En hilsen fra fortidens Mathilde

Daniel og jeg møttes da vi var 17 år gamle. Det er rart å tenke på nå, snart 10 år senere. Det tok oss noen år å forstå at vi to skulle være oss, og våren vi fylte 19 forsto vi endelig at dette var noe mer enn bare en liten forelskelse. Her var det ekte vare.

For noen måneder siden gikk jeg gjennom harddisken min og fant noe enormt morsomt. 38 word-sider skrevet av en 18 år gammel Mathilde på slutten av videregående - drittlei av skole og på samme tid dødsens forelska og forvirra. SÅ MYE GØY å lese at jeg blir helt svimmel. Der fant jeg utrolig nok historien til Daniel og meg - sort på hvitt - skrevet i øyeblikkene da alt faktisk skjedde. 

Noe av det morsomste (og flaueste) jeg gjør er å lese over dagbøker og notater som er flere år gamle. Ingen skal komme å fortelle meg at en ikke forandrer seg over årene, haha. Jeg måtte le flere ganger da jeg leste over enkelte refleksjoner jeg gjorde meg. Akk, ja, dere. Tenårene. Det skal ikke være lett. 

Jeg er veldig glad for at jeg faktisk skrev ned tanker på tida Daniel og jeg begynte å bli nysgjerrige på hverandre! Det er sååå gøy å lese om tankene jeg gjorde meg ila de seks månedene han og jeg prata og ble kjent (og overraskende hvor rollercoaster jeg faktisk var med følelsene mine!) 

På den tiden skulle jeg i utgangspunktet til Redding, og Daniel hadde allerede da blitt kalt inn til forsvaret året etter. Vi så altså ingen løsning på det å skulle bli kjærester den gang, da vi eventuelt måtte starte forholdet med avstandsforhold som skulle vare i to år. Altså, det går jo faktisk ikke. 

Heldigvis(!) tok jeg til fornuft og valgte å utsette bibelskole-året med ett år, slik at vi begge reiste bort (bibelskole/forsvaret) det samme året. 

Det året vi var fra hverandre var både utfordrende og fint. Vi lærte å kommunisere på en helt annen måte, og fikk mange gode samtaler om både store og små ting. Vi ble faktisk forlovet det året vi hadde avstandsforhold (på slutten av året vel og merke), to år inn i forholdet vårt. 

I dag føles det utrolig merkelig å tenke på at vi ble gift etter (bare) tre år sammen, og at vi nå nærmer oss åtte år som kjærester. Jeg har utviklet meg til å bli svært nøye med alle avgjørelser - store som små - så tanken på at jeg faktisk klarte å forplikte meg til noe så stort så tidlig er egentlig et mysterium for meg! 

Men heldigvis var det Daniel jeg skulle gifte meg med, og Daniel var jo langt i fra en fremmed, ukjent figur. Han var jo allerede min, liksom! Dessuten var han (og er) min beste venn, så valget falt helt naturlig for både ham og meg. 

Vår historie er så fin, og selvfølgelig den fineste jeg selv vet om! Jeg er glad jeg er skriveglad, og at jeg også i dag - slik som den gang - føler trangen til å dokumentere det jeg opplever, føler og tenker - med tekst! Nå fikk jeg altså mulighet til å lese over alt jeg tenkte, følte, mente, erfarte og opplevde på den tida! 

Og jeg tenker på samme tid at alle mine dagbøker oppover årene helst bør graves ned og ikke finnes av noen før om... tja, 200 år? 

Neida... (joda).