vei og innse at, shit, det gikk ikke, her raser alt sammen. Det er jo ikke verre enn å måtte bygge huset opp igjen - og sånt skjer. Et liv er både skjørt og vakkert, og av og til krever det en liten pick-myself-up-again. Men om du da har bygget et sterkt fundament - ja, en grunnmur, på forhånd, så vil kanskje ikke veien tilbake bli like lang. 

         

For du dreper løver og bjørner i det skjulte, du. Du jobber når ingen ser det. Du lager deg et fundament, og med dette kan du stå stødig. Og du kan stå alene. Men det betyr ikke at vi skal være alene, for det skal vi ikke. Men ved at du allerede kjenner ditt eget hjerte, ditt eget sinn og dine egne verdier - så vil du kunne stå sterkt og stødig som en klippe for de menneskene du faktisk har i livet ditt. Og de vil kunne være en klippe for deg om de selv jobber med å bygge en grunnmur og et fundament for seg selv, også. Da blir det balanse. For da vil dere ha en grunnmur som er sterk nok til å bære både deg selv og de rundt, og dermed være i stand til å stå alene - like mye som du er i stand til å kunne støtte andre.

Og det vil være din styrke når det stormer som verst. Det vil gjøre at du lykkes. Det vil gjøre at du står stødig når alt annet stormer og rister og faller sammen. For du dreper løver og bjørner i det skjulte. Derfor er du forberedt. Du er klar når dagen kommer og du må steppe ut.