10.02.2019

Trikset er å finne hverdagsgleden


Daniel og jeg har vært kjærester i sju år nå til sommeren, fire av de som mann og kone. Det begynner virkelig å bli ei god stund. Og vi har det så utrolig fint sammen. Kanskje er det teit av meg å si det (for ingen vet hva framtida vil bringe), men jeg kan ikke fatte hva folk mener med at ekteskap liksom skal være så tungt? Alle forhold er jo ulike - og alle har jo sine uenigheter - så jeg skal ikke sitte her og late som at Daniel og jeg er så perfekte. (Vi kan være uenige, vi også). Men jeg skal likevel ikke skamme meg over at vi har et skikkelig godt og trygt og bra ekteskap! Jeg håper det kan inspirere andre, for jeg tror man kan bestemme seg - velge å takke ja eller takke nei. Jeg hadde ikke lyst til å gå inn i ekteskap med en innstilling om at det skulle bli et sabla styr (hvorfor gidde da, liksom?). Jeg gikk inn i ekteskap fordi jeg ønsket å dele livet mitt med min aller beste venn. Og vet du? Vi har det skikkelig bra! 

 


For oss var det faktisk kjærestetida som var mest turbulent og forvirrende. Vi var ganske mye yngre, litt usikre på både hvem vi var og hva vi ville, og ingen av oss hadde egentlig hatt kjæreste sånn på skikkelig før. Plutselig var man stormforelska - samtidig som man ville leve livet sitt selvstendig. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi innså at vi ønsket å leve livene våre sammen - og etter at vi fant ut av det var det ganske straka veien fram mot mann og kone, egentlig!

Det var vårt ja og vår villighet til å velge hverandre som gjorde at all usikkerhet eller uenighet forsvant: for med en gang vi begge fant ut at det var nettopp det vi ville - velge hverandre uavhengig av hva livet ville kaste vår vei, så visste vi jo at vi skulle stå sammen i det - og i absolutt alt. Og her er vi fortsatt, den dag i dag!

Ekteskapet og forholdet vårt er både ungt og gammelt. Det er ungt i forhold til alle årene vi har foran oss - men det er modent ut i fra alt vi har vært gjennom sammen! Og vi er villige til å lære. Vi vet at livet gir og tar, at ikke alt er rettferdig hele tiden og at vi ikke kan forvente å fly rundt på skyer full av drømmer resten av livet. Men er ikke det litt spennende, da? Alt man har i vente - alt man skal lære og finne ut mens man går? 




Hverdagen med Daniel er enkel. Enkel, trygg og behagelig. Vi fyller den med gode samtaler, med tv-serier eller filmer, med gode middager, med reising, med venner og familie, med tusenvis av drømmer om framtida, med Gud, musikk, kreativitet og egentlig hva som faller oss inn i øyeblikkene. As we speak er Daniel nede i kjelleren og lager ei lampe (eller var det 3D-printeren han har laget seg som han skulle fikse fikse på)? - mens jeg sitter her, med et godt glass vin og ser på "Emil i lønneberget" (yep, i´m a kid by heart) og koser med lille kaninen vår Luno.

Jeg føler meg utrolig heldig som har funnet meg en som jeg kan leve så trygt og harmonisk sammen med. Og det er aldri kjedelig. Drømmene våre og lidenskapene våre holder oss i live og gjør at vi stadig vekker gløden i hverandre. Vi vil det samme - vi har det samme framtidshåpet og de samme drømmene for framtiden. Vi ser verden fra samme linse - men av og til fra ulik vinkel, og det liker jeg! For vi lærer stadig av hverandre og hjelper hverandre til å bli bedre, til å lære mer, til å komme nærmere Guds vilje for våre liv, samtidig som vi blir mer og mer kjent både med hverandre og med oss selv og med Gud. 




Jeg tror trikset er å finne hverdagsgleden. Trikset er å senke skuldrene, spørre seg selv hva man faktisk ønsker å bruke tiden sin på - og gjøre det. Man må jo leve livet man selv ønsker, være tilstede i øyeblikkene og være sammen i stillheten. For man skaper faktisk livene sine helt selv - ingen andre enn deg selv kan gjøre det. Og da er det jo utrolig viktig hvem du velger å leve dette livet sammen med! Hvem er det du velger deg som livspartner, liksom. Er ikke det det aller største og viktigste valget du kan ta? 

For Daniel og meg er det Gud som har vært vårt fundament hele veien. Vi ber sammen hver dag og stiller spørsmål både til hverandre og til Gud - og søker å forstå vår rolle og vår plass på denne jorden. Og det er jo ikke slik at vi har alt på plass, sånn egentlig. Akkurat nå er vi begge fulltidsstudenter. Vi vet ikke helt hva tida etter studietida vil bringe, og vi vet ikke hvor vi vil bo når vi endelig skal kjøpe oss hus og begynne å etablere oss... Ja, vi vet ikke helt sikkert hva framtida har å by på - 




- Men vi vet at det skal være oss to, uansett hva. Vi vet hvordan vi ønsker at livet vårt skal se ut. Og vi vet at vi går i Guds vilje for våre liv. Hvordan vet vi dette? Gud snakker til oss hele tiden - og vi kjenner det med hele oss at livet er fredfullt, deilig, spennende og eventyrlig! Selv i det enkle og hverdagslige. Og slike følelser skapes ikke av seg selv. 

For en frihet det er å være ung og leve i dag, dere! For en frihet det er å ha verden for sine føtter og kunne få lov til å steppe ut i det ukjente og ikke helt vite hva framtiden vil bringe! Og for en forfriskende og deilig tanke å vite at Gud faktisk mente det slik at du skulle være akkurat den du er: You were born for such a time as this!