Jeg møtte Daniel for første gang i Trondheim, utenfor Nidarosdomen. Vi var 17 år gamle, begge to. Om det var vinter eller høst husker jeg ikke, men jeg tror kanskje jeg husker at det var snø. Kanskje var det januar eller februar 2011, eller kanskje november 2010. Unge var vi i alle fall.
Vi hadde ikke et spektakulært og romantisk første møte, slik man kanskje ser for seg i romantiske filmer eller romaner. Det var ganske så normalt ? og jeg la ikke engang merke til den blåøyde, mørkeblonde gutten med lue og et bredt smil. Han tok vel hånda mi og sa navnet sitt kanskje, og jeg sa mitt, og så glemte vi hverandre rett etterpå.
Storesøsteren min Helena gikk bibelskole på Nordic School of Supernatural Ministries (NSSM) i Levanger fra 2010/2011, og det var her hun havnet i samme klasse som guttungen fra nord, Daniel Thrana fra Bodø. Og dette skulle jo forandre livet mitt for godt.
Helena sa det til meg med et lurt smil at hun hadde funnet gutten som jeg bare måtte gifte meg med. Han var perfekt: kjekk, blå øyne, krøller, sånn klesstil med sixpence og jordnære farger som jeg likte (sånn som Noah fra The Notebook eller Jack Dawson fra Titanic), og dessuten spilte han jo gitar. Og joda, han var nordlending.
-Å ja, nei, jeg skal ikke ha noe nordlending. Det er det siste jeg skal ha, sa jeg.
Det hadde jeg alltid sagt, og det hadde jeg innstilt meg på at jeg ikke ville ha. Så jeg lo det hele av meg, og sa at jeg skulle finne meg min egen mann, enda jeg måtte innrømme fra Facebook-bildene hun viste meg av Daniel at joda, han var veldig kjekk...
Vi ble kjent. Januar 2012 pratet vi sammen for første gang, men om hva husker jeg ikke. For det var som Daniel sa en gang ... at tiden gikk så fort når vi var sammen.
Vi møttes på en av konferansene på bønnesenteret i Levanger, ble venner på facebook: og fra der startet det hele med en enkel, høflig chat. Noe sånn som: "Hei, hva skjer?", for den kan man aldri slå feil med. Videre begynte vi å sende tekstmeldinger. Hemmelighetsfull og rødmende ville jeg se på telefonen hvert minutt for å se om "han derre" Daniel Thrana hadde sendt meg en melding. (Det hadde han som regel). Vi begynte å skype, og samtalene innebar alt mellom himmel og jord. Vi bare delte hjerter og tanker og latter og øyeblikk sammen. Vi ble kjent, rett og slett. Han bodde i Levanger, og jeg på Melhus. Vi kjente ikke hverandre godt nok (og var litt for beskjedne begge to) til å besøke hverandre, men vi stjal øyeblikk når vi kunne, for å bli kjent, prate sammen, se hverandre inn i øynene og være alene med tankene våre sammen. De gangene vi møttes var det som regel på konferanser i Levanger. Vi kunne sette oss ned i en sofa omringet av mennesker, men befant oss som regel helt alene etter en liten stund. Vi glemte tid og sted, vi så ingen andre enn hverandre, og vi var helt oppslukte.
Vi ble kjærester en sen sommernatt Juni 2012. Det var gått 6 måneder med samtaler og spenning, og Daniel tok mot til seg til å kalle meg kjæresten sin. Den sommeren er full av tåke og rosa skyer. Jeg husker ingenting, og jeg husker alt. Vi glemte hva forskjellen på natt og dag var. Vi glemte å spise. Vi gikk hånd i hånd langs sjøen langt utpå sommernatta i Levanger, og var 19 år: unge, forelska og helt ny til alt som het "kjærester", for vi var hverandres aller første. Og ikke visste vi at vi også skulle være hverandres siste.
August 2013 dro Daniel til militæret, og jeg dro til California for å gå bibelskole. Vi skulle være fra hverandre ett helt år, og kun ha noen få uker med ferier til å se hverandre. Avstanden var røff. Vi forsøkte å inkludere hverandre i hverdagen, men det var ikke lett. Jeg levde livet i solskinnsfylte California, og Daniel pakket seg inn i ullundertøy og tykke jakker i kalde Skjold oppi nord. Og vi gav til og med opp... i cirka 30 minutter, før vi innså at det var hverandre vi ville og skulle ha. Og der og da tok vi et valg.
I April 2014 i San Francisco etter fire mnd fra hverandre (vi hadde møttes i jula), gikk Daniel ned på kne og spurte meg om jeg ville gifte meg med ham. Jeg glemte å svare - i rent lykkerus - og omfavnet ham, før han sa: "Du må jo svare..." og jeg svarte så klart JA. Jeg hadde tross alt hintet (les:mast) om at det var på tide med en ring i cirka størrelse x og som kanskje kunne se slik og slik ut...
Jeg er ikke ei sånn jente som sitter og venter stille og tålmodig, de som kjenner meg vet såppas. Jeg tar saken i egne hender, og for meg var Daniel født med sirup i ræva. Men, til min store overraskelse hadde han kommet meg i forkjøpet likevel, for da jeg begynte å hinte (en smule aggressivt) hadde han allerede kjøpt ring. Igjen - ikke som i en romantisk film, men ganske så ekte.
Vi giftet oss Juni 2015 i Melhus Kirke, og hadde selskap på Kristansten festning i Trondheim. Solen skinte, jeg hadde hvit kjole på, Daniel var dødsens kjekk med dress og det halvlange håret og vi smilte hele dagen - og vi lo og gråt hele tiden. I kirken den dagen kjente både Daniel og jeg Gudsnærvær slik vi aldri har kjent det før. Han var virkelig der midt i blant oss. Og Han har velsignet oss rikelig og voldsomt mye i ettertid.
Vi reiste til Thailand Juli 2015 på bryllupsreise til Koh Samui og Koh Tao, og hadde to helt fantastiske uker der. (Vi trivdes så godt at vi lovte hverandre at vi en dag måtte dra tilbake til vakre Thailand, and guess what?...)
August 2013 dro Daniel til militæret, og jeg dro til California for å gå bibelskole. Vi skulle være fra hverandre ett helt år, og kun ha noen få uker med ferier til å se hverandre. Avstanden var røff. Vi forsøkte å inkludere hverandre i hverdagen, men det var ikke lett. Jeg levde livet i solskinnsfylte California, og Daniel pakket seg inn i ullundertøy og tykke jakker i kalde Skjold oppi nord. Og vi gav til og med opp... i cirka 30 minutter, før vi innså at det var hverandre vi ville og skulle ha. Og der og da tok vi et valg.
I April 2014 i San Francisco etter fire mnd fra hverandre (vi hadde møttes i jula), gikk Daniel ned på kne og spurte meg om jeg ville gifte meg med ham. Jeg glemte å svare - i rent lykkerus - og omfavnet ham, før han sa: "Du må jo svare..." og jeg svarte så klart JA. Jeg hadde tross alt hintet (les:mast) om at det var på tide med en ring i cirka størrelse x og som kanskje kunne se slik og slik ut...
Jeg er ikke ei sånn jente som sitter og venter stille og tålmodig, de som kjenner meg vet såppas. Jeg tar saken i egne hender, og for meg var Daniel født med sirup i ræva. Men, til min store overraskelse hadde han kommet meg i forkjøpet likevel, for da jeg begynte å hinte (en smule aggressivt) hadde han allerede kjøpt ring. Igjen - ikke som i en romantisk film, men ganske så ekte.
Vi giftet oss Juni 2015 i Melhus Kirke, og hadde selskap på Kristansten festning i Trondheim. Solen skinte, jeg hadde hvit kjole på, Daniel var dødsens kjekk med dress og det halvlange håret og vi smilte hele dagen - og vi lo og gråt hele tiden. I kirken den dagen kjente både Daniel og jeg Gudsnærvær slik vi aldri har kjent det før. Han var virkelig der midt i blant oss. Og Han har velsignet oss rikelig og voldsomt mye i ettertid.
Vi reiste til Thailand Juli 2015 på bryllupsreise til Koh Samui og Koh Tao, og hadde to helt fantastiske uker der. (Vi trivdes så godt at vi lovte hverandre at vi en dag måtte dra tilbake til vakre Thailand, and guess what?...)
Det kommende året hadde vi satt til side for å bo på Ekne i mamma og pappa sitt sommerhus, omringet av åkrer og skog for å ta et rolig hvileår kombinert med et reise-år. Daniel jobbet som fotograf og med journalistikk for Trønderavisa i Steinkjer, og jeg som frilans koreograf for ei dansegruppe i Levanger og som assistent i barnehage. Dessuten reiste vi til Europa: London, rundt om i Frankrike og Italia, og til India og Latvia i tillegg. Et perfekt førsteår for et nygift par.
Sommeren 2016 kjøpte vi vår aller første leilighet på Nardo i Trondheim, ble fulltidsstudenter og fortsatte å leve de glade dager som mann og kone, som reiseglade, som sofagriser, som barn og voksne kombinert i ett, som livsnytere og som generelt to ganske normale, midt på treet vennlige og av og til nok så kjedelige mennesker i våre normale liv. Men vi har valgt å være lykkelige, først og fremst. Valgt å skape hverdagen vår til noe vi kan elske og være stolte av, valgt å reise fordi vi rett og slett ikke kan la være, valgt å ta utdanning fordi det er gøy å lære, valgt å sitte hjemme i joggebuksa på lørdagskvelder over det å dra ut på byen fordi vi rett og slett er to eldre mennesker i to yngre kropper (jeg tipper vi er ca 60), valgt å drikke kaffe hver eneste dag fordi vi ikke kan la være å glise ved tanken på lukten av kaffe når vi våkner, valgt og alltid søke Gud og alltid gjøre vårt beste i å se og tenke det beste om mennesker rundt oss.
Jeg er takknemlig for livet jeg har fått av Gud, og for det livet Daniel og jeg og Gud skaper sammen hver eneste dag. Og historien har bare såvidt begynt! <3