Da vi reiste til Skottland

Jeg glemte kanskje at det eksisterte en hverdag og et annet liv bare noen timer med fly fra de øyeblikkene jeg nøt i nydelige Edinburgh med skikkelig fine folk.

Jeg trodde kanskje at alt hadde stoppet opp litt mens jeg var borte, men sånn var det jo ikke. Livene her - menneskene, tiden, hverdagen, alt eksisterte fortsatt uten meg til å vandre i de travle gatene i den milde vinden i midten av februar i Trondheims gater. 

Og mens jeg går her og tenker tilbake på ei helg full av gode minner og tidløse øyeblikk, blir jeg likevel sakte men sikkert hentet tilbake hit. Her er jeg, igjen. Hjemme.

Er det ikke bare en helt vanlig Tirsdag i dag? Jo, det er jo det. Noen har kanskje vinterferie. Andre går over veien for å ta bussen til undervisning der nede på Gløshaugen.  

Sånn er det altså. I det ene øyeblikket sitter jeg på pub med skotsk whiskey, fordypet i samtale og latter - og i det andre er jeg her, alene men omringet av trøndere og nordmenn som farter rundt i byen i jakker og skjerf og shoppingposer og eksisterer i hverdagen som de kjenner så alt for godt. Nå skal jeg også eksistere i hverdagen. Nå skal jeg inn i rutinene igjen, inn i hverdagen - tilbake.

Men jeg lånte et øyeblikk i Skottland. Jeg lånte litt by. Litt tid. Litt omstendigheter. Jeg hørte til der også, jeg. Det gjorde vi alle. Det var som om det var sånn det skulle være og at det var der vi var ment til å være, akkurat den helga, sånn midt i februar. 

Vi manglet ingen - for det skulle være oss. Og jeg tenker at det er slike stunder som de jeg har fått som gjør at jeg allerede nå planlegger min neste reise. For livet må være mer enn å gå mandag til fredag i mekaniske, upersonlige øyeblikk og gjøremål - mer enn bare det å eksistere, å eksistere for eksistensen skyld?

Jeg lever kanskje litt for øyeblikkene. Lever for å samle på minner. Er det ikke de man husker etterpå likevel? Er det ikke de som gjør at vi som mennesker bygger dypere relasjoner, kommer nærmere hverandre og lærer? 

Jeg lever for dem. Det eneste øyeblikket av evigheten hvor vi lo og pratet, så utover hele byen og nøt sola og tenkte at i dag var en fin dag, tok bilder, flirte av smerten vi hadde av å gå, klatret i trær og falt ned, løp opp langs gatene, stønnet irritert fordi vi alle var sultne, spiste frokost og drakk kaffe fra skåler, tetta doen og lo av det, spiste nattmat på gulvet klokka fem, så sola gå ned fra himmelen over byen og lure på hvilken av klippene som egentlig er best å gå opp til. Og er det der nede et slott? Skal vi spise biff til middag? Er dere sultne? Nå hadde det vært godt med en irish coffee.

Sånne små øyeblikk i midten av noe så ordinært og vanlig som hverdagen. Jeg lever for å samle flere av de øyeblikkene.