Daniel og jeg var 19 år da vi bestemte oss for å bli kjærester. Sommeren 2015 sto jeg brud og lovet Daniel evig troskap. Dagen var helt perfekt, men først til frieriet. Ikke som på film, for å si det sånn...
I 2013 valgte jeg og gå et år bibelskole i California, det samme året som Daniel skulle være ett år i militæret. Det var altså perfekt timing å gjøre det slik, for da slapp en av oss å sitte hjemme og sutre: vi var begge ute og gjorde noe utenom det vanlige.
Jeg hadde hintet og mast litt om at jeg tenkte det var på tide at vi forlova oss. Vi hadde vært kjærester i 2 år og pratet egentlig sammen uten noe som helst tvil om at det var og skulle bli oss to for alltid.
Daniel hadde bestilt flybillett til California for å komme på besøk til meg på slutten av semesteret. Vi var nå i April 2014, og jeg skulle flytte hjem til Norge igjen i Mai. Jeg var straks ferdig med skole, Daniel hadde ferie, jeg var kommet hjem fra misjonstur til Mexico og alt var ganske avslappet. Vår tid med avstandsforhold var snart over, og alt så veldig lyst ut. Da passet det egentlig veldig bra å få besøk. Og Daniel hadde jo så klart en plan for denne turen, og det visste jo ikke jeg noe om (selv om jeg så klart håpet)...
Jeg husker det fortsatt en dag vi prata på skype en stund før Daniel skulle komme på besøk, da Daniel sa noe til meg som han absolutt ikke burde sagt, for jeg er jo Frøken Nysjgerrig uten like. Han sa at han hadde bestilt en gave til meg som skulle komme i posten min hjemme i huset mitt i Redding, Ca. Den fikk jeg ikke lov til å åpne, for den skulle jeg åpne når vi var sammen.
I 2013 valgte jeg og gå et år bibelskole i California, det samme året som Daniel skulle være ett år i militæret. Det var altså perfekt timing å gjøre det slik, for da slapp en av oss å sitte hjemme og sutre: vi var begge ute og gjorde noe utenom det vanlige.
Jeg hadde hintet og mast litt om at jeg tenkte det var på tide at vi forlova oss. Vi hadde vært kjærester i 2 år og pratet egentlig sammen uten noe som helst tvil om at det var og skulle bli oss to for alltid.
Daniel hadde bestilt flybillett til California for å komme på besøk til meg på slutten av semesteret. Vi var nå i April 2014, og jeg skulle flytte hjem til Norge igjen i Mai. Jeg var straks ferdig med skole, Daniel hadde ferie, jeg var kommet hjem fra misjonstur til Mexico og alt var ganske avslappet. Vår tid med avstandsforhold var snart over, og alt så veldig lyst ut. Da passet det egentlig veldig bra å få besøk. Og Daniel hadde jo så klart en plan for denne turen, og det visste jo ikke jeg noe om (selv om jeg så klart håpet)...
Jeg husker det fortsatt en dag vi prata på skype en stund før Daniel skulle komme på besøk, da Daniel sa noe til meg som han absolutt ikke burde sagt, for jeg er jo Frøken Nysjgerrig uten like. Han sa at han hadde bestilt en gave til meg som skulle komme i posten min hjemme i huset mitt i Redding, Ca. Den fikk jeg ikke lov til å åpne, for den skulle jeg åpne når vi var sammen.
... og da begynner tankene til Mathilde å gå på høygir. En pakke som er til meg men som jeg ikke får lov til å åpne når den kommer? Hva i huleste kan det være i den pakken? Det må jo bare være det jeg tror det kan være. Eller er det egentlig det? Hvorfor er han så hemmelighetsfull? Wææææh. Jeg begynte altså å skjønne tegninga. Men jeg lot som ingenting og sa bare: mm, og var flink pike der jeg satt og løy og sa at jeg så klart ikke skulle åpne den pakken. (Det var ikke egentlig løgn btw, for jeg trodde jo så klart at jeg skulle klare å la være å åpne den pakken...)
Ok. THIS WAS IT. Jeg hadde pakken. Den lille brune pappesken som kanskje - og kanskje ikke - inneholdt det jeg trodde jeg visste hva var. Eller kanskje ikke. Jeg kunne ikke være sikker. Det kunne jo godt hende det var noe annet enn en forlovelsesring og at jeg ville bli fryktelig skuffa... så jo. Det var jo bare rett og rimelig at jeg åpna den pakken.
... ja, dere. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere at jeg klarte å ha mer viljestyrke og holde nysgjerrigheten tilbake, men på den tiden spilte psyken meg et puss. Jeg klarte å overbevise meg selv om at det bare var rett at jeg skulle åpne den pakken. Altså, så klart skulle jeg åpne den pakken?! For jeg kunne jo ikke risikere å bli skuffa om det ikke var en ring!? Dette var jo ren logikk.
Så jeg startet med det ytterste laget. Ei brun pappeske som jeg måtte bruke saks for å åpne. Jeg rev opp litt og litt av teipen, forsøkte å gløtte ned i pakken. Nei, herlighet, hva gjør jeg. Fortet meg å hente teip, teipet den igjen og gikk og så serie på netflix......... men altså... jeg kunne jo åpne ... litt? Så jeg hentet saksa, rev opp teipen - nå var det ikke mye vei tilbake. Der lå det en sort boks. Shit. En sort boks. En sort boks!!!! Det er en ring, jeg vet det, tenkte jeg. Nå vet jeg det. Så jeg teipet boksen sammen igjen, så pent jeg bare kunne, og gikk tilbake til serien min på netflix....... men... det er mange gjenstander som gis som gave i boks. Armbånd, smykker, øredobber, til og med ringer som ikke er forlovelsesringer kan jo hvile i en sånn liten sort boks! Så joda. Jeg rev opp pakken en tredje gang jeg. Og denne gangen tok jeg opp den sorte lille boksen. Og på innsiden av den sorte boksen lå en liten, skinnende rød boks. Sommerfuglene strømmet. For dette. Dette måtte være en ringboks. Og en slik pen, skinnende boks kunne ikke bære annet enn en forlovelsesring. Så jeg gav meg, teipet igjen pakken (igjen) og gikk tilbake... nei, for pokker heller, jeg må se. Jeg var tom for unnskyldninger, og nysgjerrigheten tok overhånd. Det var da min rett!? var det ikke det? Jo. Jo det var da det. Så jeg åpnet den lille røde boksen. Og i den lille røde boksen lå forlovelsesringen min. En nydelig diamantring i hvitt gull med helt unikt og nydelig mønster på skaftet. Jeg slo boksen hardt igjen og kjente hjerte tromme. Jeg var forlovet! Eller altså, jeg skulle bli forlovet da, men pytt, det var klart jeg skulle si ja så jeg var så og si forlovet allerede jeg! Så pakket jeg sammen boksen igjen og satte meg i senga og gliste mot ingenting...... men shit. Hva om ringen ikke passer? Kan ikke det ødelegge et øyeblikk? Jo, jo, det kan jo det? Jeg må jo prøve den (og her kan nåtidens Mathilde bryte inn og si: hva i huleste hadde jeg tenkt å gjøre om den ikke passet? det var ingenting jeg kunne ha gjort med det uansett.) Men joda dere. Jeg prøvde ringen. Og jeg husker at jeg løp frem og tilbake på rommet mitt i Redding og fniste for meg selv og hoppet av glede. Deretter la jeg den tilbake og pakket den pent og skikkelig inn, for siste gang denne gangen. Og så sendte jeg melding til min andre bestevenninne Hilde og sa at jeg var forlovet. Vel, at jeg skulle bli forlovet, var vel det jeg sa. Og hun kjeftet litt på meg for å ha åpnet ringen og prøvd den, og det er jeg glad for at hun gjorde, for snakk om uhøflighet og uærlighet fra min side! Men så ble hun jo jublende glad på mine vegne så klart. Men shh! Han har ikke spurt enda.
Så reiste jeg til San Francisco og møtte Daniel. Det var litt under 4 mnd siden vi hadde sett hverandre sist, og jeg husker hvor rart det føltes å se ham. Til å begynne med føltes han som en fremmed som plutselig la en hånd på ryggen min, klemte meg eller tok hånda mi. Men det var utrolig godt å være sammen med ham igjen, og der og da glemte jeg alt om ringen. Jeg gav ham boksen ganske med en gang, og da var den out of sight, men ikke helt out of mind. For de dagene vi gikk rundt i San Francisco og var turister sammen, kunne jeg stadig skimte en firkanta liten boks i lomma hans. Og jeg lurte på om han kom til å spørre snart. Det var mange fine øyeblikk, men spørsmålet kom aldri. Daniel har senere fortalt meg at han ventet på det helt perfekte øyeblikket, og da det ikke kom klarte han rett og slett ikke å vente lengre. Og derfor valgte han egentlig det minst passende øyeblikk av alle:
Vi hadde gått rundt i San Francisco hele formiddagen og var slitne og trøtte. Vi ble derfor enig om å gå tilbake til hotellrommet for å slappe av litt før vi skulle spise middag på AppleBees. Da vi kom inn døra spurte jeg, litt tilfeldig og uten egentlig noe mening, "tja, hva skal vi finne på nå da?"
Dette tok Daniel så klart som en åpning... og svarte med: "nå skjer det noe veldig spennende."
"å ja," sa jeg og lo litt. "men jeg må tisse." og så gikk jeg mot toalettet.
"nei, vent," sa Daniel. Jeg snudde meg og så på ham. Han så på meg med et blikk som så skrekkslagent ut - som fullt av adrenalin og glede i ett og samme blikk.
"Jeg må spørre deg om noe," sa han.
"Ok..." svarte jeg, og det begynte å demre for meg. "Men kan jeg tisse først?"
"Nei," sa han kort og bestemt. "Kom hit."
Han hadde bestemte seg. I dette øyeblikket hadde Daniel sagt til seg selv at det var nå eller aldri. Og det måtte bli nå.
Så der, på hotellrommet i San Francisco, jeg på vei over dørstokken til toalettet for å tømme blæra, bestemte Daniel seg for å gå ned på kne og spørre meg om jeg ville gifte meg med ham. Der og da omfavnet jeg ham bare i en stor klem - så klart uten å svare noe som helst - og da han minnet meg på at jeg måtte svare, var det jo så klart JA.
"å ja," sa jeg og lo litt. "men jeg må tisse." og så gikk jeg mot toalettet.
"nei, vent," sa Daniel. Jeg snudde meg og så på ham. Han så på meg med et blikk som så skrekkslagent ut - som fullt av adrenalin og glede i ett og samme blikk.
"Jeg må spørre deg om noe," sa han.
"Ok..." svarte jeg, og det begynte å demre for meg. "Men kan jeg tisse først?"
"Nei," sa han kort og bestemt. "Kom hit."
Han hadde bestemte seg. I dette øyeblikket hadde Daniel sagt til seg selv at det var nå eller aldri. Og det måtte bli nå.
Så der, på hotellrommet i San Francisco, jeg på vei over dørstokken til toalettet for å tømme blæra, bestemte Daniel seg for å gå ned på kne og spørre meg om jeg ville gifte meg med ham. Der og da omfavnet jeg ham bare i en stor klem - så klart uten å svare noe som helst - og da han minnet meg på at jeg måtte svare, var det jo så klart JA.
Jeg ler hver gang jeg tenker tilbake på de dagene før og etter vi ble forlovet. Ting er aldri helt som på film for Daniel og meg. Det er alltid en eller annen rar twist i våre historier, noe jeg elsker. For eksempel at jeg holdt på å kaste opp første gang vi kyssa fordi jeg ble kvalm av å reise meg opp etter å ha sittet i 8 timer uten å spise, drikke eller sove (dette var 06 på morgenen), eller at ei venninne av meg lå og sov i sofaen vedsiden av meg når dette skjedde. Vi ler mye når vi tenker på hvordan vår tid har vært sammen, men alt i alt har vi klart å utvikle et utrolig sterkt forhold - både som mann og kone, som bestevenner og som kjærester. Herlighet for en fin tid vi har hatt - og dette er jo bare begynnelsen. Jeg velger å si at vi er i våre aller beste år fra nå og videre. Det blir bare bedre og bedre, dette her.
// Ja, jeg vet forresten at det var fryktelig stygt av meg å åpne den mystiske pakken som jeg ikke egentlig fikk lov til å åpne. Men hva skal jeg si? Jeg er et barn! Du kan ikke si til meg at jeg ikke skal gjøre noe, for da sprekker jeg av nysgjerrighet, bare så det er sagt. Jeg er dessuten vanskelig å overraske fordi jeg stikker nesa i absolutt alt.
Denne historien sier mye om hvem jeg og Daniel er, og det syns jeg er litt hyggelig. Daniel klarte rett og slett ikke vente og måtte samle seg mot til å gjøre det store og viktige: frieriet, koste hva det koste ville. Det måtte skje, og det måtte skje NÅ, haha. Og jeg, nysgjerrighetens dronning, jeg visste jo at frieriet kom, men ble like sjokka likevel!
15.April.2014, San Francisco <3
"Kan jeg tisse først?"
"Nei."