01.09.2018

Jeg velger deg


Daniel og jeg ble kjærester som 19 åringer. Det var sommeren 2012 at vi to ble et par etter mye flørting, gode og dype samtaler og blikk som sa at vi var mer enn bare venner. Det skulle og måtte være oss. 

Jeg kunne jo ha endt opp med hvem som helst, egentlig. Jeg tror ikke på "the one". Jeg tror ikke man er ment til å være med en bestemt person, at det er skjebnen som fører mennesker sammen - og at alt bare raser sammen om man ikke finner the one and only, the one.

 

Jeg tror at kjærlighet er et valg. Det er et valg man må ta hver eneste dag, uavhengig av følelser. For om jeg skulle la meg styres av følelser hele livet ville det vært et sabla styr både for meg og alle de rundt meg. Da kunne jeg jo bare ditcha Daniel en dag fordi jeg bare følte for å gjøre noe helt annet. 

Jeg tror at kjærlighet er noe man velger helt selv. Det er fri vilje, og det er derfor jeg ikke tror på "the one." For om du er ment til å være med denne ene personen fordi skjebnen eller Gud har ment at du skal være med han eller henne, så er det jo ikke fri vilje, er det vel? Og kan noe egentlig være kjærlighet om det ikke er fri vilje? Kjærlighet ved tvang? 



Jeg velger Daniel hver eneste dag. Det er et enkelt valg for meg. Jeg sa ja til ham da vi ble kjærester Juni 2012. Jeg sa ja til ham den dagen i April 2014 han spurte om jeg ville være kona hans. Jeg sa ja til ham den dagen i kirka Juni 2015. Og jeg har sagt ja til ham siden. 

Vi er kanskje unge. Vi giftet oss som 22 åringer, fortsatt mye å lære, fortsatt umodne på visse områder, men likevel - modne nok til å vite at vi ønsket å velge kjærligheten. I dagens samfunn er det ikke like mange som velger å gifte seg som det var før. Samboerskap er et bedre alternativ for mange. Ingen forpliktelser. Døra står alltid åpen om man plutselig skal føle for å gjøre noe annet. 




Da jeg signerte de papirene, tok på meg en hvit kjole og feiret kjærligheten med mine nærmeste var det ikke fordi jeg syntes det var gøy å bruke 150 000 kr på en eneste dag, sminke meg, spise kake og danse. Det var gøy det også, tro meg, men det var ikke derfor jeg valgte å gjøre det. Jeg tok et løfte, den dagen i kirka, fordi jeg ønsket å være et vitne på hva kjærlighet er og kan være. Være et vitne på hvordan man kan velge å elske, sette et annet menneske foran seg selv og utelukke alle muligheter for å velge noen andre. Det er en trygghet i å vite at Daniel har gitt meg sitt ord, og jeg har gitt ham mitt. Ikke bare vet han at jeg har valgt å elske ham, uavhengig av livets utfordringer, men jeg vet at han var valgt meg, han også. 


Og jeg tenker: hvorfor skal man ikke ville gifte seg om man har funnet et menneske som man er villig til å legge ned alt for, og si: Jeg velger deg. Hver eneste dag, igjen og igjen?