Den siste tiden har instagram-feeden min blitt hyppig oppdatert, og det er jo kanskje ikke så rart. Er man inspirert og har tusenvis av nydelige bilder på telefonen sin så er det klart man ønsker å dele dem med omverdenen. Sånn har det vært hver eneste dag mens jeg har vært her i Thailand. Bildene blir jo så bra, rett og slett fordi plassen jeg er på er så sabla bra.
Jeg har begynt å legge merke til at følgerne ryr inn, ganske fort... og i dag, mens jeg satt på baksiden av scooteren på vei til stranda, begynte jeg å tenke på dette. For hvorfor er det egentlig sånn, at folk ser instafeeden min og velger å følge den? Hva er det som gjør at folk vil se mer og følge med videre?
Vi mennesker er så opptatte av at alt skal være vakkert. Vi skal kle oss vakkert, være vakker, ta vakre estetiske bilder... skjønnhet går i hue på oss alle, det er det ingen tvil om. Jeg skal innrømme selv at jeg har fulgt mennesker på instagram kun fordi de er vakre å se på og legger ut vakre bilder, som om det betyr at de er interessante mennesker eller har et spennende liv jeg vil følge med på? Hvem som helst kan ha et spennende, interessant liv - men ikke alle legger ut bilder av det. Det handler om hva bildene fremmer, ikke sant. Så når jeg da velger å legge ut et bilde av meg selv i bikini der jeg står i "riktig" posisjon så kroppen ser ut som sitt aller beste, eller jeg legger ut pene bilder av meg og Daniel på ei nydelig strand, så får jeg to-tre følgere med en gang. Folk vil ha mer av det vakre av livet... det vakre... eller det tilgjorte?
Det er dessverre slik da, dere, at de fleste pene bilder på instagram er staget. De er altså satt opp til å skape et bilde av et øyeblikk som egentlig aldri tok sted. Daniel og jeg var ikke alene under det fossefallet tidligere. Vi sto ikke og lo og kysset på stranda i solnedgangen. Vi tok et bilde av det - og så gikk vi og satte oss ned på stranda og så på solnedgangen derfra: uten kamera, uten bilder. Bare oss to og sjøen.
Jeg har tatt meg selv i å fjerne bilder fra instagramfeeden min fordi de ikke passet inn, eller fordi jeg har følt at de ødelegger dynamikken blant de andre bildene. Feeden skal liksom se pen ut. Men så tok jeg meg selv sammen i dag, og tenkte at, vet du hva? Jeg vil at min instagram skal vise verden hvem jeg er, som person, og vise livet mitt der jeg er her og nå - både det estetiske og det hverdagslige. Latteren, gleden, det usminkede og det ekte. Alt sammen, rett og slett!
Jeg kommer nok til å fortsette å ta "staget"-bilder av Daniel og meg på strand og under fossefall, fordi jeg elsker fotografi og estetiske vakre bilder. Men nå vet dere i alle fall at jeg er klar over at det hele bare er et spill som vi alle deltar i. Det er dritviktig å være klar over det. Sosiale medier er et farlig, farlig spill. Det er en konkurranse som ingen kan vinne. Så ikke glem at du som deltaker har et ansvar. Vær ærlig med deg selv og omverdenen. De estetiske og vakre bildene på andres instafeed kan både motivere meg og demotivere meg. De kan få meg til å tro at livet jeg lever ikke er godt nok, spennende nok, givende nok ... eller de kan inspirere meg til å ønske å gjøre mer med livet mitt - eller rett og slett bare gi meg motivasjon til å ta penere bilder til min egen instagram, haha.
Poenget er vel kanskje nettopp det: ikke tro på alt du leser, ikke tro på alt du ser. Vi kan alle skape et perfekt drømme-liv via en profil på instagram. Men å finne gleden utenom det - faktisk være lykkelig og kunne legge bort det tilgjorte og leve i øyeblikket, det er en helt annen sak.
Carpe diem, beauties.
Jeg har begynt å legge merke til at følgerne ryr inn, ganske fort... og i dag, mens jeg satt på baksiden av scooteren på vei til stranda, begynte jeg å tenke på dette. For hvorfor er det egentlig sånn, at folk ser instafeeden min og velger å følge den? Hva er det som gjør at folk vil se mer og følge med videre?
Vi mennesker er så opptatte av at alt skal være vakkert. Vi skal kle oss vakkert, være vakker, ta vakre estetiske bilder... skjønnhet går i hue på oss alle, det er det ingen tvil om. Jeg skal innrømme selv at jeg har fulgt mennesker på instagram kun fordi de er vakre å se på og legger ut vakre bilder, som om det betyr at de er interessante mennesker eller har et spennende liv jeg vil følge med på? Hvem som helst kan ha et spennende, interessant liv - men ikke alle legger ut bilder av det. Det handler om hva bildene fremmer, ikke sant. Så når jeg da velger å legge ut et bilde av meg selv i bikini der jeg står i "riktig" posisjon så kroppen ser ut som sitt aller beste, eller jeg legger ut pene bilder av meg og Daniel på ei nydelig strand, så får jeg to-tre følgere med en gang. Folk vil ha mer av det vakre av livet... det vakre... eller det tilgjorte?
Det er dessverre slik da, dere, at de fleste pene bilder på instagram er staget. De er altså satt opp til å skape et bilde av et øyeblikk som egentlig aldri tok sted. Daniel og jeg var ikke alene under det fossefallet tidligere. Vi sto ikke og lo og kysset på stranda i solnedgangen. Vi tok et bilde av det - og så gikk vi og satte oss ned på stranda og så på solnedgangen derfra: uten kamera, uten bilder. Bare oss to og sjøen.
Jeg har tatt meg selv i å fjerne bilder fra instagramfeeden min fordi de ikke passet inn, eller fordi jeg har følt at de ødelegger dynamikken blant de andre bildene. Feeden skal liksom se pen ut. Men så tok jeg meg selv sammen i dag, og tenkte at, vet du hva? Jeg vil at min instagram skal vise verden hvem jeg er, som person, og vise livet mitt der jeg er her og nå - både det estetiske og det hverdagslige. Latteren, gleden, det usminkede og det ekte. Alt sammen, rett og slett!
Jeg kommer nok til å fortsette å ta "staget"-bilder av Daniel og meg på strand og under fossefall, fordi jeg elsker fotografi og estetiske vakre bilder. Men nå vet dere i alle fall at jeg er klar over at det hele bare er et spill som vi alle deltar i. Det er dritviktig å være klar over det. Sosiale medier er et farlig, farlig spill. Det er en konkurranse som ingen kan vinne. Så ikke glem at du som deltaker har et ansvar. Vær ærlig med deg selv og omverdenen. De estetiske og vakre bildene på andres instafeed kan både motivere meg og demotivere meg. De kan få meg til å tro at livet jeg lever ikke er godt nok, spennende nok, givende nok ... eller de kan inspirere meg til å ønske å gjøre mer med livet mitt - eller rett og slett bare gi meg motivasjon til å ta penere bilder til min egen instagram, haha.
Poenget er vel kanskje nettopp det: ikke tro på alt du leser, ikke tro på alt du ser. Vi kan alle skape et perfekt drømme-liv via en profil på instagram. Men å finne gleden utenom det - faktisk være lykkelig og kunne legge bort det tilgjorte og leve i øyeblikket, det er en helt annen sak.
Carpe diem, beauties.